HagenBotanikk

Amergaisa

Endelig ferdig! Regnet ga seg aldri, og sommeren kom og gikk, nå er den tristeste årstida her. En deus ex machina berget hele fjellhageanlegget mitt for i år, endelig fikk jeg avsluttet Amergaisa på en noenlunde verdig måte!  Jeg hadde vel hørt om dette fjernvarmeanlegget på Follo og Evjen Skole, men det var en gavepakke at de grov rørgata like ved min lille hageflekk og deponerte Orkdals fineste matjord kloss inntil fjellhagen min. Navnet Amergaisa er inspirert av fjella i Lyngen og Finnmark, gaisa som er et bratt høgt fjell, mens “amer” er ordspill på Rema, prosjektet må gjøres rimelig.

Som bildet over viser, har jeg nå avrundet med en “grusvifte” ned fra fjellet, og strødd utover noen steinblokker og reinshorn.  Meningen var å bruke skredgrus fra Blåhøa, men det bød på visse logistiske problem. Det er tre stauder som er iøynefallende på bildet. Til venstre nyresildre, den første blomsten jeg så etter nyretransplantasjonen i 2007. Th er reinrosa, selveste Trollheimsplanten. Stenblokka i midten ser jeg i ettertid er besnærenende analog med min skoliose. Den høyreiste bak nyresildra er rosmarin, det fremste krydderet i Middelhavslandene, den som fikk sin blå blomsterfarge da Jomfru Maria hvilte ved busken. Il rosmarino ser jeg som et symbol på mitt nye liv mot slutten av mitt jordiske, et liv i vandring rundt korintiske søyler og romerske hester. Ikke lenge igjen til Spinaen i Konstantinopel nå!

Det neste bildet viser Amergaisa fra andre sida, med varde på toppen. Det viser også treenigheten i fjellhagen min, einerbusken, rosmarinbusken og furubusken, de binder i hop det hele. Symbolbruken ellers hviler tungt over grushaugen min, nordveggen på Amergaisa er ei kald og gufse fjellur, men lett og lekent gjennombrutt av den mediterrane Cymbalaria muralis. Den vil snart spre seg innigjennom hele Nordveggen, grunnet sin negetative fototropisme. Altså, den beveger seg fra lyset når den er ferdigblomstret, snedig!

Sett som helhet, legg merke til elvesletta dekket av granbark på østsida av Amergaisa. Som i Trollheimen, Orkla i øst med granskogen, en videre utdyping er de to tinnved plantene jeg har plantet. På vestsida, hvor jeg står, Vestland mitt Vestland, omenn Saksa og Dauen, det heftigste jeg har opplevd av det slaget. Den nedliggende eineren og gullbergknapp, får være symbolikk på slike kystnære fjell. Som seg hør og bør står mogop og sibirstjerne på tuppen i sørøst, gode minner fra hhv Sakrisvollen ved Aursund og Grønbakken på Dovre.

Jeg har flere berømte Nordmenn rundt oppi Amergaisa, et par er jeg særlig spent på neste år, bergjunker og bergfrue. Alle kjenner fjelldronninga, men “bergkallen”, er svært sjelden og fredet i Norge. Det er to raser i Norge, en sørlig, ssp paniculata (Hjelmeland og Suldal) og en nordlig, ssp laestadii, kjent fra Saltdal og Lyngen kommuner. Det var Botanikerpresten Læstadius som fant bergjunker for første gang i Skandinavia, det skjedde ved Balvassryggen, Saltdal i 1825.

,

 

Bildet under viser St Rafaels dam ut i dag, ingen nøkkeroser nei, men jeg kjøpte myrsildre (Saxifraga hirculus) nå nylig for å døyve sorgen. Det er den gule midt i bildet, strategisk plassert ved vadestedet sammen med Oppdalssildre og kildemarikåpe. Myrsildra er nordlig i Norge, en myrplante, utgått på mange steder, vi må til Finnmark. Jeg har sett den på myr ved Kautokeino. Som i Norge, har det moderne landbruket så godt som utryddet myrsildra i Sør-Sverige, men jeg vært så heldig å få sett den ytterst sjeldne planta i Vestergötland (Ettak, 1984).

 

 

 

Utskrift
Tags : Amergaisa
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh