Idag bestemte vi oss for en topptur. En grei liten topp lengst sør i Orkdal. Vi startet i ti-tida oppå Brattlia oppom Solsjøen, men det var knapt 12 grader og en iskald vind. Jeg var nok noe tynt sommerantrukket, som jeg tuslet traktorveien inn i eventyret. Dette er nytt landskap, jeg har aldri vært her i den grønne årstid!
Også idag gikk vi oppover bekken etter den gamle traktorveien, ingen merking eller skilt, men det går mye folk så det var ingen tvil om veivalget. Trivelig oppover her nå, alt er så lysegrønt sommerlig og vakker fuglesang. Etterhvert kom vi oppi de store myrene på Gammelkjølen og stien forsvant. Ei glenne i skogen østover fortalte oss veien videre og snart sto vi ved det store stidelet. Melbysetren/ Tomåsen 3,6 km til venstre, nordover, Snøton/ Brattlia 1 km til høyre – skiløypa altså, og Ølshøgda 2,8 km rett fram.
Oppover mot Ølshøgda altså. Et lettgått terreng, gran og furuskog på myr. Bred og fin skitrasee, over de våteste myrhølene er det lagt ut planker. Var ikke så vått idag så vi gikk bare rett fram i skitraseen. Jeg merket ganske snart at jeg gikk lett og ganske raskt, etter en tre kvarter var jeg nesten halvveis! Jo jeg har såvisst fått opp farta, det hjelp godt på med bare ti grader og mykt underlag.
Ved tepausen ikke langt fra Ølshøgdtjønna merket jeg det, jeg var slett ikke sliten, jeg hadde mye inne. Også Borga, hu satte seg ned ja, men datt ikke ned som en sekk som vanlig. Dette skulle bli en gledens dag, bare vi nå fikk utsikten!
Gjøssmyra ved tjønna gikk greit idag, ikke mye overvann, så vi spratt bare over ved noen grastuster uti den. Endelig kom vi over i granskogen og fikk god, hardtrampet sti videre.
Etter et drygt kvarter i frisk og grønn skog var vi kommet til Elgshøgdbua. Klokka var over ett, samme kalde gråværet, vinden hadde frisknet til. Det var her vi ville ha matrasten vår, å gå oppå toppen med lunsje ville bli for guste.
Vi var jo hjemme nå, ute i marka i det som er livet, og vi hadde et hav av tid. Og ventet egentlig på at skyene skulle drive av. Så vi satt her lenge og koste oss med maten, Borga fikk litt hu også, og tok seg en dupp i blåbærlyngen ved bua.
Været bedret seg aldri, det ble heller gråere. Pakket sammen og begynte på toppen. Vi fant snart ut at det var veldig kort vei opp, og ble enige om at rasten er vel så bra her, hvis det er ugreit vær oppå der. Det går to stier opp, en rett opp i råbratt ur i furuskogen, en går en runde sørøstover. Brattstien prøvde jeg ifjor i november, den går jeg ikke mer med voffen. Da ble det den koselige stien rundt, som kommer borti skitraseen sørfra.
På toppen av Ølshøgda 537 moh klokka tre. Endelig her igjen! Dette er vel tredje gangen i mitt liv jeg har vært her, det skal bli flere turer! Vi hadde ingen utsikt, såvidt vi kunne skimte Gjømshøgda, men så ingen Trollheim og slett ikke Vassfjellet. Og der kom tåka rullende!
Så vi satte oss i le på østsida av toppen, ganske vindstilt her, vi hadde nå Vassfjellet i nordøst og Ilfjellet i sørøst. Rettet kikkerten mot fjella, men alt vi så var grå tåke.
Det var egentlig bare å tusle nedover igjen. Gikk borttil kanten der brattstien kommer opp. Satt her et kvarter med telelinsa, prøvde å få noen bilder av Hoston og Gjømshøgda. Tok også noen bilder av tåkehavet bortom Astrup sjakta. Men det var ingenting å se, bare grått tåkehav i vest.
Ruslet ned samme vei som opp, fikk opp farta litt bortover ved bua, var jo blitt ganske kald av toppoppholdet idag. Utover myrene gikk det så greit, fotan er som de er, vonde og ustyrlige, ellers er jeg helt god og bra form. Hadde en lengre tepause og to brunostskiver rett oppom det store stidelet. Det var vel her jeg merket det for alvor. Jeg hadde svært mye inne ennå, jeg kunne gått på timesvis ennå! Så da satt vi nå der da i grålysningen og planla store turer til Resfjellet og Ruten. Sannelig var jeg innom Svarthetta-turen også, det fikk vi kanskje vente med.
Det bare en liten halvtime til parkeringa oppom Brattlia. Glade og fornøyde med dagens store topptur, satte vi oss inn i bilen i åtte-tida. En perfekt turdag på alle måter, dette er livet mitt!