Ettersom årene gikk, ble det kortere turer, oppdaget at marka hjemme var noe fantastisk. Og så vokser det orkideer i marka! Denne turen ble litt fram og tilbake, men vi falt til ro i Hovsslettet.

Turminne fra 8. august 2017

Hjemme i Ulvåsmarka, det er hjemme det. Jeg har etterhvert blitt så inderlig glad i marka, det er jo bare ti minutt med bilen, ja jeg kan jo gå hjemmefra! Tenkte mye på dette idag da vi startet ved Ulvåshytta i elleve tida. Det var ved tyve tallet på gradestokken, men utsikter til regn og torden betydde tyngre sekk, mer klær. Men det var mye folk på vei utover marka, særlig de i yngre garde.

Rast ved Rognlien

Som vi nå vandret skogsveien oppover mot Stormyra, innså jeg at de største slag er tapt. Jeg fikser ikke grusveier. Dette lille strekket som alle spaserte raskt og passerte meg med tempo, ga meg litt for store smerter i fotan. Hmm, det blir ikke slik får jeg starte på myke myr- og fjellstier.  Så vi måtte ha oss en pause med lengde for å komme oss til hektene ved trimkassen. Så nøye etter nattfiolen, men den var borte, var nok nedvisnet for året.

Der kom Andreas småløpende, skulle til Rauhåmmåren, han hadde vært der i går også. Vi pratet litt samen. Jeg fikk nå igjen lysten og travet lettere bortover Rønningsmyra og dro ivrig mot Rauhåmmåren. Så kom været, et ganske hissig regnvær og det så ut til å bli mye verre. Lunsjen ble derfor oppå myra, på benken de hadde laget av de gamle myrbruene. Det lysnet da litt og vi fikk sola på oss.

Romeblomstring

Så var det Rauhåmmårn da. Hmm været så ugreit ut. Det svartnet skikkelig den veien. Vi gikk tilbake, og nå begynte regnet for alvor. En noe klessvåt markvandrer luntet raskt forbi, hadde ikke med seg regntøy idag nei. Vi hadde, men det ble likevel varmt i goretexen, så da vi kom tilbake til Rønningsmyra, måtte det av.

Vi kom ned til Rauåsen i fire tida. Da angret jeg ikke et sekund på at vi gikk hit istedet for å snu heimover. Været var betydelig roligere og bedre her inne i granskogen. Det ble en hyggelig vandring i retning Årlia. Igjen, jeg er blitt så glad i marka, det var så koselig å rusle innover marka i kveldens ro  og fred!

Kom fram til Hovsslettet i fem tida. Det er ikke så langt fra Rauåsen, det er jo litt oppover mot Hovshaugen og idag var traktorveien ekstra klesse pga regnskurene. Men nå var det blitt godvær igjen, sommer og sol, så vi brettet ut fjellduken og koste oss lenge i blomsterenga foran det røde huset i skogen.

Hovsslettet

Gamle, gode minner rant i hu der vi lå der i den varme sommersola. Jeg så klart, Borga var bare så avslappet, livet var  bare så herlig, ikke et eneste insekt flakset forbi, solas varme sommerstråler kilte oss i fjeset, en magisk hyrdestund midt i Ulvåsmarka! Jeg har vel opplevd mangen en slik stund atti fjello i Trollheimen, å atter oppleve en slik stunde heime i marka, det ble nesten for sterkt.

Ennå var ikke dagens høydepunkt kommet. Jeg var ikke der, tenkte ikke så langt i det hele tatt. Jeg hilste med capsen farvel til sommerenga i Hovsslettet og bega meg skogsstien videre nordover.

Bare femti meter etterpå ville en forbipasserende spekulere voldsomt hva skjer? Der lå voffen og meg langflate i grasenga igjen, alt utstyret mitt var strødd rundt oss, et salig kaos jeg selv nesten mistet oversikten over.  Ja hva skjedde?

Jeg hadde akkurat fått snurpet på meg sekk og utstyr og såvidt kommet i tempo, da en kjent skapning dukket opp i høyre øyekrok. Jeg så den egentlig ikke, hjernen min registrerte den som ennå et fantastisk sommerminne fra Gotlands orkideenger som vi hadde kost oss med litt tidligere. Heldigvis så stoppet jeg instinktvis, og så meg bak. Hurra! det var nattfiol! En eneste plante, en enslig skjønnhet sto der i enga i skyggen fra den svære bjørka. Jeg segnet om av lykke og tårene strømmet på av utrolig glede. Så det finnes eksklusive orkideer i Ulvåsmarka da også!!

Nattfiol

Veien videre nordover til Stormyra var ikke lang, så vi fortsatte med tempo. Vi hadde helt glemt tid og rom på Hovsslettet, nå måtte vi nesten få oss endel å spise. Det var et par molt ute på myrene, men mindre enn jeg trodde. På utsiktsbenken satte vi oss med termosen og matpakken. Klokka nærmet seg sju. Det var en nokså sterk nordatrekk, sola var nesten bakom regnskyene. Denne gufsen var plagsomt nært høstluft, så jeg pakket meg inn i fjellduken for å bevare sommerstemingen mest mulig.

Nede ved Ulvåshytta ble klokka nesten åtte.  Vi hadde gått 8 km idag, det er på grensen hva jeg greier på en dag. Nå var det stor stemning og mange markatrimmere her. Kveldsskiftet som Morten kaller det. Folk som trener seriøst og hardt. Vi satt en stund med tekoppen og beundret treningsiveren, tror nok Borga ville likt en ørliten løpetur med disse folka. Jeg hadde fått mitt. Dagen var fullendt, jeg var helt restituert psykisk, nå er jeg klar for nye utfordringer. Neste tur sto relativt krystallklart, en ufullendt tur i Oppdal……

…………….

Tekst uforandret fra artikkelen i 2017. Lagt til bilde av voffen.

Save

Save

Subscribe
Notify of

0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments