Våren smilte så bredt utover Geitastranda med hassel i fullt flor, gåsunga på selja og en utrolig symfoni av vakker fuglesang. Vi startet kvart på ti oppi Bømlihaugen i varm steksol med ti varmegrader til nydelige toner fra en våryr bokfink.
Mor måtte bare få en bit av dette, så en sms ble avsendt:
“Et nytt stykke krembløtkake! Turstin til Sørvarden er anrettet på skare og snøfri fjellhei og ferdig servert til sommers i heftig fuglesang!!”
Her nedi skogen var det hardtrampet, god sti bortover skaren, da vi kom oppi bratteste ospeskogen var snøen løs og nesten bortsmeltet. Som vanlig gikk vi på halvtimen opp til Østvarden. Drygt opp hit, det var deilig med en hvil mot vardene.
Det drar seg på gråere vær i vest, men her i Nordheian er det meldt godvær hele dagen. Vi fortsatte videre oppover, stort sett i snøfri fjellhei, noen skavler i lehenga. Øverst i Rogndalen var det mye spor etter skipåska, vi holdt oss oppå skaret og beundret de vakre, røde knoppene til rypebæra. Det var godt å følge turstien til topps, noen brede snøfonner ligger igjen og sletter ut terreng og myr.
Kom til Sørvarden 519 moh i halv ett tida, 3 km fra stistart nedi Bømlihaugen. Det var nå slørsol, gråere vær og iskald vind, vi bare fortsatte innover og nedi Seterdalen. Jeg gikk litt for langt nord, og fikk en styggbratt nedtur. Det var ugreit å finne en vindstille lunsjplass nedi dalen, så vi fortsatte litt til før vi fant noen store steinheller å gjemme seg bak. Vi satt nå på kanten av Bingsådalen og kikket på dagens toppmål, Svartdalsheia. Sørkanten vet jeg fra sommers tid er hengebratt, det var faktisk en lang og sammenhengende snøskavel der nå. Jeg ville ikke ha den i hodet, så vi fortsatte til helt øverst i dalen. Her var skavelen bare fragmentarisk og det var steinblokker strødd oppover. Trygt å gå, her ville det bli fint å skli ned også. Oppå heia var det helt snøfritt, det var greit å spasere mot toppunktet i nord på kortvokst fjellhei.
Vi sto på toppen av Svartdalsheia 553 moh halv fire, 423 høydemeter besteget, 6,66 km sålangt. Også her var det iskaldt trekk, så vi snodde oss rundt varden under fjellduken. Utsikten var utrolig vid. Rett ut i nord Ørlandet og Kopparen, videre mot nordøst det meste av Fosenfjella. Rett øst så vi Meråkerfjella, Skarvan og fjella omkring Trondheim. I sørøst Vassfjellet, Sylan og Ilfjellet. I sør var et nydelig fritt panorama mot Trollheimen, bla. Svarthetta, Blåhøa, Trollhetta og Snota. Mot vest Omnsfjellet og Remmafjellet. Rett fram står Vestre Varde så diger.
Rett framom oss fikk jeg akkurat det jeg var ute etter idag, et sjeldent overblikk over fjella i nord-Agdenes. Helt til venstre, rett nord for Vestre, er Gråfjellet. Videre så vi Lauvnesheia, i mellom disse står Høgloftet. Rett ut så jeg Svartvatnet. Til høyre så vi den kjente Kallurdalsbrottet, med Snaufjellet midt imellom.
Klokka dro seg over 5, Borga ville hjem. Vi rutsjet oss ned i Bingsådalen etter sporene våre. Jeg tok nå mer direkte på Sørvarden, gikk rundt tjønna og så rett opp. Etter den sedvanlig Jarlsberg/tekopp seansen i den nydelige, lave kveldssola, lot jeg Borga dra oss hardt nedetter turstien. Ved Østvarden i sjutida var sola nettopp duppet ned bak Sørvarden, et utrolig vakkert skumringslys oppsto! Nedigjennom skogen var det mye brattere enn jeg kunne huske, godt jeg hadde gode gangstaver!
Dagens tur ble på 12,64 km, vi hadde gått i 5 timer effektivt. Endelig er det vår og bart i fjellet, endelig er dagene lange nok til reale fjellturer, endelig er det mulig å gå tur uten skjerf og topplue!
