Ulvåsmarka

Årets første reale markatur!

vandring i marka fra Aunet til Kvitsteinan

Da vi satt der med den deilig duften fra grillen nede i gapahuken, var livet slett ikke værst. Turgåere før oss hadde opptatt gapahuken helt, vi satt i god le og studerte folket og hadde utsikt utover Lomtjønna og marka
 
Vi startet i ti-tida nedi Espa som vanlig. Her var det full vår og snøen var borte. Fremdeles manglet det noe, intet blomstret. Vi tuslet oppover stien mot Rasmusrommet, merket fort at nå er formen snart der! Gikk jo tregt da, men ganske uanstrengt. Tok av i krysset mot Aunet og like oppom der var sannelig hvitveis i blomst. Så artig, endelig blomstrer våren! Og det var helt snøfritt. Tørt og fint videre oppover, lett å gå.
 
Ved Aunet slo vi oss ned på plankestabelen foran huset som vi alltid pleier. Hadde gått på 45 min, nesten brukbart det, på sommerføre er det en halvtime jeg bruker. Jeg merket at jeg ble helt perpleks av glede, felte noen tårer. Endelig, endelig er sommeren her. Vinterens sorger er tilbakelagt, jeg overlevde ennå en trasig vinter og var på tur igjen! Måtte ta meg en langt tekopp for å komme meg nedpå jorda igjen.
 
Stien videre var egentlig snøbar, det var noen snøskavler baki engene. Stien oppover mot Lomtjønna var bratt som siste sommer, en del snø å bale med, men allikevel bart nok til å gå skikkelig. To turdamer kom kjapt oppover med hver sin hund, bare svinset raskt forbi med et trivelig hei! Og jeg merket det spesielt oppover her,  nå er formen snart der, synes jeg gikk så greit og nesten uanstrengt oppover!
 
Kom oppå Lomtjønna i halv to tida. Det duftet så deilig kaffebål ved gapahuken. De to damene hadde fått full fyr på grua og koste seg med maten. Vi også måtte finne god le, det var en ganske sterk østavind, og et lettere regnyr.
 
Det løste seg fort bak en av hyttene oppi furuskogen, måtte dekke over oss fjellduken, etterhvert ble det riktig godt og lunt. Koste meg lenge og vel med maten, kjente at hvilen var kjærkommen. Det er ikke lange turen hitopp, bare et par bratte kilometre, men jeg var nokså sliten likevel. 
 
Etter en time var jeg faktisk helt uthvilt. Som i gamle dager da jeg gikk milevis i Trollheimen. Vi samlet samlet utstyret Borga og meg og fortsatte videre innover mot Skaunamarka. Noe særlig til snø møtte vi ikke før skisporet, det var delvis fast og fint å gå på. Selv om jeg var på fottur, ble det mye bedre å rusle det nedover enn å gå den utydelige markastien.
 
 
Ved fire-tida var vi endelig kommet ned til Kvitsteinan. Nye hurrarop og ny jubel. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle komme så langt idag, med tanke på at det er heldekkende snø på andre sida på Vårmyrene. Her oppi er det rett og slett bart uti myrene, bare noen enkle fonner inni skogen. Men det var helt stille, ingen traner å høre til nedpå den islagte Pikhaugtjønna. 
 
Satt nå og kvilte ei god stund her ved Kvitsteinan. Grudde meg for Aunmyra utover, den har alltid vært lang og dryg. Nå håpet jeg det var litt frost i myra, slik at jeg kunne gå retteste linja bortover. Sommers tid og tørt, er det mer høvelig å krysse myra etter skitraseen og så gå markastien vestover.
 
Midt uti myra merket jeg at jeg var helt tom. Veldig, veldig sliten. Jeg hadde gått rettlinja, først oppi skogkanten på sørsida, så rett linje utover myra som heldigvis var ganske fast og frosset. Men jeg fikk ikke opp tempoet, ble bare gående og subbe bak Borga som også var litt lei og sliten.
 
På kanten av den store myra fant vi en riktig drømmeplass å raste ved. Sola hadde for første gang tittet gjennom skyene, og i ei lita glenne ved stien satt vi lenge og koste oss, badet i kveldens siste gullstråler fra sola. Det var en ufattelig vakker seanse, der vi to gamle og slitne bare lå flate og hadde verdens beste stund, med brunost, varm te og pellets til voffen. 
 
 
For Borga var alvorlig sliten. Bare la seg skinnflat helt inntil meg og sloknet totalt. Ennå var kvelden ung og det var bare en liten time å gå ned til Aunet. Så vi ble her lenge, begge tok en lang dupp og merket nok at kreftene så smått vendte tilbake etter den lange subbeturen over de våte Aunmyren.
 
Resten av turen ble bare lykke. Ned til Aunet var det jo tørt og fint. Tok oss en hvil der også, men sola var igjen gått ned bak skyene, nå merket vi at kveldskalden begynte å ta tak. Enten fikk vi kle på oss vintertøyet, ellers så måtte vi bare gå på ned til Espa.
 
Tilbake til Espa i fem varmegrader, ganske så stille, ingen fuglesang, ingen hvitveis. Klokka var nå blitt åtte, så vi avrundet turen her. Denne turen, Espa, Aunet, Lomtjønna, Kvitsteinan og Aunmyra heimatt, er på ca 8 km. En litt lettere variant, et par km lengre, men mindre myrgåing, er å gå skitraseen opp til veien til Oksbåsen, og så gå veien tilbake til Espa.
 
Enda en fantastisk tur for meg, nå er jeg på tur, nå lever jeg, livet er levelig og nå vet jeg hva jeg tåler og det strekker nå til klassiske perler i Trollheimen og Nordheian! 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Utskrift

Hva synes du om artikkelen?

1 Comment on "Årets første reale markatur!"

  Subscribe  
Notify of
Web Design BangladeshWeb Design BangladeshMymensingh