Tyskland

Berlin – 20 års jubileum for murens fall

Berlin2009ny

En kald og grå vinterdag først i november tuslet jeg hastig til busstoppen ved Follo. Orklareisers sølvskinnende doning kom presis, snart var jeg i varmen igjen oppover dalen i lag med 30 medturister. Vi skulle til mellom-Europa!

Vinteren møtte vi ikke før Alvdal, herfra var glatte og sørpete veier helt ned til Koppang. Aldalsopp

Etter en bedre kaffepause ved Myklegard, suste vi videre på sommerbare veier og landskap til Oslo og Danskebåten. Sist gang jeg tok noe slikt, etter spa, gikk det nesten helt galt. Men nå gikk det som en drøm, ferga gikk i praksis innaskjærs Bohuslän ned til København. Dyrt med 400 kroner for middagen, det var julebord med et overdådig utvalg av sild, rakfisk, ribbe, skinke, noe som ligna på lutefisk, roquefort og riskrem. Og flatbrød!!

I ni tida var vi på veien sørover Danmark, først en stille søndagsmorgens sightseeing i København, bl.a. Grønningen gade (med gullskrift), Amalienborg og Holmen kirke.  4-felts motorvei, helt flat og helt rett, uvant, det gikk unna nedover E47 til Gedser. Et par timers ferjetur med dansk kaffe og wienerbrød, ekstra rimelig parfyme og sprit, så var vi på motorvei 19  forbi Rostock i gamle DDR i 14-tida. Tyskerne holdt på å asfaltere ett felt sydover, vi måtte kjøre med redusert hastighet store deler ned til Berlin. Men vi kom fram etter drygt to timer, selv om det nå mørknet var det mye lys og mye biler, vi var kommet til en stor storby i Europa!

Fra Rostock kjørt vi A19 sørover, og etterhvert A10 innpå Berliner Ring (den store ringveien rundt Berlin), fra den A111 sørover på vestsida. Fra A111. tok vi Kurfürstendamm østover inn i byen. Etter en halvtimes kjøring på bred motorvei inni byen, svingte vi nedi bydelen Schöneberg via Wittenbergplatz ned Martin-Luther Straße. Vi skulle inn andre til venstre – Fugger Straße. Her lå Hotel Artim som nr 20 på nordsida. Første intrykket var et nøkternt 70-talls hotell med Derrick borti baren. Men de satt sannelig og røykte! Uffa meg – her skulle vi spise middag og frokost!

Etter en forfriskende dusj oppsøkte jeg middagsserveringen i sju-tida. Fremdeles satt bargjestene og røkte en halvmeter unna bordet mitt! Jeg var på full fart ut til den Indiske restauranten rett over gata da jeg møtte sjåføren i døra. Da ble det en tørr, fet og fritert wienersnitzel på meg også, jeg satt helt i døråpningen, det gikk på et vis. Etter maten gikk jeg ut. Men i en blendende opplyst storby ble forvirringen total, kompass og gps måtte fram, jeg gikk mot Wittenbergplatz for å orientere meg.


Sightseeing i Berlin

jode8473

Etter en god natts søvn, jeg hadde fått rom med utsikt til en stille bakgård, satt jeg ved den tyske frokosten servert i baren. Godt og grovt brød, mye fint pålegg, god kaffe. Men ingen melk! Det som sto fram var ihjelkokt ultrapasturisert kaffemelk, jeg tvang den ned til salamien, men jeg skulle gått over gata og kjøpt meg normal, god H-melk. Tyskland har selvfølgelig like god melk som vår Tine hel og lettmelk, men hotellfolket hadde ikke satt den fram, det er vistnok ikke skikken her.

I ni-tida startet sightseeingen. Trist og grått regnyr, fin dag for enda mer busstur. Nå inntok jeg min faste plass i bussen helt fremst og lot Berlins severdigheter strømme på.

Først kjørte vi nedover Martin-Luther Straße til Rathaus Schöneberg, hvor Kennedy 26. juni talte: “Ich bin ein Berliner”. 22. november samme år etter ble JFK myrdet og plassen ble omdøpt til John F. Kennedys Platz. Det at Kennedy sa “… ein Berliner” viser at han forsto sin tysk, han sa ikke at han var borger av Berlin (Ich bin Berliner), nei, han utrrykte at han var med de i den vanskelige situasjonen med delingen og muren. Vi kjørte så østover i Schöneberg over mot Kreuzberg. Utom Tempelhof flyplass (nå nedlagt) står det et minnesmerke (Luftbrückendenkmal, oppført 1951) om lufbrua under Berlinblokaden 1948-49. Monumentet vender mot vest,  de tre taggene (Hungerkrallen) symboliserer de tre luftkorridene fra Vest-Berlin til tidligere Vest-Tyskland. Innskriften på sokkelen lyder: “Sie gaben ihr Leben für die Freiheit Berlins im Dienste der Luftbrücke 1948/1949”

Fra Tempelhof svingte vi nå nordover oppi selve Kreuzberg. Først en runde inni en gammel, fin blokkbebyggelse, videre forbi Fridhof vor dem Halleschen Tor. Kirkegården ble anlagt 1735 rett utom bymuren, her hviler flere kjente, og bl.a. Felix Mendelsohn-Bartholdy har æresgrav her. Nå svingte vi opp forbi Heilig-Kreuz Kirken. Den er evangelisk-luthersk, gotisk form, bygd 1888, ødelagt under krigen, ferdig restaurert 1995. Nå var vi på vei oppi Stadtmitte. Først kjørte vi forbi det svære og helt utrolige Jüdischer Museum som åpnet i 2001.

Det ser ut som en istykkerrevet jødestjerne, hele bygget er dekt av titan-sink kappe, litt av et syn! Jeg verket etter å ta det i nærmere ettersyn, men som vanlig cruiset vi bare raskt forbi. Huset og innredningen er en filosofisk idé om å illustrere det tysk-jødiske samfunnets historie og kultur samt ettervirkningene av holocaust. Legg spesielt merke til Garten des Exils som er inni gården på sikk-sakk huset. Dette er 49 betongsøyler, 6 meter høye, som symboliserer 1948, året for opprettelsen av Israel. Søyle 49, midt inni, står for Berlin. Husk at 7×7 er lik 49! Oppå søylene vokser oljetrær i jord fra Jerusalem, det hellige tre. Av klimatiske grunner ble valgt sølvbusk (Elaeagnus commutata). Arkitekten er Daniel Libeskind.

Bussferden fortsatte nordover og inn i Øst-Berlin opp Lindenstrasse (retning Spittelmarkt). Her er store åpne flekker/P-plasser, her gikk Berlinmuren, nå er bare igjen spor i asfalten. Etter å ha kryssa grensa fram og tilbake, kjørte vi via Moritzplatz til Görlitzer Bahnhof i Skalitzer Str. Vi forlot nå Kreuzberg ved å kjøre over Oberbaumbrücke (over Spree) inn i Friedrichshain (tidligere Øst-Berlin). Denne brua er interessant, den ble ferdigstilt i 1896, i 1902 ble lagt ut spor for Berlins Metro på øvre plan. I 1945 ga Hitler ordre om å sprenge brua. Den var delvis restaurert i 1961, men da kom Berlinmuren rett over brua, det ble anlagt grensekontrollpost her, metroen ble kuttet rett av. I 1995 var brua ferdigrestaurert igjen og Berlins Metro i drift igjen.

Nå var vi på østbredden av Spree ved det nyrestaurerte Eastside Gallery på østsida av Spree. Her fikk vi gått en runde og sett på kunsten. I 1990, året etter murens fall, samlet 118 kunstnere seg fra 21 land ved dette 1316 meter lange “blanke arket” , murens østside, den lengste gjenværende biten av den. Samme høst, 28. september 1990 ble galleriet åpnet. I årene som er gått, har maleriene forvitret mye. Mot slutten av 2008 startet en fullstendig restaurering av de 105 maleriene, den var akkurat fullført i tide til jubileet!

Berlindomen

Ferden gikk nå videre til bydelen Mitte, i Nikolaivirtel med den to-spirete Nikolaikirche. Vi kjørte inn Spandauer strasse over Molkenmarkt. Rett til venstre så vi over Mühlendammbrücke til Museumsinsel. Ved Nikolaikirkirche sto vuggen til Berlin. Rundt år 1200, på østbredden, ble kirken til St. Nikolai ferdig. Omkring denne vokste fram Berlin og den mindre landsbyen Cölnn midt i mot på vestbredden av Spree, dagens Museumsinsel (museumsøya). Byene var knyttet sammen over Spree med den gamle ferdselåren die Mühlendamm (mølledammen, dagens Mühlendammbrücke). I 1230 fikk begge byene bystatus. Byene vokste snart sammen, år 1237 regnes som fødselsåret til Berlin. Etterhvert vokste fram en stor middelalderby her ved bredden av Spree, den holdt seg ganske uforandret opp gjennom århundrene. Alt, også kirka, ble lagt i grus under 2. verdenskrig. Til 750-års jubileet for Berlin i 1987, forsøkte DDR-myndighetene seg på restaurering ved å lage kopier av husene. Husene ble fine de, men det ble anlagt pent og pyntelig som et Disneyland, ikke etter den originale byplan fra 1500-tallet!

Selve Nikolaikirche ble påbegynt 1230, den sto ferdig i 1400 som en praktfull, gotisk mursteinskatedral. Helt ødelagt under krigen, gjennoppbygd i 1987, ferdig nå i år. Rotes rathaus dukket nå opp, denne rødmursteinsbygingen fra 1869 er Berlins rådhus med ordfører og byråd. Arkitekten, H.F. Waeseman kopierte tårnet etter Notre Dame i Laon, selve huset tegnet han som et italiensk rennesansehus. Ødelagt under krigen, gjennoppbygd 1958. Rett bak og nord for rådhuset så vi det digre TV-tårnet. Det ble bygd i 1969 og er 365 meter høgt. Herfra ser en det meste av Berlin!

Da var vi kommet til den store, åpne plassen Marx-Engels Forum. Det eneste som sto på denne store plena (hele dette store boligområdet ble gruslagt under 2. verdenskrig) var statuen av Marx-Engels som skuet mot TV-tårnet. Jeg så nå mest på Marienkirche rett fram over plassen. Denne ble bygd som sognekirke på 1200-tallet, den fikk et tårn på 1400-tallet. Kuppelen ble satt på i 1790. Etter krigen sto kirka noenlunde hel inni et stort område av ruiner. Dette gjør kirka meget interessant, jeg må ta meg en tur inni den imorra!

Nå svingte vi forbi kirka via Hackescher Markt, her så vi trikken, den går bare her i det gamle øst-Berlin. I vest laget de brede motorveier istedet for å satse på trikk. Videre nordvest for Alexanderplatz, den tidligere Spandauer Vorstadt kom vi oppi det gamle sentrum for jødene i Berlin.

Oppover Oranienburger strasse passerte vi Centrum Judaicum (bibliotek /arkiver for jødisk historie). Vegg i vegg ligger Neue Synagoge fra 1869. Den ble stygt ødelagt under Krystallnatten 1938, og helt rasert under krigen. Gjennoppbygging ferdig i 1995. Postfuhramt var neste bygg, dette ble bygd i 1713, opprinnnelig stall for posthestene, ødelagt under krigen, hovedpostkontor i DDR, men nå foto-museum. Her svingte vi opp Tucholsky-strasse over i Auguststrasse hvor vi kom til grensa og Berlin-muren.

Akkurat i disse dager ble innviet “Gedenken an die Todesopfer der Berliner Mauer”. Et stykke av muren er restaurert med dødsonen, vakttårn og det hele. Området var tettpakket med folk og turister, det er jo 9. november og 20-års dagen. Sannelig kom ordføreren også. Vi gikk en runde for å se på hva som skjedde. På “baksida” – i øst, var en skoleklasse (10-åringer) i ferd med å sette røde roser i sprekker på muren. Jeg ble voldsomt grepet av dette. Da jeg kom på enden av muren, hvor det er satt oppe en diger jernplate for å markere enden på minnesmerket, strømmet folket til for å tenne minnelys for de som døde under fluktforsøkene.

IMG_8637Murn

Etter denne sterke opplevelse, gikk ferden nedi byen igjen. Vi kjørte forbi Mariakirche og videre utpå Museumsinsel med Berliner Dom på vår høyre side. Den sto ferdig i 1750, ombygd i overdådig nybarokk stil i 1905. Domen brant ned under krigen, ble restaurert 1993-2002 i litt enklere stil. Verdt å merke seg, under kirken står Hohenzollerns krypt.

På vår venstre side (sørøst for Berlin Dom) var en stor fotballøkke og et stort “bykvartal” uten hus, ei stor grusslette hvor det foregikk arkeologiske utgravinger. Her sto det praktfulle Stadtschloss fra 1400-tallet, ombygd til et gigantisk palass på 1600-tallet. Det berget under krigen, men ble revet i 1951 av de østtyske myndigheter. Nå kjørte vi over Schlossbrücke med sine fantastiske skulpturer i skinnende hvit marmor. De viser kjente tablåer fra gresk mytologi, men idag var flere innpakket i hvit plast, vi så lite til Iris og Athene.

Dermed var vi kommet i den brede paradegata Unter den Linden. Den strekker seg fra Schlossplatz (der Stadtschloss sto) over Schlossbrücke helt ned til Brandenburger Tor. En gang i tida veien til kongens jaktmarker (senere parken Tiergarten), på 1600-tallet beplantet med lind og bebygd med praktfulle barokkbygninger. Lindetrærne ble hugd på slutten av 1600-tallet, men gjenplantet i 1820. Alle trær ble tapt under krigen, på 1950 ble det plantet på nytt fire nye rekker parklind. Det gjør at Unter den Linden ser ganske merkelig ut, “gamle” hus med ganske nye trær foran!

Unter den Linden skal jeg gå hele veien imorra, jeg lente meg tilbake og sugde inn inntrykkene av fasadene, fra øverst, på høyre side, Zeughause (Tysk historisk museum, neste dags hovedmål), Neue Wache (bygd 1818, minne om alle ofre for krig og diktatur), Humboldt Universität (oppført 1753) og Statsbibliothek (under krigen ganske ødelagt, hele samlingen spredt for alle vinder). På venstre hånd (sørsida) er Kronprinzenpalais og Bebelplatz med Staatsoper Unter den Linden. Nå var vi kommet ned til den store rytterstatuen av Fredrik den store, en nesten 6 meter høy bronsestue reist 1850. På samme måte som Stadtschloss, passet denne statuen ikke inn i ideologien til den østtyske stat, slottet ble sprengt, mens statuen ble flyttet til Potsdam by  (1 times biltur sørover).

Første kvartalet etter statuen svingte vi sørover til Gendarmenmarkt forbi de praktfulle Franzözischer Dom (fra 1705) og Deutscher Dom (1708, brant ned under krigen, oppbygd i 1993 som utstillingslokale innvendig). Begge kirken har identiske tårn, og ser ved første øyenkast ganske like ut. I mellom de står Konzerthaus, bygd til teater i 1818-1821, ødelagt under krigen. Den ble restaurert med nytt innventar, nå er bygget base for Berlin symfoniorkester. Rett utom Konserthuset står det berømte Schillermonumentet. Gendarmene som markedet har fått nevn etter, er ryttersoldatene til Fredrik Wilhelm I, soldatkongen.

Nå svingte vi forbi U-bahn stasjon Stadtmitte ned i Friedrichstrasse mot muren og det gamle Vest-Berlin, dagens siste høydepunkt, Checkpoint Charlie. Her fikk vi biletter til Mauermuseum. Jeg kom litt sent utav bussen, medturistene gikk fra meg og inn i museet. Jeg så på folkelivet rundt vaktbua istedet. Etter en bedre selvsmurt lunsj i bussen, kom folket tilbake og vi dro heim til hotellet. Jeg dro direkte på byen, gikk opp til KaDeWe – Kaufhaus des Westen på Kurfürstendamm.

Flere bilder fra i dag: {phocagallery view=category|categoryid=57|bgcolor=black|detail=3|displaydownload=0|bordercolorhover=red|displaydetail=0|displaydescription=0|displayname=1}


 

Ettermiddagstur til Kaiser-Wilhelm-Gedächtnis-Kirche og Berlin zoo

wilhelm

Stakkars folk som strømmet inn på varehuset, allerede var julestyr og pynt igang. Jeg gikk i raskt tempo forbi og opp til Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche for en lengre, stille stund. Denne kirka er en av symbolene for Berlin med sitt sønderskutte tårn. Den ble oppført 1890-1895, men ganske ødelagt under krigen. Etter krigen ble ruinene fjernet, kun det store tårnet ble beholdt. En ny, åttekantet kirke i blått glass og et frittstående klokketårn sto ferdig i 1961, det gamle tårnet ble stående midt i mellom. Det ble en gripende stund i nykirka med lys gjennom de blå glassmaleriene rundtomkring meg. Etterpå gikk jeg i museet i det gamle tårnet. Coventrykrusifikset (laget av spiker fra Coventry-katedralen, bombet i 1940 av tyskerne), det ortodokse korset til minne om nazismens ofre og hohenzoller-mosaikken (Preussisk fyrste/keiser-slekt, kirka er reist til Wilhelm II) i tak og vegger, her var mye minneverdig se på.

Jeg er lite stemt for dyr i bur, men Berlin Zoo rett over gata med sine 15 000 dyr er noe helt spesielt. Isbjørnen Knut og pandabjørner, okapi og gaur, i Berlin zoo foregår viktig forskning på utryddingstruete arter. Klokka var halv fire før jeg gikk igjennom den berømte elefantporten, kun kort tid i dagslys igjen, jeg gikk derfor rett opp til pandaen. Stakkars bamse, pandaen gikk hvileløst fram og tilbake, merket den at jeg så på? Iallelfall sto den nesten stille rett foran meg, slik at jeg fikk tatt noen bilder. Dette er Bao Bao (født 1978), på permanent utlån fra Kina. Trass i flere forsøk med hunnen Yan Yan, er det ennå ikke blitt flere pandaer. Jeg tuslet videre i regnyret forbi noen sebraer og antiloper, pingviner, giraffer og sovende bever. I en kveghage vandret noen gaur omkring, et stort indisk villkveg, noe i retning av vannbøffel. Gaur er sterkt truet, Berlin zoo er aktivt med i bevaringsarbeidet av arten. Det er også mye fin botanikk her i Berlin zoo, det er plantet trær fra hele verden.

Isbjørnen Knut var gått i hi, alt jeg så av bjørn var såvidt bakdelen av en leppebjørn (lever i India, fra Sri Lanka til Nepal). Jeg gikk istedet via en bongo nedi “akvariet” hvor noen svære flodhester svømte forbi undervanns. Interessant, alt man ser av dette er jo bare noen store nesebor! Videre forbi nesehorn-innhegninga og så inn til de indiske elefanter. Her inni var det godt og varmt, jeg tok bilder av Carla, hun har klart mindre ører enn sine afrikanske slektninger! Gikk en siste runde utendørs forbi en lund med Ginkgo biloba (tempeltre, levende fossil) med rosa flamingoer i tjernet. Nå var det ganske bra skumring, jeg gikk derfor inn i apehuset og satt meg i lotusstilling foran vår nærmeste slektning.

apene2

Jo, jeg fikk da god øyekontakt med apen på andre sida av glassveggen, vi var omtrent like store. Tror kanskje turistene som sto rett bak meg fikk noen tanker der vi satt og studerte hverandre. Fremdeles var det en liten time til stenging, jeg gikk derfor en snartur via pelikan-dammen til løvene. De hadde fått en strisekk til å fordrive tiden med. Sannelig, bortsett fra at løver er store som en vanlig familiebil, er de akkurat som huskatter når det gjelder glad og vilter lek! I naboburet var også Bao Bao kommet inn for kvelden og satt ved middagen over noen grønne bambuspinner. Plutselig revnet hele løvehuset i noen voldsomme drønn, som gikk over til noen voldsomme brøl. Dette var ingen huskatter nei, det var voldsom opplevelse å stå midt i hannløvens utblåsning, det gikk sterkt innpå marg og bein hos meg!!

Nå vandret jeg stappmett og rik av opplevelser tilbake til hotellet, det tok bare et kvarter til Artim fra zoo. Turistguiden hadde invitert oss på middag før vi skulle ut på feiringa ikveld.

Feiring av murens fall

Det var tiltagende regnyr og knapt 5 pluss, det skulle bli en kald kveld. Vi startet kl 1800 og kjørte med bussen bortover Kurfürstendamm til en grillrestaturant. Under en del fjas fikk vi sjampinjonsuppe og en grønn salat som forrett og vi bestillte oss en halvliter drikke. For min del tok jeg en Warsteiner, et godt valg, den var rundere og mildere enn Berliner Pilsner jeg drakk i går. Etterhvert og under mer fjas fra servitøren kom hovedretten. En grillet kotelett, et grilla kyllingbryst og 4 fete fleskepølser. Pommes frites dertil. Enda en svær fet, salt grillmiddag uten noe grønt. Det tyske/ berlinske kjøkken ble litt vanskelig for meg, heldigvis hadde jeg gjemt litt salat som jeg danderte oppå. Jeg ble da god og mett, men fleskepølsene ble igjen. En god dessert til slutt fikk humøret tilbake i det søte hjørne.

Vi ble nå kjørt til det nye konserthuset ikke langt fra Potsdamer Platz, herfra prøvde vi å gå inn Lennestrasse for å se på Domino-showet. Men vi var for sent ute, det var stappfullt av folk, politiet viste oss unna. Guiden tok nå en sjanse, vi krysset Tiergarten nordover til Strasse des 17. juni. Her så vi scenen der alt foregikk langt i det fjerne foran Brandenburger Tor. Men her sto mange tusen tyskere tettpakka, ingen sjanse å komme seg noe nærmere begivenhetene og festen! De fleste ble desverre stående og se det hele på en TV-skjerm.

Jeg ville nærmere og bli med på moroa! Jeg fløt meg fram, delvis ved hjelp av albuene og kom nesten helt fram til dominomuren som ennå sto, jeg var midt i begivenheten på rett tid! Som i en tettpakka sardineske sammen med hundretusener Berlinere sto jeg der og gaula “Freiheit” “Domino” og “Anstoß”! Ennå var det program på scenen, bla. apeller fra Muhammed Yunus, Lech Walesa og Angela Merkel hadde allerede talt. Det tok helt av i folkemengden da Paul van Dyk urframførte pop”låta” We Are One, alle fikk tårer i auan, alle sang og hele publikumsmassen beveget seg til sangen! Sterke saker! Nå kom dominoen fresende oppover fra Potsdamer Platz!

dominobriker

Hvilket øyeblikk å være innpakket i festgale tyskere akkurat da muren falt bare noen titalls meter foran meg med den berømte Brandenburger Tor fantastisk lyssatt rett bak! I det samme smelte fyrverkeriet av rett bak oss og kom dalende ned over folkehavet!! Rock´n´ Roll og full fest i særdeleshet! I lykkerus gaula massen “Freihet” og seg inntil den falne muren og Brandenburger Tor. Jeg klarte å holde plassen og rota meg helt bortil sperringene bare en meter foran dominobrikkene.

Etterhvert roet det hele seg litt, jeg fulgte massene hjemover Ebertstrasse mot Potsdamer Platz. Nesten halvveis, like før Lennestrasse, hadde roen senket jeg såpass at jeg enset mer basale behøv. Vi er i Tyskland, her er slikt i orden for anledningen, det sto lange rekker av utedo i kanten av Tiergarten, 30 meter unna. Rett bortom sto en hel mengde salgsboder, jeg skulle vel tatt meg en halvliter, men en Apfelschorle var mer enn brusende for meg. Her var selvfølgelig Berliner Currywurst i alle varianter, men jeg var ennå mett. Om en skal kalle en slik midlertidig salgsbu en riktig Imbiss, men dette er altså bratwurst/pølse med karrypulver, ketchup og pommes frites, en kjempepopulær rett her i byen, helt siden skapelsen i 1949. På alle måter godt stemt, godt fornøyd, og i lykkerus over Berlinturens definitive høydepunkt seg jeg sammen med menneskehopen til U-bahn stasjonen på Potsdamer Platz.

Undergrunnstoget tok bare 10 min til Wittenberg stasjon, utom denne var en liten Imbisstand. Det tyske ordet Imbiss er rett og slett et (lite) mellommåltid, en snack, fastfood. Derfor kalles gatekjøkkene/ Imbisstand/ Imbissbude bare for en Imbiss. Jeg bestilte meg en currywurst. Grei og rimelig småvarmt til kvelds, litt mye ketchup kanskje, jeg tok den helt standard. Nå var det bare en rask 5 min spasetur tilbake til hotellet. Da var klokka halv tolv, de andre hadde vært hjemme i tre timer, bussjåføren ble nok lykkelig å se den siste, villfarne(??) på plass igjen!

Flere bilder fra i dag: {phocagallery view=category|categoryid=58|bgcolor=black|detail=3|displaydownload=0|bordercolorhover=red|displaydetail=0|displaydescription=0|displayname=1}


Vandring i Berlin

maria

Idag ble det sen frokost i lang nytelse, idag skulle jeg gå Berlin, helt fra TV-tårnet, gjennom Brandenburger Tor ned via Potzdamer Platz og helt heim til Schöneberg. Oppover mot U-bahn stasjonen på Wittenbergplatz fikk vi se at trafikken virkelig er tre-delt! Oss fotgjengere, syklistene og de som svir av fossilt brensel. Sykkelbanene er godt og skikkelig oppmerket og de har egne lyssignal i kryssene! I nybygde kryss så dette så fint ut, men også her, i eldre bydeler, var syklistenes veinett perfekt, neste gang skal jeg sykle i Berlin!

Ved U-bahn stasjonen ble en stund i absolutt stillhet. Sannelig har myndighetene satt opp et digert skilt foran inngangen, svart med gule bokstaver. Wir dürfen nicht vergessen! (Vi må aldri glemme) sto det på tysk, under var listet opp konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Auschwitz, Buchenwald, Dachau, Majdanek, Belzec, Kulmhof, Sobibor, Treblinka (den verste) for å nevne noen av navna som sto. Jeg greide ikke å holde tårene tilbake, lite ante jeg der og da om lunsjen ved Holocaust-Mahnmal senere idag, hvor jeg skulle se navna på de fleste av seks millioner som ble myrdet.

Vi steg av på U-bahn stasjon Stadtmidte og gikk et kort stykke opp til “tvillingskirkene” Deutscher Dom og Französischer Dom. Midt i mellom ligger Konserthuset, her var oppryddingen i full gang etter gårsdagen. Vi bestemte oss nå for å gå Französische strasse østover. Utpå Schleusenbrücke (som går over Spreekanal) fikk vi nydelig utsyn nordover til nabobrua Schlossbrücke med de vakre statuene i blank, hvit marmor. Vi fortsatte over på Museumsøya inn i Werderstrasse.

Her er Schlossplatz på nordsida, der foregikk det arkeologiske utgravinger, det er opdaget rester av kjelleren under Stadtschloss. På sørsida sto regjeringsentret til Øst-Tyskland, bygd i firkantete østatsblokker. Alle unntatt en er revet, den siste står like inntil veien og er prydet med den nydelige steinportalen til Stadtschloss! Resten av Slottet ble revet av Øst-Tyskland i 1950. Nå tok vi gangveien rett over  den åpne plassen til Berliner Dom, et fantastisk praktbygg, det skulle bli virkelig artig å se det innvendig! Vi gikk imellom de arkeologiske utgravingene av Stadschloss (til venstre) og den store tomta av Palast der Republik. Palasset, eller Erichs Lampeladen (E. Honecker), sto ferdig i 1976, en diger bygning oppå Stadtschloss, dette var Volkskammer, setet til det østtyske parlamentet. Kjempebygget er nå i 2009 revet for å gi plass til nyrestaurering av Stadtschloss. Stålet er gitt til oppføringen av Burj Dubai.

Ved inngangen måtte vi kjøpe dyre inngangsbiletter, men hvis vi kom tilbake kl 1200 var det fri inngang til messe. Da gikk vi videre for å ta lunsjpause, først over Friedrichbrücke. Her krysser vi selve Spree, her er nydelig utsikt utover elva med sighstseeingbåtene og den store Berliner Dom på vestbredden. Det var ingen vanlige kafeer på østbredden, så vi fortsatte Burgstrasse nordover til Hackescher Markt (opprinnelig sumpland, etter at festningsgravene ble revet lot Berlins bykommandant, grev H. C. F. von Hacke, plassen bygge i 1840).

Nå var vi i det gamle Øst-Tysklands Berlin, dette var et trivelig torg og noen butkker med trikken som går like forbi. I markedet fant vi en folkelig kafeteria, vi fikk sitte ved vinduet med utsikt til trikken og byen. Skulle vi på messe? Jeg hadde lyst å se mer av øst-byen og Mariekirka spesielt, de andre gikk tilbake til Berliner Dom. Dermed skilte vi lag, jeg fortsatte alene oppover gata langs trikkeskinna og gikk Spandauer strasse til Marienkirche, utrolig å se blomstrende lavendelbusker i november som fortausbeplanting! Her ble en lengre stille stund, dette er en av de best bevarte middelalderbyggene i Berlin.

altesmus

Marienkirche ble fullført på 1300-tallet, fikk tårn foran hundre år etter og kronet med kuppel i 1790. Den ble skadet under krigen. Prekestolen er fra 1703 og er skåret ut i alabast, den gotiske døpefonten er fra 1473 og det barokke hovedalteret er fra 1762. Kirka er bygd i rød tegelsten, denne byggemåten ble kopiert i Rote Rathaus rett over plassen i øst. Utom Mariakirka står Martin Luther på sokkel. Klokka var nå godt over ett, jeg innså at jeg neppe vil rekke tilbake til de andre innen avtalt tid. Jeg fortsatte videre øst over rosebedene med kirka som nydelig bakgrunn, og det voldsomme TV-tårnet i ryggen. Nå svingte jeg over plassen for å se på das Rote Rathaus fra 1869.  Bak dette så jeg tårnet på Berlin Stadthaus (bygd 1911).

Utom rådhuset var det fremdeles aktivitet etter gårsdagen, sperringer etc var ennå ikke ryddet vekk og sorte limosiner sto rett utom døra. Jeg gikk nå utpå den enorme, åpne plassen Marx-Engels Forum, med en diger statue av Marx og Engels midt utpå, de skuer østover i retning TV-tårnet. Se gjerne på relieffene rundt sokkelen, et minne fra DDR-tida, de viser “den frie manns skjønnhet og verdighet” (…under kommunismen). Mot sørøst så jeg nordvestkvartalet av det “moderne” Nikolaivirtel, et handelskomkompleks reist på 1960-tallet.

Jeg gikk nå raskt tilbake for å treffe de andre via Friedrichbrücke, oppå brua måtte jeg se nærmere på Alte Nationalgallerie, rett nord for Domen.  Det sto ferdig 1876, med en praktfull kolonnade på forsiden. Gavlfeltet over døra fremstiller Germania som kunstens beskytterinne. Ved avtalt sted, Lustgarten utom Altes Museum, var reisefølget mitt dratt hjem. Synd, for nå skulle vi da på museum!

Altes museum er noe helt spesielt! Det ble åpnet i 1830, det har en imponerende 87 meter høy søylegang med 18 joniske søyler. Museet huser en fantastisk samling av greske og romerske oldsaker. Jeg gikk en runde innvendig, men innså fort at jeg var noe uforberedt, det ble et overveldende møte med antikken. Perikles´ hode med korintisk hjelm sto lengst inn, en romersk kopi av Kresilas´statue fra 500 f.kr (den som sto ved inngangen til Akropolis). Det var også noen nydelige gullskatter herinne. Særlig interessant er den store samlingen av amforaer, bl.a. den berømte pottemaker Andokides (ca. 530 f.kr., ukjent maler) sin amfora som skildrer Dionysus med to maenader.

Tanken var nå å krysse over Schlossbrücke og videre vestover på Unter den Linden. Men jeg var ikke helt ferdig på Museumsøya, så jeg tok over Eiserne Brücke rett nordom istedet og gikk oppover langs kanalen på vestsida. Det er Bodemuseum fra 1904 som står lengst nord på øya. En utrolig bygning med en diger kuppel, spesialtegnet for å passe inn her på nordspissen! Det inneholder bl.a. en fantastisk myntsamling med noen av verdens eldste mynter.

Like inntil Bodemuseum, rett foran Altes Nationalgallerie står det enorme Pergamon Museum, det museet jeg egentlig tenkte å besøke her. Det huser en  av Europas mest berømte oldsaksamlinger, bla. det store Pergamonalteret fra 170 f.kr.  Mellom Pergamon og Eiserne brücke er Neues Museum fra 1855, det skulle avlaste Altes Museum. Det ble mye skadet under krigen, ennå foregikk det restaureringsarbeider på tomta!

Nå gikk jeg Dorotheenstrasse over mot Neue Wache. Her på “baksida” av hovedgata i Berlin, ble jeg grepet av hvor naken byen er. Alle bygårdene virker (og er…) nybygde og fine, men det er mangelen på høyreiste og grove gamle trær som er mest påfallende. Alt av grønt ble ødelagt under krigen, enten skutt eller hogd til ved. Rett bak Neue Wache spaserte jeg forbi et gresk-romersk tempel! Det er Berlins eldste konsertlokale, bygd 1827, nå Maxim Gorki Teater. Jeg tenkte nå gå inn i Zeughaus, et barokkbygg fra 1706, et fantastisk historisk museum.

unterlinden

Jeg innså at jeg ikke kom ut fra Zeughause før det ble mørkt, derfor valgte jeg vandring nedover Unter den Linden. Rett over gata var nå Bebelsplatz, tidligere Opernplatz, med det berøme bokbålet i 1933. 25 000 bøker av kjente forfattere ble brent her, de var fiender av det tredje rike. Jeg vandret nå vestover forbi Kronprinzenpalatz og Staatsoper ned til Humboldt Univärsitet. Her utom var det bokmarked nå.

Nå skrådde jeg over gata til den  digre rytterstatuen. Dette er Friedrich dem Grosse, eller Friedrich Wilhelm den 3dje, en 5,6 meter høy, massiv bronsestatue som står midt i Unter den Linden. Rundt omkring sokkelen, nedom Fredrik til hest er flere mindre statuer av berømte ledere, forskere og kunstnere. Statuen sto i Potsdam under DDR-tida, den passet ikke inn i ideologien.

Endelig var jeg igang med min store vandring under lindetrærne midt etter Unter den Linden. Dette har jeg drømt om i mange år!

Etter andre verdenskrig var alle lindetrær ødelagt, utover 1950-taller ble lindetrærne gjenplantet. Jeg gikk midt i gata under lindetrærne vestover. Trafikken suste forbi på hver side, og på fortauene ilte folk og turister opp og ned paradegata. Her under lindene (parklind) ble det en fredelig tur nedover på en behagelig grusgang, det var ikke mange Berlinere jeg hadde selskap av. Byen er “ung”, merkelig å gå i en slik “ny”plantet alle, husene på hver side så også helt nye ut. Ettersom jeg avanserte nedover, ble det stadig vanskeligere å komme seg over tverrgatene, det var sent på ettermiddagen og stor trafikk.

Ved Glinkastrasse tok jeg meg inn på det nordre fortauet, her var en fin turistbokhandel. Da fikk jeg endelig handlet meg souvenirer, et par kjøleskapsmagneter, et par snapsglass og et tekrus med dødskysset på! Nå så jeg Brandenburger Tor rett fram! Igjen fikk jeg den merkelige følelsen av å overvære noe “historisk”, det sitret i hele kroppen, litt synd at det ikke var oppryddet etter gårsdagen! Branderburgporten sto ferdig i 1795, laget etter inngangspartiet på Akropolis (Athen), en veldig dorisk kolonnade. Paviljongene på hver side ble brukt av vakter og tollbetjenter.

Brandenburger Tor er kronet med en praktfull Quadrigua (av J.G. Schadow), den vender mot øst, inn mot byen. En quadrigua er heste-ekvipasjen vi kjenner best fra de romerske keisere, slike rytterstatuer står også i London (Wellington Arch) og Paris (Triumfbuen). Den opprinnelige, som alle disse er modellert etter, står nå i Markuskirken (Venezia). I 1806 tok Napoleon med seg statuen til Paris. Men etter at Quadriguaen kom tilbake 1814, ble den et seierssymbol og gudinnen fikk en stav med den prøysiske ørn og jernkorset ble prydet med en laurbærkrans. Gudinnen har altså sett det meste etter den tid, både det tredje rikets fall og heising av det russiske flagg like ved henne i mai 1945. Under DDR-tida ble jernkorset fjernet, den passet ikke inn i ideologien. Brandenburger Tor ble nøye restaurert 2000-2002.

brandebr

Hele Pariser Platz var full av kraner og stilaser, den var avsperret. Vi måtte runde forbi på sørsida. Der er den amerikanske ambassaden, de ser rett på den franske på nordsida. Det ble vanskelig å få noen gode bilder av selve Brandenburger Tor, jeg kom liksom ikke under den. Nå hadde det vært fristende å gå de knapt hundre meter nordover Eberstrasse til Riksdagen. I hagen var som kjent førerbunkeren (med det 3. rikes toppledelse). Men jeg måtte prioritere hardt, og fortsatte sørvestover Eberstrasse og tok inn østover Behrenstrasse. Her fant jeg en fin-fin fortausrestaurant, endelig en deilig Berliner Kartoffelsuppe med en Paulaner til (lyst øl, godt avrundet og deilig smak, fra München).  En generell oppskrift på slik suppe (2 pers):

250 g Kartoffeln mehlig kochend  

1/4 St Knolle Sellerie

1 St Möhren

1 1/2 St Zwiebeln

1/2 Stg Lauch

1/2 l Fleischbrühe

150 g Kasselerrücken

50 g Speck

0,13 Bund Petersilie fein gehackt

etwas Salz, Pfeffer, Muskat und Butter

pariser2Nå skuet jeg utovert et kjempestort bykvartal mellom den amerikanske ambassaden/Brandenburger Tor og Potsdamer Platz. Helt mørklagt, det var mange hundre betongblokker, dette er det berømte og omdiskuterte Holocaust Mahnmal!  Det dekker 19 tusen kvadratmeter, sto ferdig i 2005, tegnet av den amerikanske arkitekten Peter Eisenmann. Minnesmerket består av 2711 steinblokker av varierende størrelse, de ser akurat ut som store gravstøtter.

Uti blokkhavet ble jeg tungt grepet og alvorlig rørt, intet øye var tørt. Jeg ble ei god stund her, tilslutt ble det helt mørkt. I sørøsthjørnet var et underjordisk museum med navn på alle de 6 millioner myrdete.

Før jeg kom til Ebertstrasse igjen var klokka blitt halv seks, det var bekmørkt, men nå var jeg inne i et spektakulært lysshow ved den superkomersielle Potsdamer Platz! Dette er fra gammelt av selve knutepunktet i Berlin, jeg hadde både S-bahn, U-bahn og regulær togstasjon rett foran meg! Jeg gikk inn fra øst, ved å gå en runde i Leipziger Platz. Her sto jeg plutselig på DDR-grensa, den var avmerket med ei metallplate i fortauet. Mens jeg sto der og fotograferte med skarpt blitslys i travel handlegate, stoppet sannelig en forbipasserende. Da fikk jeg historien om muren og dødsonen – hele området var jo herfra vest til Potsdammer Platz! Det ga adskillig ettertanke, alle de lysglitrende bygårdene rundt meg var bygd i de 20 åra etter muren falt. Jeg vandret nå inn på Potsdammer, på det sørvestre kvartal var det festivitas, med akebakke av kunstsnø, markedsbuer med handarbeid og matsalg og sannelig et lite tivoli!

IMG_9418pots

Etter glitter og kommers vandret jeg videre vestover Potsdamer Strass uti mørket, flere ganger holdt jeg på å fikk en syklist i fanget. Berlinere har det i blodet, men jeg ble aldri vant til å dele fortauet med syklistene. Den gullskimrende Philharmonie var så vakkert opplyst, det var her H. Karajan var sjefsdirigent. Hele bygget er kledt med gyllen aluminum! Like ved ligger Gemäldegallerie og Kunstgewerbemuseum. Disse tre byggene er de tre viktigste i Kulturforum, det nye kultursentrum i Berlin, de sto ferdige rundt 1963. Tanken var å rekke en tur innom her også i dag, men nå nærmet klokka seg sju, de stengte kl. 1800.

Jeg rundet St. Matthåus kirken og gikk over til Neues Gallerie. Her inni er en praktfull samling moderne kunst, uti hagen fikk jeg syn på misteltein fra bussen igår. Men det var altfor mørkt til å se nærmere på den, så jeg fortsatte Potsdamer Strase over Landwehrkanal nedi Kreuzberg. Her stakk jeg innom et trivelig tyrkisk supermarked og handlet salami og drikke til kvelds før jeg gikk helt ned til Bülowstrasse. Det var ikke mer enn en liten time å gå herfra til Hotel Artim, men det ble  for fristende å ta U-bahn, den gikk jo samme veien jeg tenkte å gå.

Etter en fantastisk og uforglemmelig dag på byen, kom jeg tilbake til hotellet i 19 tida. Nå skulle jeg ha siste måltidet i Berlin hos den indiske restauranten! Men reisekassa var tom,  jeg fikk bare spise “gratis”middag i hotellbaren. Det var noe gåsegreier. En svær fuglefot, mørkt kjøtt med mye fett! Rødkål og poteter ved siden. Hmm, jeg fikk aldri noe godt forhold til det tyske kjøkken på denne turen. Etter å tygget i meg det noenlunde spiselige kjøttet, lå det igjen en stor haug med fett og bein. Siste kvelden på hotellet ble helt stille, alle var på rommet for å pakke.

Flere bilder fra i dag: {phocagallery view=category|categoryid=59|bgcolor=black|detail=3|displaydownload=0|bordercolorhover=red|displaydetail=0|displaydescription=0|displayname=1}

 


Hjemturen

Danskebaaten22

Etter to altfor korte dager i Berlin, var vi på veien i sju-tida. Skal du nå danskebåten fra København kl 1600, er det avgjørende å rekke elleve-ferga fra Rostock! Sjåføren var alvorlig bekymret for rushtrafikken og evt. køer nordover, men det gikk som en drøm utav byen og opp ringveien. I nordgående felter på motorveien var det ingen veiarbeid og ingen trafikkansamlinger, vi kom til Rostock i god tid. Jeg prøvde meg på en botaniseringstur på kaia, det var vanskelig nok, alt var sperra, du skal være i bilen. Det sto en svineblom i fin blomst på kaia, det minnet om landøyda, men den her hadde hele, lange blad.

Danmark oppover ble også en fornøyelse med god motorvei helt inn til København, men da startet regnet ved Tivoli. Klokka var bare halv tre, så vi rakk en ørliten sightseeing md bussen, spesielt ved Strøget, litt synd at vi ikke fikk til å hilse på den lille havfrue. Vel ombord i danskebåten, sjekket jeg prisnivået i tax-free butikkene. Jo, det var riktig å handle på Rostock-ferja, den samme halvflaska Jäger kosta faktisk 10 danske kroner mer her! Men jeg bomma på maten. Fullstendig grønn på ferjeturer, gikk jeg for å finne en folkelig kafeteria med rimelig middag. Det er ingen slike på danskebåten! Dermed betalte jeg 400 danske for en buffe som de andre hadde betalt 300 norske for, inklusive en drikke. De hadde nemlig forhåndsbetalt til reiselskapet.

Men julebufeten til kvelds var fantastisk! Det var blikkstille sjø og lite folk, dermed fikk jeg gledet meg over maten i god ro knapt 3 meter unna varmmaten. Først en tallerken av ymse silder. Deretter grav, røk og dampet laks over dill, med tilbehør flatbrød, mandelpoteter, senneps- og dillsaus. Stemningen min var i bratt oppoverbakke, jeg tuslet raskt til varmbordene. Her anrettet jeg meg ribbe, noe røkt kjøtt, hjortesteik, medisterkaker, sosisser, ei flis kalkun og litt kjøttrull, med poteteter, sur- og rødkål til hovedrett. Det sto også kålrabistappe der, det var også pinnakjøtt, kalkun og lutefisk. Jeg måtte ha en tredje tallerken til kål og potet for å få med meg alt. Etter å ha fått påfyll i den nå tørre halvliteren (Carlsberg) gikk ferden til ostedisken. Roquefort, camenbert, brie, gauda, kjeks, druer, flatbrød, smør, nam nam! Etter knapt to timer og 7 tallerkner, seg jeg sideveis til riskremen. Karamellpudding. Mandelpudding. Iskremer. 3 nye tallerkener, nå mindre desserttype. Søtt, deilig, et mektig punktum for buffeten! Hvordan jeg kom meg til lugaren er fremdeles uklart, men etter en times dupp våkna til veldig kaffetørst og traff gode medturister fra Rennebu ved kaffebaren på dekk 7. Bartenderen gikk faktisk hjem før jeg fikk somla meg bortil, det ble en triveligere juleølskvett istedet i naboens kahytt.

Ved Drøbaksundet satt vi sammen ved frokostbufeten, her hadde jeg god norsk mobildekning og dermed Google Earth slik at vi fikk med oss Blücher, både i bilder og kart hvor alt skjedde. I Oslo var det fremdeles grønn “vinter”, men oppholds og gode kjøreforhold. Oppover forbi Elverum var en lang slumretur med god musikk fra min Ipod, først etter kafferasten på Avdal var vi tilbake til vinteren. Rett før Tynset hadde vi en stor flokk svaner uti Glomma og sola skinte over et nysnøkledt landskap. Så vakkert, vi var hjemme! Det ble en ørliten stopp ved Storås, artig å prate med kjente på morsmålet hjemme hos mor! Hjemme først like før midnatt, joda, litt mør etter en lang bussreise. Men dette fungerer godt, det blir flere slike turer. To dager ble nok lite i metropolen Berlin, en ekstra dag så ville vi sett byen oppryddet og pen etter Murfesten.

Utskrift

Hva synes du om artikkelen?

Be the First to Comment!

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh