London

Store opplevelser i St. Paul´s og Southwark ved Londons broer

P1000481Spaul

Etter en lang og deilig frokost på senga, ruslet jeg litt før ni Great Queen Street den korte veien til Holburn Underground og tok Tuben i tett rushtrafikk til Cheapside.

Herfra var det bare 5 minutter til Katedralen, jeg gikk med store forventninger opp den brede kirketrappa forbi Queen Anne´s minne med de fire Ladyer. Marianne, England, Irland og Nord-Amerika, de fire hun så gjerne ville regjere.

Jeg betalte mine 12.50 og fikk med meg en Ipod touch full av lyd og bildeguiding. Som i Westminster Abbey, totalt fotoforbud, fant meg en stol ved høyalteret og lyttet. Fantastisk, se her for en brukbar virtuell gjengivelse av opplevelsen – klikk her

Ga meg deretter i kast med vindeltrappa opp til Whispering Gallery med alle turistene i varierte skjulte lydtester. Enda mer fantastisk, nå var jeg oppunder kuppelen og fikk sett dimensjonene av St. Paul´s! Selv om noe trang vindeltrapp, måtte jeg opp til Stone Gallery og se London. Toppen – Golden Gallery – turde jeg ikke, det var 528 trappetrinn nedigjen, se linken over for utsikten!

Etter de 376 trinnene ned i midtskipet, gikk jeg inni Krypten og beskuet arkitektens, Christopher Wrens grav, førstemann (1723) med de berømte minneord som avsluttes med: Lector, si monumentum requiris, circumspice. (Du som leser dette, trenger du et minne, se opp!) Rett borti gangen sto Horatio Nelsons og Wellingtons enorme sarkofager, den første med friske blomster. Churchills grav var bare en stor plate i gulvet, ellers så jeg på bl.a. F. Nightingale og George Mallory sine minner.

Mallory prøvde å bestige Mount Everest i 1924, men ble sist sett på First step, først i 1999 ble hans levninger gjenfunnet på 8400 moh. Lady Diana og Charles ble viet i St. Paul´s olsokdagen 1981, blir det sønnen neste år?

Jukset litt med en black cab nedover Cannon street og ble satt av i Fish Street Hill. Jeg tuslet de for alltid salige 202 fot videre til Pudding Lane hvor det var utsatt noen parkbenker. The Monument, verdens høyeste enkeltstein, gikk såvidt inni vidvinkellinsa! 62 meter høy dorisk søyle, tegnet av C. Wren, 354 innvendige trappetrinn til topps. I nord står flg inskripsjon (engelsk oversettelse fra Latin):

In the year of Christ 1666, on the 2nd September, at a distance eastward from this place of 202 feet, which is the height of this column, a fire broke out in the dead of night, which, the wind blowing devoured even distant buildings, and rushed devastating through every quarter with astonishing swiftness and noise. It consumed 89 churches, gates, the Guildhall, public edifices, hospitals, schools, libraries, a great number of blocks of buildings, 13,200 houses, 400 streets. Of the 26 wards, it utterly destroyed 15, and left 8 mutilated and half-burnt. The ashes of the City, covering as many as 436 acres, extended on one side from the Tower along the bank of the Thames to the church of the Templars, on the other side from the north-east along the walls to the head of Fleet-ditch. Merciless to the wealth and estates of the citizens, it was harmless to their lives, so as throughout to remind us of the final destruction of the world by fire. The havoc was swift. A little space of time saw the same city most prosperous and no longer in being. On the third day, when it had now altogether vanquished all human counsel and resource, at the bidding, as we may well believe of heaven, the fatal fire stayed its course and everywhere died out.

Et trolig resultat av the Great Fire er tapet av Shakespears originale manuskripter, de var trolig “reddet” inn i krypten i den forrige St. Pauls (med det enorme tretaket ). Wenceslaus Hollar skriver i sin dagbok:

September 7th: At my returne I was infinitely concern’d to find that goodly Church St. Paules now a sad ruine, and that beautifull portico (for structure comparable to any in Europe, as not long before repair’d by the late King) now rent in pieces, flakes of vast stone split asunder, and nothing now remaining intire but the inscription in the architrave, shewing by whom it was built, which had not one letter of it defac’d. It was astonishing to see what immense stones the heate had in a manner calcin’d, so that all the ornaments, columns, freezes, capitals, and projectures of massie Portland-stone flew off, even to the very roofe, where a sheet of lead covering a great space (no less than six akers by measure) was totally mealted; the ruines of the vaulted roofe falling broke into St. Faith’s, which being fill’d with the magazines of bookes belonging to the Stationers, and carried thither for safety, they were all consum’d, burning for a weeke following.

Ruslet nå over the Stone Bridge, London Bridge, en moderne betongbru fra 1973 i tre lange spenn. Dette var den eneste brua i London fram til 1729, her har det vært bro helt siden romertiden. En nyere bro fra 990, ble ødelagt av prins Olav i 1014 (St. Olav, helgenkongen vår). Den nymotens Tower Bridge ruvet like ved i øst, den sto ferdig i 1894, jeg sto lenge og beundret den finurlige “gotiske” byggestilen fra Victoriatida.

Jeg svingte gangtrappa ned fra London Bridge og tok vestover de gamle gateløp langs Themsen. Først Montague Close og den koselige The Mudlark. Navnet har den etter fattigfolket som rotet etter verdisaker uti fjæra i Themsen.

P1000551SWark

Southwark Cathedral. Den rakk jeg ikke i sommer. Dette er Londons første kirke i gotisk stil, bygd 1220-1420, katedral fra 1905, Den er blitt inneklemt mellom London Bridge stasjon og jernbanesporene over Cannon Street Bridge. Jeg kom inn fra elvesida, via kafeen og butikken. Gikk en stille runde inni den restaurerte katedralen med de nydelige glassmaleriene. Det store i sydlige tverrskip er dedisert W. Shakespeare og viser scener fra alle hans skuespill. Like under dette sto jeg lenge og beundret statuen av William selv, liggende i sofaen med fjærpenna (the quill) klar til bruk. Hans yngre bror, Edmund, er begravet her i 1607 “with a forenoone knell of the great bell” som det ble sagt.

Neste attraksjon var The Golden Hind, den som Sir Francis Drake reiste jorden rundt med i 1577-80. Det er kopien, bygd i 1973, den har også seilt jorda rundt, som står her innklemt i en trang tørrdokk. Nå var jeg i Clink Street, trang, mørk og brusteinlagt. Den perfekte atmosfære for The Clink Street museum, “the most notorious medieval museum“. Det var i bruk fra 1200-tallet til 1780, sist brukt i 2006 (to turister for natten). Dette var Englands første kvinnefengsel. En museumsvakt, kledt i middelalderkostyme og med et svært, bølgende, ravnsvart hår prøvde å trekke meg inn, men jeg bare smilte uskyldig og stjal meg et hastig bilde av henne.

Nå smakte det deilig med tomatsuppe og London Pride hos The Anchor ved bredden av Themsen. Her satt Samuel Pepys (1633-1703) og skrev i sin dagbok om den forferdelige bybrannen på andre bredden. Den 2. september skriver han (the Three Cranes tavern, en av hans stampuber, var rett over Themsen, ved elvekanten som The Anchor):

Having seen as much as I could now, I away to White Hall by appointment, and there walked to St. James’s Parks, and there met my wife and Creed and Wood and his wife, and walked to my boat; and there upon the water again, and to the fire up and down, it still encreasing, and the wind great. So near the fire as we could for smoke; and all over the Thames, with one’s face in the wind, you were almost burned with a shower of firedrops. This is very true; so as houses were burned by these drops and flakes of fire, three or four, nay, five or six houses, one from another. When we could endure no more upon the water; we to a little ale-house on the Bankside, over against the ‘Three Cranes, and there staid till it was dark almost, and saw the fire grow; and, as it grew darker, appeared more and more, and in corners and upon steeples, and between churches and houses, as far as we could see up the hill of the City, in a most horrid malicious bloody flame, not like the fine flame of an ordinary fire.

Denne dagboka er blitt en av de viktigste øyenvitneskildringer av både den store pesten og den store brannen som rammet London på slutten av 1600-tallet. Southwark og The Anchor ble brannherjet noen år senere, dagens pub er fra 1676 med en mursteinsfasade fra Vicoria-tida.

Nå var jeg endelig kommet til The Globe Theatre. Jeg var i seneste laget, de holdt på å lukke portene. Dette er en kopi fra 1999 av. Det var Lord Chamberlain´s Men, som Shakespeare tilhørte, som bygde denne i 1599, den sto fram til 1644. Dagens kopi er som originalen bygd i massiv eik med stråtak (det eneste som er tillatt i London!) og med trebenker (puter kan leies). Selv om sitteplassene er overdekket av utstikket i taket, så foregår alt i friluft. Forestillingene er “unplugged”, ingen nymotens teknikk som mikrofoner, høytalere eller lys. Ved utsolgt, dvs 857 seter i galleriene og 700 billige (5 pund) ståplasser på betonggolvet foran scenen, ser jeg for meg en rimelig heftig teateropplevelse, spesielt kontakten med de andre tilskuerne! Neste års sesong feirer 400 års jubileet for Kong James Bibel (King James Version, KJV) og Hamlet som første spill.

Nå ruslet jeg Jubilee Walk langs bredden av Themsen forbi Tate Modern i kveldsskumringen. Jeg måtte en snartur innom nasjonalmuseet for moderne kunst. Et kjempebygg, det tidligere Bankside Powerstation, de permanente Tate-samlingen er i 3 og 5. etasje. Jeg tittet litt nedi den enorme Turbinhallen (i “kjelleren”), det er en Gaugin utstilling i 4. etg. Men nå begynte vaktene å stenge huset, jeg fikk bare fortsette mot Waterloo.

Tanken var å gå videre langs bredden av Themsen, spesielt nå som det var mørkt og metropolen var så fantastisk lyssatt. Men de restaurerte ved Blackfriars Bridge, så alle sammen måtte gå Upper Ground inni Lambeth. Jeg gikk bak Royal National Theatre, under Waterloo og Hungerford broene før jeg kom fram til den omdiskuterte Shell Building fra 1961 med sine 27 etasjer. Det var den første bygning som overgikk Big Ben i høyde, og danner bakteppet for min siste “opplevelse” på Themsens sørbredd, London Eye.

Et merkelig Pariserhjul på en fot, bygd i 1999, 135 meter høyt og 32 eggformete, luftkondisjonerte kapsler med plass til 25. Også i kveld var køen uten ende, jeg knipset bare noen bilder og ruslet hjemover via Golden Jubilee Bridge (gangbrua som er hengt opp ved siden av Hungerford Bridge).

Opplevelsen av London by night ble utrolig oppå broa med Themsen gullglitrende i alt lyset. Jeg kom over til Charing Cross Station og gikk østover the Strand. Alle butikkene var ennå åpne, det ble en liten runde innom forskjellige kremmere før jeg svingte opp ved Aldwych til Bow street. Jeg gikk inn i koselige Belle Italia vis a vis Covent Garden og fikk servert deilig Penne Marco Polo (and i makaroni – oppkriften finner du i Furkunnjmat).

P1000647LEye

 

Flere bilder fra i dag: {phocagallery view=category|categoryid=153|bgcolor=black|detail=3|displaydownload=0|bordercolorhover=red|displaydetail=0|displaydescription=0|displayname=1}

Utskrift

Hva synes du om artikkelen?

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh