Fra Bømlihaugen

Himmelrike på Sørvarden!

Idag skulle vi prøve noe stort. Et brattere fjell med noe lengde. Omtrent samme lengde som Resfjellet, men ved kysten uten all snøen som ennå ligger i Trollheimen. Vi ville gå en tur oppi Nordheian, et fjellområde jeg har gått mange ganger og som er blitt min absolutte favoritt.
 
Startet litt etter ti oppom Landrø, i rett tid altså. Spente på oss sekken og tok de første stavtak opp forbi grinda. Jeg kjente en usedvanlig glede nå, dette skulle bli en fantastisk tur! Alt var perfekt, vi hadde med mye mat, vi var godt utvilt, været var lettskya og stille. Og dagen var ubegrenset lang, vi kunne bruke den tida vi ville og vi kunne hvile så mye vi ville.
 
Møssinglia ble ubegripelig tung, første delen er grei, men oppi ospeskogen ble det slitsomt, vi måtte ned og ta en hvil. Har jeg virkelig frest opp her på en halvtime? Først i tolv tida var vi oppå Østrevarde, der og måtte vi ha en lengre hvil. Og nå kom alt folket, flere familier og mye unger.
 
Fra Østre er det enkelt, lettgått greplyng og god sti, så vi gikk på for å ta igjen for all tida vi hadde brukt nedi skogen. Noe snø møtte vi ikke før opp under Svarthamran, men den var fast og fin,  lettgått. 
 
Etter Svarthamran seg klokka seg mot halv ett, vi var blitt sultne og slitne. Fikk et valg. Ta lunsjen her, eller slite litt til og ta en lengre lunsj oppå fjellet.
 
Det ble selvfølgelig til at vi fortsatte, jeg brukte en dryg halvtime på denne strekningen da jeg var i form, men idag ble det en drøy time. Det var lite snø også her oppi, i den første store  snøskavlen, hadde familien laget seg en svær snøgrop og koste seg med nistepakke i den stekende påskesola.
 
Oppe ved reinrosa, var vi mer enn utslitte,  men nå var toppen i sikte! Denne ørlille reinroseforekomsten er ganske snedig, det er muligens bare en busk her, det er satt opp noen steinheller slik at vi skal finne den igjen. Jeg har prøvd å finne flere i området, har kanskje sett en liten, men dette er nok alt som finnes av reinrose her oppi Nordheian. 
 
 
De siste metrene til topps bare fløy vi oppover, nå var gleden så enorm at all smerte i ledd og bein forduftet. Folk måtte synes jeg hadde tullet av, sto der og ropte hurra og med mange tårer i øyan. Jo, jeg selv syntes Resfjelltoppen/ Sørvarden var enkelt og liten utfordring, men det var for åtte år sida. Idag var været helt sånn perfekt drømmepåskevær og denne seieren å komme opp på en real fjelltopp igjen ble nesten for mye for meg. Segnet nesten om av gleden, klokka nærmet seg to, var jo bare så sliten, vi vaklet noen meter til og slapp oss ned i lyngen for en lang matpause.
 
Borga stakkar, var tydelig lettet, og sovnet så lang hun var. Og det ble stille, den sprettkalde østatrekken løyet av og det ble merkelig vindstilt. Hadde jeg endelig kommet til himmelen? Jo tankene seilte gjennom hodet, jeg hadde Trollhetta turen min 19. april 2008 i tankene, en tremils tur på ski jeg gikk på samme tida som idag, det var tider det! Men mest hadde jeg turen vår til Skåkleiva i fjor, den 5. september 16, ei lita mil i myrterreng, også i fantastisk solskinn. Som høsten tok fatt, og jeg ble lammet av stadige depresjoner som varte ut vinteren, trodde jeg det ble siste turen vår, skulle jeg aldri komme til fjells igjen? 
 
Det er altså viljestyrke det hele dreier seg om, se den belønninga toppen gir i seg selv, se den langvarige gleden en slik fysisk fostring gir deg, se dagene etterpå i større lykke og mestring av dagliglivets sykdom traurige problemer.
 
Nok filosofering. Selv om dagene nå er lange nok, slet klokka seg mot halv fire. Vi tuslet borttil kanten, men et større snøvær herjet i Trollheimen, vi så bare konturene av Trollhetta. Ruslet nedover fjellet, prøvd oss med litt tempo, gikk greit, hadde lite smerte i føttene. De få snøfonnene var jo en utfordring, Borga ville heim og ei snøfonn var jo ubegripelig lett å bare frese ned i full fart!
 
I seks tida var vi nede ved Østrevarden igjen. Måtte fylle opp med deilig varm te og ei skive med salami. Var litt redd for Møssinglia. Selv om den nå var sommerlig knusktørr, så hadde jeg med en hund med hjemlengsel.
 
Men det gikk så fint, Borga luntet stille og rolig bak meg, og vi kom greit ned i granskogen. Her ble vi nådd igjen av to som hadde gått/sprunget på Sørvarden og hadde en trivelig prat med de.
 
Så klokka ble nesten sju før vi endelig kunne krype inn i teppet i bilen. Våren er ennå for tidlig, alt som blomstret var leirfivel, vi hørte ingen trekkfuglers sang. Men vår egen glede var enorm, dagens seier betyr alt, nå vet jeg igjen, som jeg alltid har visst, hvordan knekke dagers depresjon og motgang. Som jeg stor der og strekte ut etter turen, ble det nok felt en tåre i erkjennelsen av at, Borga! vi er på fjelltur igjen, hurra!
 
 

Save

Save

Save

Save

Utskrift

Tags : Fjelltur

Hva synes du om artikkelen?

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh