Anne og Morten skulle på moltetur. Så jeg ble med.

På Minillkroken sto det et skilt “rømme” i veikanten, og på setra var det åpen dør og mye liv.

Vi gikk raskt oppå myrene i retning Badartjønna for å se etter fjellets gull. Det fant vi ikke. Molta var borte, enten plukket eller frosset. Anne så ingen hamser heller.

Dagen ble vemodig for meg. Mens jeg så de to molteplukkerne frese som raske rådyr innover myrene, forble vi tuslende ned mot Stormyra. Satte meg i myrkanten i sør med tekoppen min og mimret om tider som var, far hadde restaurert Håggåsetra på tidlig 80-tall. Det var lenge før jeg fikk alle de rare sykdommene, rart å tenke på hvor mye bedre livet var da. Da var det mye molt akkurat der jeg satt, den lille tjønna hadde åpent vannspeil, nå var den gjenngrodd, og vi gikk lett en kveldstur på Pikfjellet.

Jeg vandret videre på nordøstsida av Stormyra, innover mot bekkdalen. Øverst i den ville jeg treffe på turstien fra Distjønna til Pikfjellet. Det ble nok for langt idag. Så jeg innrettet kursen skråleies mot Langjørgen. Der akkurat der, fant jeg gull! Akkurat i det nordøstre hjørnet av Stormyra, sto det tett i tett med perfekt moden bær! Da var det nok plukket rent på de første myrpartiene da ja!

Krysset så bekken med lekkert blomstrende gulsildre og gulstarr i spisse frukter. Slet oss opp bjørkeskogen. Kom opp til det lille bergframspringet. Her var det plutselig mye løsere berg, litt skifrig og dermed en mye mer interessant flora. Det er oppå her rødsildra vokser, har vel sett den her engang jeg var på skitur til Pikfjellet.

Rundet oppsida på berget, endelig var vi til topps, Langjørgen! Klokka var bare tre på ettermiddagen, vi fikk litt tid til å nyte seieren. Har nesten aldri vært akkurat her, det må evt vært på 1980-tallet da vi var så mye på Kroken. Så det var en spesiell følelse å sitte ned trøtt og sliten etter turen og bare ta innover seg den fantastiske utsikten nedover mot Kroken, over Granasjøen, inn de fremste Ramsfjella og de forjettede storfjella Trollhytta, Grythatten og den svære Brattskarven på Oppdalssida!

Det var jo anordnet en stor, fin sittebenk her, grue til å lage kaffebål, og det var satt opp skilt med “Langjørgen”. Tydeligvis et mye brukt turmål dette.

 

Da vi tuslet ned til myrene igjen fant vi ingen god sti, jeg gikk derfor rett ned på Stormyra. Ved sørvest hjørnet fant vi igjen gull! Omtrent like mye som den andre myrflekken, fine, gode bær.

Kvelden nærmet seg, så jeg gikk i retning Bakksætra, håpet å kjenne meg igjen for å finne stien vi brukte før i tida. Nå som jeg skriver dette, ser på kartet jeg at stien var ett par hundre meter sørom oss. Ja, ja vi kom oss nå ned til Kroken uten sti, vi så jo setrene rett fram.

Det er ei fin tid i seterskogen nå, jåblom blomstrer så vakkert. De sistre metrene opp veien forbi Håggåsetra ble en vandring i minnene, de gode turer mens man var ung og sprek.

Save

Save

Save

Utskrift

Hva synes du om artikkelen?

Be the First to Comment!

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh