Gråurda

Tropevarme atti Fjellbruna

Det var med de største forventninger vi startet nede ved Vuttudalssetra. Vi tenkte å gå opp igjen en flott tur jeg hadde gått femten år tidligere.
Men klokka var som vanlig blitt elleve, altfor sent ute som vanlig, gradestokken lå allerede og kilte tyve graders merket i vindstilla. Enn om vi hadde startet i ni-ti tida, da var det lett fjelltåke og knapt fjorten grader. Tåka hadde forlengst lettet nå, sola brente fra klar, blå himmel.
Vuttudalen med Høystakken.
Nåvel det gikk da greit den første delen i skogen oppover til Fjellbekken. Men det tok oss en time å gå hit, sist jeg var her en liten halvtime. Nedi bekken var det en svær steinhelle i dyp skygge som ble redningen idag. Moseflaket på og omkring var den beste sofa for meg og Borga. Det var godt å få skrelt av seg den varme vinterulla her ja! Jeg tapte jo den viktige juni måneden iår, var fremdeles kledt for kalde vårdager.  Heldigvis var det Aclima ull-t-skjorte i sekken, norske ullplagg på sitt beste, elsker gilde farger, min er bringbærrød!

 

Klokkelyng
Men langbuksa forble på, å gå i shorts var utenkelig, jeg hadde også gamasjer på. En flyvende sak var kleggen, den var det masse av, men treg, lett å vifte unna. Blindingen var det verre med, den bare satte seg ned der det var bar hud, og beit fast. Lite fluer idag, mygg så jeg ingenting til.
 
Støttbrok, bermuda, shorts, er en uting. Siste gang jeg prøvde det, fikk jeg en styggstor flått lengst inni skrittet. Den var umulig å få tak i mens jeg var ute, jeg går jo alene. Sykepleieren jeg oppsøkte da jeg kom heim, sleit fælt med å få av utysket. Så nei, langbukse og gamasjer er antrekk i kyststrøk. Har også prøvd hoggorm, men gamasjan mine ble for sterk kost for den stakkar.
Etter god hvile pustet Borga normalt igjen og vi tuslet videre. Nå var det store myrer innover, ingen skog som ga oss skygge. Vi slet idag, ikke bare var myrene gjennomvåte og tunge, men den intenst sterke varmen sugde alle krefter fra oss. Borga mistrivdes åpenbart. Har aldri hørt henne hvese og pese så frenetisk som nå. 
 
I ett tida var vi kommet halvveis til Tverrelva, vi var midt utpå myrene. Til den store lykke var det blitt en god  trekk, en liten vind! Jeg fant en diger steinblokk som hadde rast ned fra Fjellbruna engang for lenge siden, også den med et deilig lag myk gråmose oppå. Så jeg kløv oppå, og hadde en herlig lunsj i litt god vind. Borga hadde det greit nok, hun fant endelig dyp skygge og en deilig grasmadrass helt nede i rota av steinblokka.
Kan såvidt ane Tverrelva lengst oppe
I ettertid ser jeg vi skulle ha snudd hjemover her mens leken ennå var god. Men dagen var ennå ung, etter maten var vi såpass uthvilte og friske at vi gikk videre.
 
Etter en times tid begynte stifaret å stige opp mot Tverrelva. Sålangt hadde stien bare gått i liten stigning innover dalen, men nå ble det brattere og vi gikk rett imot den ubarmhjertige solsteken. Det ble drygt oppover, jeg var jo allerede gjennomvåt av svette og hadde tohundre i puls, greitt nok. Men Borga, hvesinga ble bare verre, dette gikk bare ikke lenger.
På en fururabbe med litt skygge fra den store furua, endte turen. Vi så og hørte Tverrelva rett foran oss, for femten år siden ville jeg brukt kvarteret opp dit og da er vi i snaufjellet med svalere vinder. Dessuten skyet det litt på.
 
Idag kom vi ikke lenger. Vi satt en lang halvtime og bare peste, klarte heldigvis å drikke endel søt te, Borga fikk en god porsjon pellets. Pulsene våre krøp langsomt nedover. Livet begynte å bli levelig. At det nesten ikke var insekter her var så ubegripelig, men det var vi så takknemlige for.
 
Etterpå satt vi og hvilte i over en time. Klokka begynte å dra seg mot fire. Jeg kikket på temperaturmåleren min, jo nå var det gått ned til behagelige 23 grader i skyggen, i den lille skyggen ved rabben vi satt oppå. Tid for hjemtur.
Nå våknet Borga! Hjem, endelig hjem, vekk fra varmen! Voffen sto som en nyspent fiolinbue resten av turen nedover. Jeg ville prøve å få noen blomster-bilder, knipset klokkelyng og rome som sto så fint i begynnende blomst. Jeg ble desverre litt amper på beste vennen min, tryna et par ganger i den våte myra, skjelte på vennen min. Men hvor lykkelig jeg kan være for å ha Borga, slik at vi med tempo kom oss ned til sofaen inni Fjellbekken.
 
Der ble vi sittende lenge. Her var det god, dyp skygge, en svalende bris og deilig frisk luft av bekken. Oppsummerte turen her. Var nå dette en så god trase mot Gråurda? Neppe, det blir nok kortere enn fra Skorilla, men mye lengre å gå i myr. Må prøve den fine turen fra Skorilla engang, det er en av mine syv vårturer, en av de fineste med utsikt til Frøya og Trollheimen.
Flekkmarihand
Ned til Vuttudalssetra gikk det greit nå. Vi satt nesten to timer nedi bekken og koste oss, klokka var blitt over sju, nå var det bare deilig, varm sommerkveld. Men hvor var insektene? Jeg satt ei stund ved bilen og drakk den siste teen, merkelig, ingenting som beit eller svidde.
 
Det var altså bare kos ikveld, fred og ro, en stille kontemplasjon over livets merkverdigheter. Det gikk oss mye imot idag, uvant å måtte avbryte halvveis. Men det ga at det beste er ut på tur, være ute i fjellet, kjenne at en kan leve i fred med naturen, ha det bra i enkeltheten i storheten som bare slike turer kan gi.
 
Bilde fra turen vår til Gråurda juni 2003, her er jeg ved Damtjønna. Legg merke til Ruten i bakgrunn th:
 
 
Her er et bilde fra 5. mai 2004. Den aller beste  tida i sommerhalvåret å gå lange turer i disse fjella. Da startet vi ved bommen inntil Kudalen, kryssa over til Fjellbruna, gikk oppå Damvasshaugen, ned til Øvre Gråurdtjønna og videre til Langtjønna, hvor det var en Kjentmannspost. Gikk over Gråurda tilbake. Bildet er tatt oppå Damvasshaugen med Gråurda i bakgrunnen.
 
 
 
 

Save

Save

Save

Save

Save

Save

Save

Utskrift

Tags : Glovarmt

Hva synes du om artikkelen?

Be the First to Comment!

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh