Ulvåsmarka

Høst i marka

Vanskelig å dra seg i gang idag, været var skyfritt fantastisk, men 5 kalde pluss fristet lite. Vel oppi Espa var det blitt sju, halvskygge. Jeg stilte vinterkledd, det var dumt, men fremdeles godt for varmens skyld. Foret vinterbukse, ullongs, tykk ull under, ullgenser og svær vinterjakke. Lettkledde markafolk, med betydelig tempo, sommerkledt, smilte skjevt til meg, å jo, de hadde vært ute i går, visste at snart ble det glovarmt i været.

Oppe ved Aunet var det allerede 15 grader, jeg måtte bare sette meg i skyggen med en tekoppp. En ting at jeg hadde gått varm, det var for varmt i været. Men fotan er nå så ødelagt at jeg nesten ikke går, venstre foten verket ille, jeg ville ikke komme langt idag.

Vi ruslet innover marka til liflige toner av barns lek, ganske snart var vi omringet av ti-åringer og en flokk tynnkledte foreldre. De bare gikk så normalt forbi meg. Nå skjønte jeg alvoret i mine fota, hvordan skal dette ende. Tok av som vanlig ved bekken opp stien til Lomtjønna. Her fikk endelig Borga drikke godt og lenge.

 

Oppover den første kneika forbi kraftledningen, gikk det uminnelig tregt. Borga trakk, fikk god hjelp av ho oppover. Ved favorittplassen den lille haugen i hogstfeltet hadde jeg fått nok. Her ble det matrast, strødde utover meg selv og maten på fjellduken og hvilte lenge. Nå var det jo sommer i marka, støttbrok og T-skjorte ville vært mer enn nok. Men problemet mitt var ikke klea, fotan var slutt for dagen, lurte på om jeg skulle bare gå heim.

Dagen var klokka to, høstsola skinte så vakkert, rent for gæle å gå heim no, så vi tuslet videre oppover mot Lomtjønna. Gikk da bra i starten, over den lille kollen, ned på myra og videre. Slet meg opp kneikene og var etterhvert så nært at jeg hørte barna leke seg ved gapahuken ved tjønna. Da skjedde det noe underlig.

 

Borga ville ikke mer! Hu så på meg, hun hadde sanset at herren sleit seg ut. Hu sluttet å trekke, snudde seg mot meg, de store brune hundeøynene sa – nå går vi nedover og heim.

Jeg tok en halvtimes tepause der og da. Vi hadde nå gått litt over to km på nesten tre timer. Vi ville ikke komme oppå Lomtjønna før etter fire.

Så da snudde vi. Sjelden har jeg sett voffen så glad! Med halen viftende rett til værs, freste hun ned myrstien med meg som drivanker bak. Hadd jo ingen sjanse til å holde igjen, så jeg stoppet voffen ved hjelp av trær og busker, eller datt så lang jeg var. Etter en time var vi nedpå kraftlinja igjen, tok derfra rett ned på Aunmyra.

Nå var sola seget ned i tretoppene, så da brukte jeg resten av dagen til å ta bilder av høsten. Vakkert myrlandskap, røde blokkebærbusker, Borga i motsol.

Tuslet ned mot Aunet, gikk oppå den lille haugen bak, og lå der i en lang time og koste oss i sommervarmen. Sola seg nå ned over Omnsfjellet og strødde gullstråler over hele bygda foran meg, et utrolig vakkert skue!

Og det ble enda vakrere, etter at vi passerte Aunet seg sola ned i lette skyer og lyset spredte seg i gullrøde nyanser og en fantastisk solnedgang! Livet er så absolutt best ute, å få oppleve slike solnedganger oppe i marka gir en nye krefter til å fortsette en dag til!

Save

Save

Utskrift

Tags : AunetBorga

Hva synes du om artikkelen?

Be the First to Comment!

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh