Athen

Zeustemplet og Nasjonal arkeologisk museum

Dagen var avsatt til nærmere studium av samlingene i ett av verdens store museer, fra utgravinger rundt om i Hellas, særlig fra prehistorisk tid til senantikken. Først en romersk ekstravaganse, det var ikke mer et kvarter å gå fra hotellet til inngangen til templet for den Olympiske Zeus. Det var lukket om lørdagen da jeg kom dit, nå myldret det av turister rundt tempelruinene.

Zeustemplet ble påbegynt i ca 520 f. Kr. under styret av Athenske tyranner, Hippias og Hipparkos. Planen var et kjempestort dorisk tempel med en platform på 41 x 108 m. Først i 174 f. Kr ble planene påbegynt med romersk arkitekt og da ble det i korintisk stil. Det skulle være 3 søylerekker foran og bak, 2 rekker i sidene, totalt 104 kolonner på 17 m i høyde og 2 m i diameter. Det var først under keiser Hadrian ca 125 e.Kr. det ble fullført. Templet gikk ut av bruk fra år 425, og gjennom århundrene systematisk gjenbrukt som byggemateriale i middelalderens Athen. Den tyrkiske guvernøren Tzisdarakis brukte en søyle i moskeen han bygde ved Monastiraki plassen.

Inne i det store templet var en stor cella som rommet en enorm kryselefantin stautue av Zeus. Som oppe på Parthenon, gikk denne statuen tapt tidligt. Idag står bare 15 av de 104 korintiske søylene igjen, men nok til å bli himmelfallen over storheten i det fordums templet!

Rett ved templet er Hadrians bue, oppført av Athens borgere til ære om hans velgjerninger for byen. Den er på mange måter tilsvarende en romersk triumfbue. Den sørlig utgangen var like ved og derfra en kort fem minutters gange til det nye Akropolis museet, i kjelleren er den nye metro stasjonen. Jeg smatt innpå en euromynt i automaten og hoppet på nordgående linje.

På ti minutter var jeg framme i Plateia Omonoias, og steg ut i en travel, skitten og anonym storby tettpakket av biler og stint av mennesker. De fleste så vennlige ut, men noen brodne skår var det, blant annet passerte jeg et ekte horehus med varene vandrende på gata. Alt av bygningsmasse her er oppført senere enn 1850, det meste først utpå 1900-tallet. En par kvartaler fra Omonia er Plateia Kaningos, her var det litt roligere. Før jeg dro til Athen hadde jeg hadde plukket ut en matservering i en av gågatene her, til min glede fant jeg en pen og trivelig fortausrestaurant midt i folkemyldret! Gågata var ikke helt som hjemme, bilene var nok stengt ute, men motorsyklistene hadde fritt leide.

Lunsjen ble som vanlig hurtigmat, souvlaki. Enkelt og billig og den ble servert raskt på fortausbordet mitt med en svalende flaske Alpha. Over det kalde lagerølet funderte jeg en del på folk og hus omkring meg. Var jeg “hjemme” i Stockholm? Bykvartalet kunne vært hvilken som en helst storby i nord-Europa, særlig da en svenskregistrert moped kom putrende forbi. Men tankene kom fort på plass igjen, se på de eldre konene, så ser man både religion og nasjonalitet!

Museet åpnet først kl ett idag, nå var det bare et kvarter igjen, ikveld var det langåpent til kl 20. Det hadde fristet å ta en taxi forbi folkehavet, men jeg fant noen roligere smågater oppover uten tett trafikk. Etter ti minutter var jeg ved Polytechnic. Stedet hvor de demonstrerte i helga, og stedet hvor oberstenes fall ble innledet 17. november 1973. Opprøret ble hardt slått ned med tanks og våpen i starten, men juntaen falt året etter. 17. november er blitt helligdag i Hellas, begivenheten markeres bl.a her ved monumentet til de falne under opprøret. Portene var stengte i dag, det hadde tydeligvis vært en aktiv 1. mai igår, men jeg fikk da tatt et bilde av monumentet gjennom sprinklene:

Nabobygget til den tekniske høyskolen er det Nasjonalarkeologiske museet, en svær neoklassisk bygning bygd på samme tid som Trilogien med Akademiet lenger ned i byen. Jeg gikk rett inn og kjøpte min billett.

Først stopp, bronsealderen og den mykenske gullskatten, fra ca 1500 f.Kr. utgravd av Heinrich Schliemann i 1876. Jeg ble helt blendet av alle de fantastiske objektene, spesielt de utrolige gravmaskene i rent gull! Den meste kjente er Agamennons maske fra 1550-1500 f.Kr. Det var sønnen til kong Atreos av Mykene og dronning Aerope, hans bror var Menelaos (gift med Helena). Her var også mengder av andre små og store objekter fra Mykenes akropolis, i keramikk, stein, glass, fajance, elfenben og bronse. Løveporten i Mykene er bare et par timers kjøring sørover ned til Peleponnes, dit skulle en ha vært for å sett de kyklopiske murene!

Før den fantastiske Mykenske kulturen oppstod i bronsealderen, var det en forunderlig steinalderkultur på de Kykladiske øyene i Egeerhavet (år 3000 til 2000 f.Kr.) Om tirsdagen står det Kykladiske museet på programmet, det ser jeg virkelig fram til. Kulturen laget mengder av helt spesielle, flate kvinnefigurer fra øyenes marmor, noen fine eksempler er utstilt også her, se på bildet!

Jeg tuslet inn i en svær avdeling med greske vaser, jeg elsker vaser! Dermed var jeg i den geometriske perioden, den mørke tidsalder frac 8.-7. århundre f.Kr. En riktig imponerende vase er den gigantiske Dipylon Amphora funnet i Kerameikos, på vasen er tegnet den døde omringet av sørgende kvinner. Ergelig at Kerameikos stengte så tidlig, jeg skulle jo se bl.a. denne Dipylon gata. Menneskene er ikke naturalistiske i denne perioden, de er ofte satt sammen av sirkler og trekanter, altså geometriske mønstre.

Så var det den Egyptiske fløyen. Den tidlige greske, arkaiske kunst (7.-5. århundre f.Kr.)var sterkt innfluert av egyptisk skulptur, de skulle bli artig å se. Jeg gledet meg særlig til bronse statuen av prinsesse Takushit fra 670 f.Kr. Den er 70 cm høy, kappen er dekt av hieroglyfer. Men så var den fløyen stengt.

Jeg måtte se mer vaser for å skjønne mer den arkaiske perioden, fra 600 f. Kr, perioden etter den mørke tidsalder. Jeg studerte mange fine svartfigurvaser, svarte figurer brent inni rød keramikkglasur, en kunstart som startet i Korint med dyremotiv. Det var her i Athen at svartfigurstilen nådde høydepunktet, med bl.a. Amasismaleren. Artig å se hans historier på vasene uttrykt i lange, smalhodete svarte figurer på lys bakgrunn! Mine bilder ble ikke bra, de to vasebildene under fant jeg på nettet. På svartfiguramforaen fra 525 f. Kr. er det en scene fra de Panatheniske leker i Athen. Disse lekene var svært viktige for borgere av Athen, mens de Olympiske lekene samlet hele landet. Bokse/brytekampen eller pankration, er her i sin avgjørende fase. Dommeren overvåker det hele, alt var lov, men det skulle ikke være noe biting eller stikking i øynene.

Det greske alfabetet oppsto ca 700 f. Kr, på vasene ser vi forskjellige innskripsjoner. Vasene er som regel signert, for eksempel på en rødfigurvase er innskrevet: ΔΟRIS EΓRAΦSEN, Doris egraphsen (Doris malte), KALIAΔES EΠOIESEN, Kaliades epoiesen (Kaliades lagde). På en annen vase var hele alfabetet innskrevet.

