Dro ut på Tustna og losjerte meg ikke langt fra turstien til Skarven. Den så grei ut.
Neste dag gikk jeg stien oppover. Men oppi snaufjellet måtte jeg snu. Ble for bratt og luftig!
Dagen etter ble jeg med fellestur til Storøra. Mye folk, håpet at noen hadde litt omsorg for meg.
Jeg kom meg til topps, stolt av det!
Men jeg var sistemann, de andre hadde stort sett gått ned og hjem.
Senere på kvelden kjørte jeg hjem. Hadde planlagt flere turer på Tustna. Men var nå intenst vettaskremt av de to dagene her.
Jeg måtte bare erkjenne at noen fjellfinn i bratt terreng ble jeg aldri. De to dagene satte varig spor, jeg holdt nesten på å gi opp alt av fjellvandring.