Annølskammen

Ved Annølskammen siste helga i april

sen vår og mye snø i Strandafjella

Da vi satt der med lunsjen vår i kanten av Våmyrene, kjente jeg en underlig glede i hele kroppen! Vi hadde absolutt toppen av Annølkammen innen rekkevidde. Jeg var slett ikke fullstendig utmattet, hadde ingen særlig smerter i føttene! Jo, det hjelper å trene, det hjelper mot alt det!
 
Vi startet i ti-tida nede ved Tunga. Kaldt gråvær. Men dagen hadde startet med strålende sol. Nå hadde sola kommet bort, et par regndråper svevde forbi. Oppe ved Restfurua var jeg igang, den usedvanlig trege tuslinga  gikk av seg selv, Borga trakk hardt for å få opp tempo. Selv med igjentrekt goretex jakke var jeg kald, jeg merket på alle måter at formen er mye bedre enn i begynnelsen av april. Må prøve å få stokket fotan bedre, må få opp farta!
 
Oppe ved Skorva etter en time, det var fast snødekke på stien fra Restfurua. Her oppe var det heldekkende snø overalt. To turgåere satt og pratet så godt med hverandre på de to stubbene. Vi tuslet videre til Maretmyra og slo oss ned der for en varm tekopp. Jeg merket det godt nå, jeg var ikke særlig sliten, selv om jeg hadde gått nesten 3 km og den siste i tung, råtten snø, så begynte jeg å komme litt i formen, etter hvilen var jeg rask og klar for nye kilometre. Det lover godt for herlige maidager som kommer nå.
 
Så var vi ved Engelstrupen, altså på kanten av Våmyrene, måtte ta et valg. Enten rett fram i den brukbart harde skitraseen, to var foran meg, de gikk på ski… Eller vike av til venstre, sørover, opp ei helling med meterdyp bløt snø. Vi ville så gjerne komme oss inntil Annølskammen før vi tok den store matrasten!
 
Det ble et utrolig til strev. Jeg vadet oppover i våt snø til kneet, værst var det for Borga, som mer svømte enn gikk oppover. Vi kunne bare ikke gå noe langt på denne måten, men vi kom oss nå oppå høgda og gikk tørrabbene sørover og fant en lun flekk ved ei fin furu.
 
Der så vi at videre til topps ville bli for mye slit, vi ville bruke timesvis på det, veldig mye snø, lite med snøfrie partier. Jeg visste jo hvor stien gikk oppover, og hadde vi bare kommet oppå kammen så kanskje, kanskje.
 
Men klokka var allerede over to, vi hadde brukt for mye tid på snøkavet nedi Engelstrupen.
 
Så da satt vi der istedet og koste oss i den vakre vårdagen med fantastisk utsyn mot de drivkvite Igelfjellet og Resfjellet. Første mai helga iår blir nok ei fantastisk topptur-helg på ski!
 
Vel. Kos og kos, mens vi satt der og pleiet brunfargen i fjeset, kom sannelig ei haggelskur dryssende. Først som noen lette sukkerkorn, mens sola skinte så fint, så litt mer alvorlig større haggel, måtte bre over oss fjellduken.
 
Etter en times god hvile i solsteken tuslet vi videre den merka turstien ned til bekken. Den bekkekryssinga ville blitt skummel, med dyp, råtten snø over og ved siden, var det umulig å beregne hvor bekken var nedi snøen. 
 
Vi ga oss på heimvei istedet. Klokka var blitt fire nå, det var luggum tid for det. Fotograferte torvull som sto så fint i blomst. Tuslet videre ned til Maretmyra og hadde en god tepause der. Nå merket jeg at vi var slitne. Hadde gått nesten 6 km så langt, mesteparten i våt snø, men likevel, jeg var ikke utslitt, jeg var kvikt igang igjen etter pausen.
 
Torvull i blomst
Nede ved Restfurua var det så fin og lav sol over Orkanger, det glitret i stuevinduene oppe i Rømmesbakkan! Hos oss var sola gått ned og kveldskulden snek seg inn, det var bare fem små grader nede ved Tunga, hvor vi hadde parkert. Det ble  ingen deilig varm vårkveld, men den enorme gleden over å være skikkelig gang igjen, begynne å bli litt trent igjen, kan gå turer med litt lengde igjen, gjorde meg nesten matt av lykke. Nå er endelig livet blitt litt lettere å leve!
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Utskrift

Hva synes du om artikkelen?

1 Comment on "Ved Annølskammen siste helga i april"

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh