Greplyngen blomstret så fint oppi Prestlifjellet på denne dagen ifjor. Vi startet ved Frekslia i ti-tida i 7 pluss, lettskya og ganske snøfritt, men heller tam fuglesang.
Noen traner lot seg høre nede på den islagte Lomundsjøen. I engene omkring Frekslia var det bart og fint, men få kvitveis i blomst. Vi gikk som vanlig oppover traktorveien og nådde snart snø og godt skiføre. På med gamasjene, men det ble vanskelig med fottur, vi slet med bunnløs, råtten snø. Etter to timers basking var vi oppå myrene.
Vi fant såvidt en større barflekk, nok til å strø utover fjellduken. På den sank vi sammen i lang nytelse i stekvarm vårsol foran ei værbitt furu. For et syn! Slikt et nydelig påskeføre, rødklisterføre, det er sjelden å se midt i april. Problemet er at kalenderet viser 2 dager før syttende mai, merkelig år i år. Jeg var ikke kommet til topps og Borga var uthvilt og trekkvillig igjen. Litt fastere snø her oppå myrene, jeg slo ikke gjennom så mye, mens Borga danset som ei fjær bortover snøen.
Vi la turen forbi trimkassen og noterte litt om det fantastiske skiføret. Klokka var nå nesten tre, sola hadde stekt snøen løs, for et slit å baske opp til topps.
Kom til varden på 615 moh i fire tida, endelig god kvile i sommersola! Utsikten herfra er jo fantastisk til Trollheimen, som skinnende hvite diamanter lå fjella der på rekke og rad fra Grythatten i øst til Blånebba i vest med Trollhetta og Snota tronende midt i! Vi satt der lenge, begge i nettoen og glodde på greplyngen under oss. Et sørgelig syn! Gulbrun og tam, jeg fant såvidt et par røde knopper. Mai? Ingen blomst på rypebæra heller og slett ikke på kreklingen.
Nedturen ble en dryg prøvelse i sørpføret, nå gikk også vennen min rett igjennom. Etter to timers vading sto vi endelig nedi Frekslia på knærne foran en av de få praktfulle kvitveistuene. Det ble stille rusling til bilen, nå var vi utav snø og skiføre, det var 15 varme pluss, sola stekte så godt og nedi Lomundsjøen drev de med sykkelpuss og hagearbeid! Men skogen var svart, uten grønnskjær.
