Mellom Innerdalstindene, nordvest-Trollheimen og Oppdal i øst, ligger tre høgreiste fjellsaler som er forbundet med en lang sal på tvers. Den vestligste, Snøfjellet, er klatrefjell. Det midterste, Skjerdingen er brattlendt nok, men skal være grei å gå opp fra Bjøråskaret. Idag ville jeg forsøke å bestige den østligste og tilsynelatende enkleste, Grinaren.
Denne henger sammen med Slanglifjellet i øst, som er en lang sal østover og inn i Oppdal med meget interessante buestillinger ved toppen.
I dag var det endelig nydelig sommer igjen, ved start 18 pluss, sterk steksol, klart vær, 226 moh og mye turister på vei fra Kårvatn TT vestover til Bjøråskarstien (3 km trasking langs veien).
Jeg parkerte ved skiltet “Storfjellet” ca 2 km vestom Kårvatn og tok oppover en gammel skogsvei, ble fort våt på buksa, vått i graset! Snart så jeg den første fuglekassen, stien gikk nå opp i en tett granplanting. Etterhvert kom jeg over i bratt og frodig smørtelg – storfrytle bjørkeskog, og nå var det forseggjorte fuglekasser som veivisere oppover den gode stien. Fra 350 moh var det blåbær-furuskog, og sannelig sto en stor rododendron-busk ved stien.
Nå går stien hengbratt og luftig opp gjelet i Myrøkja, stedvis litt nedi “canyonen”. Oppå 433 moh er det ei stor myrflate med Lomtjønna, men videre er det et parti klyving opp en berghammer. Fuglekassene henger tett oppover, det er aldri tvil om hvor en skal gå. Elvegjelet smalner inn oppunder Storfjellet og stien tar luftig bratt opp langs kanten. Ved 661 moh ble jeg lei av å innta de gode og modne blåbæra oppreist med munnen, jeg gikk ned til moltemyra rundt Lomtjerna istedet.
Nedover var stien like bratt, mye godt modne molt og blåbæra er gode! Tilbake til parkeringa i sju-tida, godt å lauge seg i en bekk like ved, og sannelig var det nesten mygg og fluefritt!