Vår ved Kvitsteinan!

Det var med stort vemod jeg gikk utav bilen i Espa idag. Våren er kommet!
Men jeg var ikke klar, tunge depresjoner lenker meg til sofaen. Heldigvis har vi marka nært, i morges fikk jeg litt klarsyn til å dra ut.
 
Vi tuslet oppover veien mot Rasmusrommet i ti tida, ja den var nesten halv elleve, sent ute! Traktorveien var helt ødelagt av vårflommen, bekken hadde tatt nytt løp her nedover. Svingte så av som vanlig, oppover til venstre, bratt opp hogstfeltet. Det var så fin en søndag, litt regnyr tidligere, nå hang det igjen litt regnskodde omkring i åsene, mot fjella klarnet det.
 
Og det var vår! Det var bart, snøfritt, nesten tørr skogssti, en deilig duft av våt jord, vår! Jeg ble helt yr i hodet av gleden, Borga også, vi danset nesten oppover i raskt tempo, endelig er den nye årstida kommet!
 
Ved Aunet satte vi oss som vanlig på fjølstabelen utom den lille hytta. Hver en muskelfiber i oss var slitne, vi var i dårlig form, og så glade for at vi virkelig hadde tatt turen ut i dag. Jeg vurderte en liten tekopp for å styrke meg, men hadde bare gått en liten halvtime, så jeg gikk videre opp i eventyret. Skogsveien mot Lomtjønnstien var dekt av snø, den lå jo inni skogen. Men da vi kom oppå Aunmyrene var det helt bart utover den store myrflata.
 
Da ble det banan og tekopp. Oppå tua vår der vi alltid sitter og ser utover Aunmyrene mot Pikhaugtjønna. Stien går egentlig bak oss og videre i skogkanten, men det var for kvitt for oss, vi ville fortsette litt på skrå utover den snøfrie myra sørover. Det var stille i skogen nå i halv tolv tida, det var såvidt en vindgust i tretoppene, vi satt der helt fjetret over å få være ute igjen, ute i eventyret. Dette er livet!
 
Mimringen overe tidligere tiders vårturer tok nesten overhånd, men etterhvert kom vi da oss videre sørøstover. Ble nok endel subbing, myra var ganske våt etter snøsmeltinga, så vi gikk ikke rett opp mot Pikhaugtjønna, men spratt over bekken midt på myra og gikk på skrå oppi furuskogen. Snøfritt her oppi, greitt å gå bortover lyngen. Snart var vi bortover løypetraseen, som gikk som en hvit isstreng bortover skogen. Det hadde gått kjapt i år, det var egentlig lite snø da den var her.
Kvitsteinan! Det er ikke mer enn et par kilometer opp hit, en lett tur på tørt sommerføre. Men idag var det en seier for meg av svære dimensjoner. At jeg hadde kommet meg ut og hadde greidd turen hit og det på en brukbar tid! Klokka var bare halv to, det var mange gleder ennå idag, vi gikk borttil den lille haugen og satte oss ved furua vår som vi pleier her på Kvitsteinan. Det gjorde umåtelig godt med den mest tradisjonelle matpakka jeg alltid går med, 2 skiver med hhv salami og brunost! Nå kunne jeg bare slippe inn alle de gode minnene fra slik vårturer, jeg slapp utav meg noen salige hurra rop der jeg satt. Nå var jeg ute, jeg svevde mellom Gorsetsetra ved Krokåtvatna, Hølbekken i Hølstoen og selvfølgelig Hurundsjøen, alle slike deilige tidlig vårturer!
 
Tilbake gikk vi løypetraseen over mot Oksbåsen. Jeg skulle ikke ha gjort det, men gått ned Aunmyra på nordsida. Var jo greit og fint bortover mot veien, endel snø å gå på inni skogen, men den var jo fast og fin. Tenkte på å gå rett fram og opp til Rauåsen, skulle absolutt gjort det. Men vi var slitne begge to, kanskje var det nok tur for idag. Veien nedover var jo så fin og tørr i begynnelsen. Så kom isen. En stor fornøyelse for Borga! Som hadde planer om bare å surfe hardt nedover den blanke, våte vårisen. 
 
Jeg liksom så for meg den glade voffen i fullt firsprang halsende nedover isen! Skulle da bli med jeg også, og jeg var sommerskodd. Så det ble en lengre, forsiktig fomling langs brøytekanten nedover, men Borga var utpå isen og dro hardt på.
Endelig var vi nede ved krysset til Aunet. Her strøk jeg til skogs sørover, og snart var vi på snøfri og sommertørr skogsvei. Tror nok også Borga likte dette bedre. Vi var nå kommet til fem tida, og slørsola var på hell og strødde magiske blekgule stråler ned på oss. Gikk utpå en lysning og studerte fjella i vest, jo Slettfjellet, Ruten og Omsfjellet hadde alle fått brede, sorte striper som vitnet om at en ny sommer er i emning!
 
Så da satt vi der igjen på fjølstabelen ved Aunet med den siste brunostskiva og koste oss med en lang, varm tekopp. Hadde det ikke travelt nei, den største gleda på jord, ut på tur, var nå overstrødd i aftensolens varme glans. Jeg slapp inn alle minnene fra tidligere tider, nå var jeg plutselig på tur til Langjørgen!
 
Sto ved bilen i sju tida på kvelden. Nå seg sola ned og inn kom et nokså stort regnvær. Det kom akkurat da vi satte oss inn i bilen. 
 
Denne turen kan bety alt. At det er vår igjen, jeg har overlevd en ny trasig vinter, alle minnene som kom over meg underveis, jeg er på tur igjen!

Save

Save

Save

Save

Utskrift

Årsoversikt

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh