Ulvåsmarka

Topptur til Krokdalsutsikten

Klokka nærmet seg fem og verden gråt der vi satt under ei gran oppi Raudåsen. Det silregna rett og slett. Felte nok et par tårer vi også. En av de fineste dagene på lenge. Ja det var rett og slett sommervarme idag i marka og så endte den slik. Jeg er jo vant med litt ruskevær. Har gått i striregn i timesvis en sommerdag før. Men det var noe illevarslende nytt, jeg haltet, venstre foten var opphovna, store smerter, lurte på om jeg klarte å fullføre.
Vi hadde som vanlig startet i seneste laget ved elleve tida, det var allerede henimot tyve grader oppi Espa og vi sleit oppover bakkene, altfor mye varme klær på! Ved krysset til Oksbåsen ble varmen for mye, smertene for store, så vi gikk oppå hvilebenken i skyggen og stappet det som gikk an nederst i sekken. Det ble straks mye bedre.
Vi gledet oss stort over at endelig så blomstrer det i marka. Kvitveis i store hvite hav, innespedd med maigull og sthansblomster. Oppe ved Saga på Hulluflata var det godt med en pust i bakken, en varm tekopp i solsteken og Borga fikk pese ut litt før vi fortsatte. Ved bekken var det endelig litt vann å få for voffen, hu drakk ganske mye ja. Selv med tiltagende smerter i fotan, gikk det greitt oppover bratta i den skyggefulle skogen. 
Ettersom skogsmaur nå er heldekkende i sin samleriver var det uaktuellt å sette seg ned ved en stubbe oppe ved hogstfeltet. Vi tuslet ned til Krokdalsutsikten, satte oss på benken og hadde en god lunsj med utsikt sørover dalen til Trollheimen, Ruten og Omnsfjellet.
 
Etter en lang time og bra uthvilt gikk vi over til Raudhåmmåren. Målet idag var å få syn på Blåhøa. Det var bare å gi opp. Vel var sikten god nok til å se stortoppen på Trollhetta, så lå det store tåkedotter over hele fjellheimen i sør. Etter en hyggelig prat med en klassekamerat fra de tidligste tider, var vi klare til ferden videre.
 
Merkelig hvor det strømmet på med folk, så langt hadde 35 skrevet seg inn i boka. Neste dag fikk jeg høre at det hadde vært O-løp i Ulvåsen. Varmt til løperne, men folket hadde nok en fantastisk sommerdag i marka.
 
Vi ruslet opp bakkene og oppå myrene. Men så skjedde det. Hadde jo kjent et par dråper lenger ned, men det økte kraftig, ganske snart silregnet det. Ikke sånn hardt, kaldt regn, men sånn innstending, lett rennende regn som aldri tok slutt. Det gjorde heller ikke det. Jeg så nå den store fadesen min, for første gang noensinne var det hverken stillongs eller regnbukse å finne i sekken. Jeg ble bare så mismodig, det skulle bli langt heimatt til Espa! Vurderte litt på om jeg skulle snu, men vi var egentlig på innsida og relativt kort vei ned til Raudåsen.
 
Det tok forferdlig lang tid ned til Raudåsen. Jeg fikk ikke til å gå skikkelig, alt var jo søkke vått og sleipt. For hvert skritt subbet jeg ett bakover. Vi brukte nesten to timer ned til trimkassen øverst i Raudåsen, endelig var det ly og opphold for regnet under de svære granene der!
 
To brødskiver og endel varm te så kom humøret tilbake, regnet var litt opp og ned, engang så jeg et solstreif i vannpyttene bortover. Men vi var gjennomvåte begge to, det rant av Borga. Og jeg haltet grunnet store smerter i foten. Litt av en tur!
 
Vi klarte å bruke mer enn to timer ned til Espa. Ny rekord. Regnet sluttet egentlig aldri, det ble bare litt mindre silregn nede ved gården. Jeg var gått lei og bare slengte utstyret inn i bilen og anordnet så godt jeg kunne for skinn dyvåte Borga. Synes synd på a. Noen eleverte tanker om flere turer var ikke i hodet, jeg ville hjem og få en tørr tråd på kroppen.
 
 
 

Save

Save

Save

Save

Save

Utskrift

Tags : silregn

Leave a Response

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh