Trøndelags Vestland ligger like innom Hitra og Frøya. Mellom den breie Hemnfjorden og den smale fjordtarmen Verrafjorden i Agdenes, byr Snillfjord på et gaupterreng av furukystheier og brattlendte fjell. Ved å besøke en av de lave knubbene med det karakteristiske nordvendte stupet, får en dette i et stort nøtteskall. Storknubben innerst i Åstfjorden, på vestkanten av Herdalen, ser liten og grei ut på kartet, men er krevende nok vinters tid. Vi startet 1030 i en liten plussgrad nedi fjøresteinene i Åstsjøen og gikk opp den gamle gardsveien til Åstan.
Om våren bør en krysse rett opp like etter bommen opp til de fine almene, her er et omfangsrikt hasselkratt, varmekjære planter og muligens lerkespore. Men de tre rådyra oppi hasselbuskene så bare kort på oss, vi tok veien til gards. Åstan er nylig oppusset, veien var nylig oppbrøyta, det hang ei julestjerne og lyste, men det var ingen her. Vi labba opp engene i bra skiføre, en 20-30 cm fast og fin silkesnø, drygt å gå til fots i dag! Bonden hadde hogd ut den store granplantinga rett oppom innmarka, den gamle veien bratt oppover var enkelt opprusta, grei å gå. Bak oss lurte morgenrødmen, vi fulgte veien videre opp, nå i bjørkskog og satte oss ned med en tekopp og mørk sjokolade i de første solstrålene.
Vakkert! Den ene plussgraden hang som gullglitrende vanndråper på bjørkvistene og solvarmen sildret oppover snøflata til oss! Oppmuntret av dette bestemte vi oss for en sommerlig variant, vi tok hjortstien rett borttil knubben utpå den vesle flata på ca 300 moh (se oversiktskartet). Det ble drygt i djupsnøen fram hit, men herfra måtte vi nedi furuskogen for å komme videre. Da snudde vi og gikk opptil tjønna istedet.
Den var islagt, men var den sikker? Her hadde det vært fint med ski! Da kunne vi bare sust rundt tjønna, opp og ned til Litjknubben rett østom dagens mål hadde vært en riktig artig skitur. Men til fots fikk vi bare lure oss litt utpå isen rundt nordstupet. Vi baska oss opp til skaret mellom de to knubbene. Anne så forferdet på klatringa opp til Store, men etter å ha blitt forsikret om at den lille furua rett opp sto på toppkrona, gikk det greit. Det var styggbratt opp! Jeg fikk nesten vondt ved furua, under meg var hengbratt løssnø nesten 80 meter rett nedi krattskogen ved tjønna.
Kom til toppen av Storknubben 402 moh klokka 1300, 3,4 km sålangt, nesten 3 timer effektivt fra Åstfjorden, 402 høydemeter besteget.
Utsikten er fantastisk ut Åstfjorden, med de store fjella på sørsida, Engvikhausen og Svarthamran, og Mjøneskammen på nordsida. Opp mot nordvest står Blåfjellet, rett opp i nord er det store Terningsvatnet, og ut mot nordøst så vi toppvarden på Terningsheia. I sør er Remmafjellet med Bergsvarden og Svartdalshausen som markante toppunkt. Ei brødskive ble det tid til ved varden, men vestatrekken var isskald.
Nedatt gikk det greit, i solide fotspor gikk vi på hælene rett ned til skaret og rente på rompa snøskavlene til tjønna. Suste videre lettføtt over isen, tungt over myrene igjen i skiføret. Svette og lykkelige over knubbopplevelsen falt ullgensrene nedi sekken og lettkledte gikk vi i gode fot- og hjortspor ned igjen hogstfeltet til Åstan. Bjørkene ved gården er spesiellt store og nydelige med store heksekoster (soppen Taphrina betulina).
Jeg måtte jo vise natavon på hasselen til turfølget, ennå kald og grågrønn, men tidlig i april blomstrer den som knallrøde dusker! Ved Åstsjøen fikk jeg også med en bukett av pors, en velluktende kystbusk. Tilbake til bilen kl 1500, en nydelig 4-5 timers tur midt i knubbriket på drygt 6 km t/r, brattlendt opptil toppen.
Oversiktskart med dagens rute:
Turbeskrivelse: Kjør til Åstan innerst i Åstfjorden. Parker ved veilomme 200 m videre forbi storssvingen. Gå Herdalsveien østover forbi huset og bommen. Etter 150 m ta opp gammelveien, evt den nyere veien litt lenger inn. Gå opp enga bak gården etter skogsveien opp hogstfeltet og bjørkskogen til tjønna bak Storknubben. Rund tjønna på østsida og gå bratt opp like bortom blokkmarka (ikke å anbefale på snø- /isføre). 4-5 timers tur på drygt 6 km t/r.