Endelig er våren her! Endelig er dagene lange nok til reale fjellturer for egenpleie og store opplevelser! Sesongen startet ved Røde Kors hytta ved Minillkroken. Klokka var blitt 10, 767 moh, det var såvidt pluss, blikkstille og sola skinte sterkt og skyfritt.
Jeg gikk i godt spor oppover Heldalsveien. Det var kaldt tørrføre – silkeføre – men hardt, av og til nedpå isen. Drygt oppover veien, før jeg rente nedpå Heldalsmyrene. Flott spor innover, allerede var det mye folk til fjells. Tungsinnet jeg hadde akkumulert før helga rant vekk, foten min var mye bedre og ved Langjørgen ble det en bedre tepause. Straks fikk jeg selskap med to glade turdamer med svart labrador, og turen gikk videre til Telvatnet.
Det gode skisporet strøk her rett sør og oppå Pikfjellet, rett fram var det færre som gikk, men allikevel bra spor i retning Grønlihamran. Idag ville jeg prøve noe “nytt”, og tok istedet litt tilbake mot Telvatnet og så rett oppå Grønlihamran. Utpå kanten på hamran med nydelig utsikt nedi Storbekkøyan tømte jeg sekken utover en større barflekk, spredte ut fjellduken og slanget meg over i en bedre matpause i steksola, stillheten og vårvarmen i ett-tida, 5,6 km fra Minillkroken. Ingen bekymringer, godfot, nå må det bli topptur!
Dermed bars det på skrå ned mot den sørligste tjønna i Storbekkøyan og på skrå over til bekkdalen innunder Gråfjellet. Dette er en heller utradisjonell trase, det vanlige er å holde godt rundt Grønlihammaren ned til Skrepptjønna før en så svinger opp via DNT-stien. Inni her er det i vanlige vintre svære skavler og uregjerlig å komme fram. Med det relativt tynne snødekket som det er nå, var det rett og slett ingen slike, jeg kunne gå rett på bekkdalen. I botn av denne var det bare å klemme på fellene og ta bratt rett på Gråfjellet. Føret oppover var godt, hardt silkeføre. I bra sollys ville dette vært en fornøyelse å renne nedatt på.
Men så enkelt skulle det heller ikke bli idag. Som meldt begynte det å snø! Vurderte lenge vær og vind før jeg fortsatte, bratt og rett på toppen. La teknikken i bero i sekken og tok ruta på husken, som vanlig kom jeg da for langt utpå Vaulansida. Men her frampå var snødekket bedre, greit nok det.
Kom til toppen av Gråfjellet 1243 moh kl 1530, hit opp var det 8,61 km fra Minillkoken, 477 høydemeter besteget på nesten 4 timer effektivt. Været økte på til hardere NV-trekk, men det snødde mindre. Utsikten var temmelig begrenset nordvestover, ingen Trollhetta eller Snota å se. Mot sørvest var Svarthetta og Blåhøa stort sett klar i snøværet. Utsikten øst og sør var mye bedre, antydning til sol i Resfjellet og Ilfjellet, bra sol i Sandfjellet, Ramsfjella, Trollhytta, Grythatten, Brattskarven og Blåøret.
Nedturen ble en heller mørk affære. I gråvær og lette snøbyger turde jeg ikke å renne, det ble å gå helt ned til flatmarka i Storbekkøyan. Mors hjemmelagde rosinbolle ble en kjærkommen humørpille tilbake oppå toppen av Grønlihammaran i halv seks tida, og sannelig kom sola fram som snarast! Fellene var gjenomvåte, de fungerte nå som lynrask rødklister, dermed ble det en fin reise videre nedover Heldalen. Nedpå myrene ble det kaldere tørrføre igjen, da var det bare å rive av fellene og stryke videre på gode blåswix smurte ski. Nå var deilig i fjellet, folketomt og blikkstille.
Tilbake til Røde Kors hytta i halv sju tida. Dagens tur ble på 17,2 km totalt, jeg brukte nesten 6 timer effektivt på det. Litt i mørkeste laget så sent på aftenen, men greit nok når en har gode spor å følge.
Årets hittil største og lengste fjelltur ble feiret enda engang på heimturen. Vel framme på Løkken ble en Ingefærøl begjærlig oppslukt. Jeg må sannelig ha med mer drikke, evt ta med brenne for koking av te heretter.
Kart med den vanligste ruta mi (svart gps-spor). Tullet litt idag. Sommerruta mi fra Heldalen er via Telvatnet litt lenger nord.
———–
Edit mars 2016
Fikset opp bilder og lagt til kart.
