Helt siden begynnelsen har Sula vært noe spesiellt forlokkende. Et fjell jeg så fra så mange kanter, med en spesiell to-toppet framtoning. Som årene gikk ble Ytre Sula grei tur som jeg besøkte manger ganger. Nå var turen kommet til Indre Sula, den var jo i Trollheimen!
Turminne fra 6. oktober 2004
Startet kl 10 i 10 grader nede i grustaket ved Rossåa, og så oppover veiene fra Todalshaugen. Vi gikk på lykke og fromme på gpsn, visste ikke hva som “riktig” vei opp til setra. Bildet over er fra 8. oktober, jeg la igjen mobilen ved hakket, måtte springe opp igjen for å hente den.
Vi var ikke bortom setrene, men gikk opp langs bekken, mellom knausene. Der fant vi en flott rasteplass, sommerlig varmt her, lunsja med bar overkropp!
Videre opp i Sultelet, kryssa det, og bratt opp ryggen på Indre. På bildet over så begynte utsikten å bli spektakulær, midt i bildet ruver det brekledte Vinnufjellet, Virumkjerringa til høyre, Skarfjellet, Trolla og Snøfjellet til venstre. Idag var akkurat den blankklare høstdagen vi drømte om!
Og nå fikk vi se den “ukjente” Skuggfjellet! På bildet over det breie midt i foran, med fra venstre Trollhøtta, Pekhøtta, Fruhøtta, Rognebba, Botnebba og Telefjellet som de høyeste bak. Trollheimen ja, vi ble helt fjetret!
Men etterhvert begynte det å bli bratt og luftig! Jeg skjønte hvordan dette ville gå. Høydeskrekken min sendte ut vonde signaler. Steinar, turkameraten min, begynte å få alvorlige miner i fjeset.
Ved 1175 ble det full stopp. Det var ei “kløft” over fjellet, som et øksehogg. Det kom vi ikke over uten klatreutstyr!
Har jo sett dette hakket fra Ytre Sula, se bildet over. Når vi nå først var her, så var det mer ille enn vi trodde.
Så der endte turen idag for meg. Her var ei fin og litt brei fjellhei jeg kunne raste lenge i før nedtur. Men Steinar ville nå se dette an da. På kartet kunne det se ut som noen meter nedi stupet mot Sulbotn, var ei hylle slik at en kunne liste seg rundt dette hakket.
Steinar la fra seg sekken og gikk ned i stupet, var vant med litt klyving. Og ble borte – lenge!
Etter en liten time sto Steinar og viftet med henda ved toppvarden på Indre Sula! Hurra! Jo det var nesten jeg sang det, men kunne vel ikke begynne med roping her i fjellet.
Så etter nesten to timer dukket en glad fyr opp fra stupet. Dagen var fullbyrdet! Stor glede og allsang. Men jeg fikk høre det nå – “dette er ikke noe for deg Arild”!
Ventetiden benyttet jeg på å knipse kjente og ukjente fjell innover Trollheimen, som den ruvende nysnøkledte Neådalssnota. Det dro seg inn noen lette regnbyger nå på ettermiddagen, så vi begynte å samle oss for tur ned til Sultela igjen.
Først at bilde av Folldalssnota, den Snota vi kjente.
Nysnøgrensa idag var på drøyt 1400 moh, så Snota var lett å kjenne. På bildet er Trollhetta til venstre, neste den runde salen på Fruhøtta, Snota og til høyre Rognnebba med en dæsj nysnø ved toppen.
Ned i Sultelet igjen funderte vi mye på dagens opplevelser og hakk i fjellet. For meg en sorg jeg aldri overkom. For Steinar en stor glede å bestige en bratt topp ytterst i vest-Trollheimen!
Gikk radigt ned nå som vi kjente veien. Vi tok en tepause med brunostskiver frampå kanten med utsikt til hele Todalen, med kvasse tinder bak (Skarfjellet og Vinnufjellet).
Ved 20-tida var vi nede på brua over Rossåa. Nydelig oktoberdag, regnet hadde gitt seg, ni gode varmegrader. Det ble 15,2 km t/r på meg i dag. Ble desverre ikke notert lengden fra hakket til toppen, men neppe mer enn tre km t/r.
Oversiktskart. Vi startet nede ved Todalshaugen og gikk opp til Todalshaugsetra. Derfra opp i Sultela og så ryggen opp mot Indre Sula. Hakket der det ble full stopp er merket med X. Grensa for Trollheimen landskapsvernområde er merket med grønn strek.
På detaljert kart sees hakket tydeligere. Vi rastet på 1175,4 moh. Turkameraten gikk litt ned i stupet, før svingte seg opp og forbi “hakket”. Da var det enkelt videre til toppen av Indre Sula.
…………………
Skrevet 26. januar 2022 ut fra dagboka mi.