Omkring 520 f.Kr. kom den nye rødfigurstilen, de er malt på med rød keramikkglasur. Nå kunne jeg se vaser med stor detaljrikdom. Selv om figurene på rødfigurvasene står i profil, er de svært naturalistiske. Krateret i rødfigurstil på bildet under er laget ca 440 f.Kr, det er den beholderen man blandet vin og vann. Her sitter Orfeus og spiller lyre for en mann og kvinne fra Trakia. Legg merke til sigden kvinnen bærer, se så fine detaljer!

Da var tiden inne for å gå inn i den svære skulpturavdelingen. Jeg startet i den klassiske stilperioden, 500 – 320 f.Kr. Først en stor samling gravsteler i marmor, de fleste fra utgravingene i Kerameikos, området jeg aldri fikk sett. Skulpturene er svært naturtro med livfulle positurer og idealformer. Inne i avdelingen så jeg mange statuer av Athene, bla. Varvakeion Athene, en god kopi av helligdommen i Parthenon. En fin bronsestatue fra denne perioden er Poseidon fra Artemisium (nord på øya Euboea like øst av Athen). Det er en 2 meter høy inhul bronsestatue fra ca 460 f.Kr. Den ble funnet i sjøen, statuen har også vært tolket som Zeus. I hånda har han holdt en trident, men den er gått tapt.

Den klassiske stilen modnet og ble innfluert av den greske koloniseringen og de hellenistiske byer fra Tyrkia til Mesopotamia, som f.eks. Selukia ved Tigris, Antiochia og Alexandria i Egypt. Jeg er nå i den hellenistiske perioden, som regnes fra Alexander den stores død i 323 f.Kr til slaget ved Actium i 31 f.Kr. I den hellenistiske kunsten er det mindre av religiøse og naturalistiske tema, det er de dramatiske menneskelige uttrykkene som er i fokus. Jeg ble stående og måpe over en stor bronsestatue, på engelsk kalt “Boy Jockey with Horse” fra 220 f.Kr, funnet i et skipsvrak nær Artemesium. Mange av de fine bronsestatuene gikk tapt, de ble smeltet ned i krisetider for å lage våpen.

Like ved sto den svære marmorstatuen av Poseidon fra Milos. Tridenten er tapt, men ved hans føtter kunne jeg se delfinen. En utrolig detaljert og livfull figur laget ca 140 f.Kr. Jeg har jo vært i Louvre og blitt fullstendig forelsket i den fantastiske Venus fra Milos fra 150 f.Kr. Begge figurene er altså fra samme øy, den lille vulkanske øya nord for Kreta. Jeg gikk og funderte på om en liten seiltur omkring de greske øyer kunne være noe, sikker mye fin arkeologi in situ på disse!

Jeg var nå svært lykkelig og mett av alle intrykkene og vandret jeg  til garderoben for å samle sekken min. Følelsen var som i Louvre, et stort og fantastisk museeum som krever sin tid. To dager er et minimum for å kunne nyte av rikdommene, mat og drikke er ingen problem. Det er en god kafeteria i underetasjen, med bordene ståene ute i en liten hage!

Etter en lang dag i museet passet det godt med en tur opp i den store parken like ved, Pedion tou Areos, bygd 1934, Athens største. Navnet betyr Mars-marken, tilsvarende den Romerske Campus Martius, hvor jeg har vandret i Campo de Fiori (antikkens Pompeiteater) og Pantheon. I Paris er Champ de Mars den store parken mellom Eifeltårnet og École Militarie. Jeg vandret stille forbi de 21 marmorbystene av heltene fra frigjøringskrigen 1821. Oppi i den store sirkelen midt i parken fant jeg meg en benk og ble sittende lenge. Parken bærer preg av å være en nabolagspark, her satt de eldre og løste verdensproblemer, ungdommen virret kjærlige omkring og mødret trillet omkring med de små mens de litt større hujet og skrålte i leken.

Etterpå vandret jeg forbi kjempestatuen av Konstantin I ved inngangen og gikk over gata til metrostasjonen Victoria. Men den var stengt grunnet oppussing. Det sto heldigvis taxier oppstilt like ved, ganske snart var jeg tilbake ved Monastiraki klar for utekveld og midag.

Fra stasjonen ruslet jeg vestover den korte veien til Psiri, på gresk Ψυρρή – et trivelig strøk med trange gater, mange fine utesteder og mye folk. Her skulle det bli fint med et gresk måltid. Oppe ved Plateia Iroon var det restauranter overalt, vanskelig å velge, så jeg fortsatte til selve Psiri torg. Der var det sannelig en nydelig, gammel byzantisk kirke, Agii Anargyri. Kirka er fra 1100-tallet, men ble ødelagt 1827 av ottomanske styrker. Men det nye Hellas bygde den opp igjen allerede i 1832.

Jeg satt lenge på kirketrappa i lang nytelse av alle de trivelige inntrykkene av kirkebygget, torvet, spisestedene og alle menneskene som var på vei ut på byen. Ikke langt unna kirka var jeg i mål for dagen. Et lokalt rembetika band hadde spilt opp og nesten alle uteplassene var besatt. Kelneren anviste meg et bord i hjørnet med kirka som nærmeste nabo.

Hva skulle jeg nå spise ikveld, det måtte bli gresk og da blir det ofte en slags lammegryte. Iallefall hvis en er skrubbsulten etter en lengre dag i Athens gater og museer. Jeg fant en giouvetsi på menyen, det så godt ut, og tok en enkel halvliter til. Gryteretten fant fort veien til mitt bord. Å, den var himmelsk, enda en fantastisk matopplevelse i Athen, ikveld til tonene av gresk blues!

Rebetiko, ρεμπέτικο, evt rembetika, er en hyggelig, rytmisk musikk med utstrakt bruk av bouzouki. Den oppstod på 1900-tallet i arbeiderklassen, særlig ute i Pireus´ hasjklubber. Etterhvert kom det plateinnspillninger og den ble mer viden kjent, mens jeg skriver dette, hører jeg på Rembetika Hipsters siste innspilling (2011), Kafeneion (på kafeteria) – på Spotify!

Denne kvelden ble turens absolutt triveligste, jeg koste meg intenst langt mot natt!

Lammegryta, giovetsien, her følger en brukbar oppskrift. Det fungerer å bruke ris istedenfor orzo, mens parmesan gir litt av den samme gode smaken som kefalotyri.

Giouvetsi

700 g magert, benfritt lammekjøtt
1 stor løk
3 hvitløkfedd
500 g modne bifftomater
3 ss smør
1 ss tomatpuré
4 ss olivenolje
1/2 paprika
1 ts tørket timian
salt
nykvernet salt pepper
200 g kritharaki (orzo, riskornformet pasta)
100 g revet vellagret Kefalotyri

Forvarm stekeovnen til 175 C. Skjær lammekjøttet i 3 cm store terninger. Skrell og finhakk løken og hvitløken. Dypp tomatene i kokende vann noen sekunder og flå dem. Skjær tomatkjøttet i terninger.

Varm smøret i en stor gryte som kan settes i stekeovnen. Stek kjøttet pent brunt på sterk varme. Stek i omganger om nødvendig. Tilsett løken og hvitløken og fres den blank og myk. Tilsett tomatene og la dem frese med under omrøring i ca 5 minutter. Rør ut tomatpuréen i 2 1/2 dl vann og rør den i gryta. Tilsett paprika og timian og smak til med salt og pepper. Legg på lokk og la gryta stå i ovnen på nederste rille i 1 time.

Ta ut gryta og tilsett orzo og 7 1/2 dl lettsaltet vann. Rør om og la gryta stå i ovnen i 30 minutter. Rør om av og til og tilsett mer vann om nødvendig. Smak til med salt og pepper, dryss på den revne osten og server rykende varm.

Utskrift

Tags : Zeus
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh