Dagens mål var Resfjelltoppen. En nydelig skyfri søndag, termometeret viste 21 minus nedi dalen. Oppi Kåsan 475 moh i ti-tida var det behagelige 7 minus, en fugl sang borti ei bjørk, det var blikkstille og helt skyfri blå himmel! Det hadde falt en cm nysnø siste døgn, i gode spor og en fantastisk soloppgang med sol som virkelig varmet. Dette skulle bli en superdag!
Ved Ogjerdhøyløa i halv-tolv tida, 3,8 km fra Kåsan, ble det en bedre tepause i steksola, riktig deilig påskestemning i høyluveggen og nå kom folket på tur. Jeg skulle til topps, klemte på skifellene og ga meg skaren i vold. Silkeføret varte til den siste bjørka, da ble det isskare. Sola varmer såpass at skaren var blitt mykere, jeg så optimistisk på toppturen i dag. Oppå første henget oppom høyløa ble det stopp. Isskaren var enda mer hard enn siste gang jeg prøvde. For å roe nervene, satte jeg igjen skia, det må da gå an å gå til topps! Oppå andre henget, rett under Eltjønna, ble det helt stopp. Den fantastiske isskaren var iblandet isrenner, det gikk bare ikke an å gå på den.
Da ga jeg opp Resfjelltoppen. I stedet bretta jeg ut Fjellduken, tømte sekken og meg oppå den og hadde en bedre lunsj og et par timers solbading her på 950 moh. Mange tanker for i hauet hvorfor jeg ikke skulle tørre å fortsette, de ble plutselig avbrutt av en kaill som kom dansende nedover isen. Han kauka til meg, “hva er veien ned til Vålåskaret”? Karen hadde parkert ved Vålåskaret, spent på skia der og dratt til topps, trolig via Snipvatna. På nedtur turde han ikke renne nedatt i egne spor, og tok østover istedet. Jeg fikk ham på rett kurs og bedre tanker.
Ned tilbake til Ogjerhøyløa gikk jeg på fotan, fikk ikke til å renne på ski. Etter en kort tepause ved furua, cruisa jeg nedatt Vidmyrene. Klokka var nå 4, sola var gått ned og føret var blitt tregt og det ble luggum fart i unnabakkene. Kom tilbake til Kåsan kl 17, en nydelig solskinnstur på 11 km idag.