Athen

Vandring i Byantisk museum og Pnyx

Agios Dimitrios Lombardardiaris

Stille tirsdagsmorgen i Athen, jeg hadde startet tidlig idag og satt nå på en benk i Nasjonalhagen, Εθνικός Κήπος, rett bak Parlamentet. Jeg studerte grekere, var de nå så forskjellige fra oss? Som jeg har sett i Paris og særlig Roma, er kostholdet vesentlig forskjellig fra Norge, det er lettere, det er olivenolje og vin, folket her har mye bedre fasong. Pene damer og godt trente forretningsfolk er nå en sak, men arbeidsgjengen på 5 her i parken viste meg gode svar. De arbeidet rolig og pratet mye akkurat som hjemme, men de var slanke uten pløser, ingen hadde sekk på magen.

Jeg tuslet videre innover den store parken, befriende folkelig med unge foreldre trillende på de håpefulle, borti kafeterian satt de lokale og planla dagens dont. Der var også østporten, jeg kom nå til Evzone-forlegningen. Det er herfra de marsjerer når de skal ha vakttjeneste foran Parlamentet. Interessant å se på treningen, nå først fikk jeg noen brukbare bilder av de staute soldatene. Dagens første mål var like rundt hjørnet, det Bysantiske museet.

Det foregikk noen eksamener i en fløy, mye studenter virret omkring, men jeg fikk da betalt og gikk inn i herligheten. Litt synd at den nyere delen, som dekker tidlig middelalder til idag, var midlertidig stengt. Det er et av verdens viktigste museer for bysantisk kunst, det rommer 25 000 objekter med bilder, fresker, krukker, tekstiler og manuskrifter fra 3. århundre til sen middelalder. Museet ble grunnlagt i 1914.

Samlingen er ordnet kronologisk med gode infotavler, her er lett å skaffe seg oversikt og lære mye om denne viktige æraen. Det kom stadig større og mindre grupper av elever, museet er mye brukt i undervisningen i Athen.

Det var meningen at museet skulle utvide, men under byggingen ble avdekket ruiner fra antikkens Hellas. Ruinene viste seg å være Aristotles Lykeion! Det er bryteplassen og gymnasium som er kommet fram nå, alt skal gjøres tilgjengelig for besøkende, bl.a. skal bygges et stort utendørstak. Dette var Aristotles’ skole, en konkurrent til Platons Akademi.

Artig museum, nå skjønner jeg den bysantiske perioden mye bedre! Nå skulle det smake med mat, jeg gikk oppi Plateia Kolonaki, et finere strøk like nord for museet. På hjørnet er det en stor kafeteria, den var ganske full av byens borgere. Kelneren kom og jeg fikk sitte ved vinduet med panoramautsikt til folket som spaserte forbi. Ganske snart kom det et stykke moussaka og et glass øl på bordet.

Denne spesialiteten for Balkan og Hellas er en rett hovedsaklig laget av auberginer. Den er grei å lage, man tager en stor ildfast form. I bunnen et lag auberginskiver, så et lag malt lammekjøtt (kokt i løk, hvitløk, tomat, urter (oregano, persille) og krydder (allehånde, kanel og svart pepper), et lag aubergin igjen og på toppen béchamelsaus. Det hele toppes med revet kefalotiri (evt parmesan) og brødsmuler. Etter steking på 180 grader i en time, står den i 5 minutter før den kuttes i bløtkakestykker og serveres. Har man ikke tilgang til gode og modne auberginer, ikke lag moussaka, da blir det ikke godt uansett hvor mye det krydres.

Noen stor matopplevelse ble det ikke, auberginen smakte utkokt og dvaskt, béchamelsausen var heller tørr. Det er vel ikke annet å vente av snarmat til lunsj, ingen mors hjemmelavete dette, den hadde vel tilbrakt formiddagen i varmeskapet. Men jeg ble god og mett, klar for nye eventyr. Fristelsen var stor for å henslenge seg på en benk i parken ved kafeen, men jeg satte meg inn i en taxi istedet, “kjør meg til Sokrates’ fengsel”.

Ved turistparkeringa under Akropolis steg jeg uti eventyret, vandret forbi Propyleene og tok den brede brusteinslagte gangveien opp til Agios Dimitrios Lombardardiaris hvor jeg falt helt til ro på en bred benk foran kirkedøra i sval skygge. Stille og rolig i furuskogen, lite turister, og mange hunder i rare positurer, en likte godt å ligge på ryggen. Sankt Demetrius (av Thessaloniki) var en kristen martyr som levde år 270-306. I ikonografien avbildes han ofte i krigerdrakt. Lombardiaris er en historie fra 1645, en Ottomansk offiser, Yusuf Aga, planla å drepe de kristne under feiringen av St. Dimitrios 26. oktober. Han preparerte tre kanoner til det bruket, som han skulle smelle av neste dag. Men om natta slo lynet ned i kruttlageret og ødela kanonene. Etter den episoden, fikk kirka tilnavnet Lombardiaris, bomberen.

Etterhvert seg jeg opp til Sokrates fengsel/ grotte like ved. Det skjedde i 399 f. Kr, Sokrates satt fengslet etter å ha fått dødsdommen, det var her han fikk giftbegeret med giftkjeks, Conium maculatum. Her ytret han sine siste, berømte ord:

Kriton, jeg skylder Asklepios en hane. Vil du huske å betale gjelden?

Utsikt fra Pnyx, bemaen er ned til høyre

Jeg gikk tilbake til kirka og fant gangstien videre til Pnyx, demokratiet fødested. På bergskallen oppom bemaen falt jeg helt i staver over historiens tunge vingesus og med et helt fantastisk vidsyn ned til Hefaistostemplet, Agora, Atollos’ stoa, Areopagoshøyden og aller mest det ruvende Parthenon på toppen av Akropolis. Her ble jeg sittende lenge i lotusstilling, med litteratur, matpakke, kamera og saftflaska strødd i sirkel rundt meg.

Πνύξ – Pnyx er fødestedet til demokratiet. Allerede i 509 f.Kr. samlet det seg en større ekklesia (folkeforsamling) her for å stemme på magistrater. Etter Solons reformer i 594 ble den åpen for alle mannlige borgere i Athen over 18 år, på den tida ca 43 000 personer. Området hadde plass til 20 000. Midt i forsamlingen, i bergrota under der jeg satt, er talerstolen, bemaen, en platform med 3 trinn. Foran den var det trebenker for de 500 som var i rådet, bak disse var ståplass for inntil 6000 borgere.

Her på Pnyx ble de 3 demokratiske prinsipper utøvd; isēgoria (ἰσηγορία) – lik rett for alle til å debattere politiske tema, isonomia (ἰσονομία) – likhet for loven, og isopoliteia (ἰσοπολιτεία) – lik rett til å stemme og inneha politiske embeder. Hver forsamling ble formelt åpnet med følgende ord;

Tis agoreyein bouletai? (gresk: Τίς ἀγορεύειν βούλεται;) – Hvem ønsker å tale?

Alle de store politiske kampene i den “Gyldne tidsalder” i Athen ble kjempet her. Store statsmenn som Perikles (495-429), Aristides (530-468), Demosthenes (384-322) og Alkibiades (450-404 talte her.

Areopagos

Lykkelig av å ha funnet krybben til dagens noe fredeligere samfunn, slentret jeg en runde ned til bemaen, skulle sagt noen ord, men den var inngjerdet. Rett bort, ved foten av Akropolis, er Aereopagos (Άρειος Πάγος). Ares’ høyde var i klassisk tid den vikigste domstolen i Athen for mordsaker. Ares er krigsguden, sønn av Zevs og Hera. Apostelen Paulus, under sin misjonsgjerning i år 51, ble stilt til rette her, for å innføre fremmede guder. Paulus tale til Areopagos-rådet står å lese i Apostelgjerningene (17:22), Paulus begynner slik:

Athenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle.

Jeg tuslet videre ned Thorias til nordsida av Akropolis og tok en snartitt på Agios Nikolaos Rangevas. Det er en typisk 1100-talls bysantisk kirke, mye brukt i bryllup. Det var den første som ringte etter frigjøringen i 1944. Dermed var jeg ved oppgangen til Anafiotika, en liten landsby midt i storbyen. Rundt 1840 ble håndverkere fra Anafi i Kykladene hentet til Athen for å bygge kong Ottos slott. Her ved foten av Akropolis slo de seg ned, og bygde små landsbyhus som hjemme i Anafi. Jeg gikk en tur opp de trange gaten for å se, veldig koselig og veldig gresk landsby!

Lysikrates-monumentet

Dagens siste høydepunkt var ikke langt unna, Lysikrates-monumentet. Det er det første byggverk reist i korintisk orden her i Athen. Monumentet er reist etter ordre fra choreg (χορηγός) Lysikrates til minne om seieren med et guttekor under Dionysus-festivalen i 335/335 f.Kr. Opprinnelig sto det en bronse-tripod på toppen, det var selve prisen som ble utdelt. Oppe på monumentet er frieser som skildrer Dionysos-myten, guden for fruktbarheten, vinen og livskraften, nå savnet jeg kikkerten min. Monumentet er mye kopiert i ny tid, det er et populært innslag i engelske parker.

Nå var jeg midt i Plaka med lystige turister overalt på de glorete fortausrestauranter med fiolette fakler ved inngangen, men jeg søker alltid noe mer ekte og slo meg ned i kirkeparken til Agia Ekaterini. Kirka er fra ca 1050, i den typiske bysantiske stilen. Det interessante er nærheten til Hadrians bue, jeg kunne se den mellom husene på andre siden av hovedveien. For uti kirkehagen er noen romerske søyler og ruiner, svært interessant, kirka er altså bygd oppå et tidligere romersk tempel.

Agia Ekaterini Foto: © aviewoncities.com

Jeg fant allerede første dagen en genuin gresk restaurant i dette strøket. Der får jeg alltid ekte gresk mat laget av mor selv. Den er i ett av husene ved kirka, jeg satt nå på kirketrappa og kikket på spisestedet. Mørket falt stadig på så jeg pakket etterhvert sekken, krysset gata og fikk som alltid en hjertelig mottakelse av far i huset.

I kveld svingte de opp med spetsofai til meg, å så godt, det var kjølig ute, nå ble hver en fiber i kroppen tropevarm, en fantastisk matopplevelse! Flere Athenere kom sigende inn fra husene rundt, de spiste sin middag, stemningen økte og far satte på TVn til felles hygge, det var jo cupfinale ikveld. Ettersom jeg var ferdig med maten, kom far tuslende med en syltynn grappa til meg, en endelig bekreftelse på at jeg var en av de, jeg var hjemme!

Utskrift

Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh