Svahøa

Topptur til Svahøa!

Svahø har alltid vært et forjettet fjell for meg. Det kan godt sies at min  første fjelltur noensinne gikk hit, det var i juli 1966. Svahø er et av de planterike fjella i Oppdal på grensa til Trollheimen, nabofjellet til det legendariske Tyrikvamfjellet. Det er lettvindt å komme hit, kjør bomveien fra Nerskogsveien opptil steinbruddet.
 
 
Siste gang jeg var her, 31. juli 2007, startet jeg fra Bredalen, kjørte helt til endens av veien og gikk bratt rett opp via de tre små tjønnene til topps. Men jeg fikk tett tåke og regn på  toppen, ingen utsikt, men det var masse  norsk malurt på toppen!
 
Idag, ti år senere startet vi ved bommen og gikk veien opp til bruddet, der var det full drift idag. Riktig fint vær, rundt 16 grader, lettskyet, startet på 950 moh. Dog en kald vind som gjorde vindjakken nødvendig.
 
Dvergbjørk
Oppe ved bruddet var ei hytte som var så fint ordnet med uteplass og greier, bak den traff vi på en kraftig sti rett til fjells. Vi gikk til 1100 moh før det ble lunsj. Jeg var sliten allerede, fjellet tårnet opp over meg, hvordan skal dette gå med mine smertefulle bein.
Fjellsveve
 
Fikk raskt tilbake motet med varm te og brunost på brødskiva, rundt meg var flere gode venner i fjellfloran. Hadde kanskje ventet reinrosehei allerede, det ble relativt artsfattig greplyng hei oppover. Noe av det første artige var fjellkråkefot, fjellarten av stri kråkefot. Jeg må skjemmes, har jo gått å vasset i denne i mange år, men aldri bøyd meg ned for å se nærmere på den.
Fjellkråkefot
Den styggbratte fjellheia fortsatte helt opp til 1200 moh. Alle med normalt, gode bein vil glede seg over dette, jevnt og slett nesten ingen steinur, med kjappe fota er en nede fra toppen i en fei.
 

Selve topplatået er også en drøm å gå innover, fin, deilig fjellhei, borte ved kanten mot Tyrkvamfjellet noe steinur. Og DEN utsikten! I nord hadde vi hele tida Ilfjellet og Granasjøen, mot øst den ruvende Brattskarven. Men mot vest spratt tårene, for et fantastisk panorama inn mot Blåhøa, Svarthamran og Svarthetta! Det var DETTE jeg hadde gledet meg så til – se igjen disse store Trollheimsfjella på nært hold. Smertene forsvant, jeg gikk i en lykkerus bortover fjellheia, å så artig det skulle bli på toppen med den utsikten!

Mot toppen av Svahøha, legg merke til snøfonna, snøleiet er like oppom!
Den første store gleda kom innunder toppen på ca 1240 moh. Vi gikk jo innover denne lettgåtte fjellheia, som er relativt artsfattig, kom bort til ei svær snøfonn som vi krysset på skrå over og kom sannelig over i rødsildre snøleie! Det er noe helt spesiellt, dette er jo egentlig reinrosehei, sent utsmeltet, her kunne det være mye artig å finne!
 
Det var det da også. Det startet med Saxifraga tenuis! Grannsildre! Helt ny art for meg! Så fin;

 Denne sildreartene er kanskje vanlig i mellomalpin, men er på Rødlista i kategori NT, nær truet. Dette pga klimaendringer, det begynner å bli for varmt i været til den.

 

Blomster på grannsildre, legg merke til krokete kapsler!
 
Jeg måtte ta et alvorlig valg. Det begynte å bli ettermiddag, klokka nærmet seg fire. Enten bli igjen her og gå igjennom snøleiet/ reinroseheia grundig. Eller gå til topps på Svahøa. For endel år siden ville jeg greid begge, men med så dårlig fysikk og smerter i fotan, bare det ene idag.
 
Valget var egentlig enkelt, fjelltoppen. Som det er blitt med meg etter tyve år med topptur, det er det å ha fullført turen som gjelder, og jeg var så spent på utsikten fra toppvarden.
Jeg gikk derfor en dryg runde oppover snøleiet, prøvde å se mest mulig hva som nå vokste her, mens jeg luntet raskt forbi og oppover. Det sto i hvertfall en 5-6 ulike sildrearter, gul og mye rødsildre, det var endel veronika, fjell og bergveronika og det sto en rar vivipar Poa.
 
Oppå selve topplatået sto det masse norsk malurt i ganske fin blomst! Det var riktig artig, men ikke uventet, nå har jeg sett den fra nesten alle Oppdalsfjell fra Brattskarven i øst og langt innover Trollheimen.
 
Norsk malurt
 
Mens jeg lå der i egne tanker og fotograferte malurten, veivet turkameraten med hendene, hadde funnet en fin plass å raste på toppen.
 
Kom til toppen av Svahøa 1347 moh klokka 17. Sterk, stri vind fra sør. Gått ca 5 km. Et tiltagende regnvær var i emning lengst nord i Gjevillvatnet. Rasteplassen vår var helt i le, her kunne vi få hvilt ut skikkelig.
Og ble helt lamslått perpleks av utsikten, endelig, endelig til topps ved Trollheimens store fjellverden!! Med tårevåte øyne gikk det så smått opp for meg det fantastiske som hadde skjedd idag, jeg var endelig tilbake, tilbake på en helt annen måte, og det er nesten ti år siden sist!
 
Jeg sa vel det om Høghøa i fjor, nabofjellet i nord, men her var vi på kanten av og høgt oppom Gjevillvatnet med de fantastiske fjella rundt omkring oss, Storhornet, Kråkvasstind, hele Okla og Storbekkhøa. Å så flott! 
Innover mot vest var et syn mektigere enn jeg maktet. Vi så hele toppkrona av Indre Gjevillvasskamben! Og de fantastiske Midtre og Hemre på rad utover, åh så vakkert!  Blåhøa var dekket av skodde da vi gikk opp, nå kom den også fram i full prakt. Svarthamran så fin nordom og så de mektige tre toppene på Trollhetta bak Svarthetta!
Jeg kunne blitt sittende her på timesvis og sugd i meg alle de fantastiske inntrykkene. Ventet litt til, håpet at regnskodda skulle lette i sør så vi fikk se Storskrymten og Snøhetta skikkelig, men det ble ikke før ved solnedgang.
 
Etterhvert samlet vi sakene og ruslet nedover via toppvarden. Der fant vi sannelig den gode stien, rett ned bratta, ikke den lange runden via snøleiet.  Her ser vi rett imot Svarthetta og Høghøa:
 
 
Været bedret seg vesentlig, det ble aldri noe regn, sola kom fram og strødde gull over alle fjella omkring oss, nesten magisk stemning nå. Turen ned ville gått kjapt på et par korte timer for friske, gode bein. Mine var slitne, hang bare å slang, så noe mer tid ville det ta i det lettgåtte terrenget.
På kanten, ved bratta rett ned mot steinbruddet, ble det en høyst fortjent konfektpause. Jeg svevde ennå i skyene etter det fantastiske på toppen, innså likevel at vi måtte bare rusle på skulle det ikke bli for sent. 
Vi  kom ned til hytta i sju tida, og derfra en liten halvtime til bilen langs veien. Godt beregnet med tida,  ennå var det godt kveldslys og fremdeles magisk solskinn over de høgste toppene. Jeg var totalt utslitt etter denne milelange turen. Men så lykkelig over å ha greid noe så stort med min ødelagte helse, denne turen kan være vendepunktet for at jeg ser lyset i tunnelen igjen. Dette ble den beste fjellturen min – noensinne – og kanskje den viktigste.
 

Oversiktskart over dagens tur, rød strek. Svart strek min favoritt-rute til Høghøa:

 
 
 
 
 
 
 

Save

Save

Save

Save

Save

Save

Utskrift

Hva synes du om artikkelen?

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh