Siste dagen i London planla jeg å gå gjennom City of London fra Temple via St. Paul’s til Tower Bridge. Etter en bedre, men søt frokost, gikk jeg opp til Victoria Station og tok Circle til Temple.
Alle tog var fulle, folk skulle på arbeid. Vel framme, satte jeg meg på en benk ved Themsen med en pose søte moreller i steksola. Skulle nok ble varmt idag også! Gikk nå opp til Strand ved Royal Courts of Justice og en stille stund ved William Gladstone foran St. Clement Danes, kirka til RAF (engelske flyvåpnet).
Duftene inni Twinings like ved var himmelsk pirrende deilig, det ble storhandel av hverdagsteene Earl Grey og Lady Grey (den med appelsinskall), samt en Twinings tekopp med asjett. Jeg handlet også høytids-te, den deilige Finest Darjeeling (fra åsene mot Himalaya) og den dyre, ekslusive Butterflies in Love (fra Yunnan, hånd”knyttet”, ti pund for hektoet).
Like ved og midt i gata står Temple Bar Memorial; dragen på toppen marker bygrensen for City of London. Dermed var jeg i Fleet Street, den berømte avisgata! Jeg tok ned ei trang sidegate til Temple. Et middelalderbygg for tempelriddere, de som beskyttet pilegrimer til det Hellige land. I wikepedia står å lese om kirka:
“Temple Church er en middelalderkirke i bydelen Temple i London. Den ble oppført i siste halvdel av 1100-tallet. Kirken ble vigslet i Jomfru Marias ære den 10 februar 1185 av Heraclius, daværende patriark av Jerusalem. Kirkens ble reist av Tempelridderne som til da hadde tilhold i High Holbourn, og som nå ble nytt hovedkvarter for ordenen i London. Den særegne runde formen på kirkens eldste del er karakteristisk for bygninger reist av tempelridderne. Formen skal minne om Den hellige gravs kirke i Jerusalem, som etter tradisjonen ble reist på stedet hvor Jesus ble gravlagt.
Et særtrekk er at man finner flere tempelriddere gravlagt i gulvet. En av de viktigste er jarlen av Pembroke, William Marshal (ca. 1174–1219). Pembroke var nær venn av kong Johan av England og var med i forhandlingene omkring frihetsbrevet Magna Carta i 1215.”
Jeg må tilbake til Temple Church og få sett nærmere på effigiene, tempelriddernes graver. Oppe i Fleet Street igjen stoppet jeg ved Stanley Ley, en kremmer med parykker og alt tilbehør for dommere og advokater! Men jeg manglet bly i penna mi, og gikk innom Waterstone’s bokhandel på Ludgate Circus. Nei, slikt hadde de ikke, du må innom en Stationery…
Old Bailey var neste, med tinghuset, Central Criminal Court. Øverst i gata står den æreverdige Old Bailey, med den gullglinsende statuen av Justitia på toppen! Jeg gikk tilbake til Ludgate Hill og videre opp til sidegata Ave Marie Lane. Et perfekt gatehjørne for oversiktsbilde av St. Paul’s rett fram! Jeg måtte bare ha litt mat først. Hva passet vel bedre enn fish and chips på Ye Olde Londoner, matserveringen foregår i underetasjen, trivelig plass og jeg bestilte et godt London øl, Young’s.
St. Paul’s Cathedral har aner fra middelalderen, men brant ned både i 1087 og 1666. Rundt år 1700 sto den nye ferdig, et prakbygg av C. Wren. Prins Charles og Diana giftet seg her i 1981. Jeg tittet inn såvidt, det fristet sterkt å begi seg opp de 259 trappetrinnene til Whispering Gallery rett under den 110 meter høye kuppelen! Jeg vandret videre ned Cheapside, shoppet bly, sommerlige linklær, fjellcaps og satte meg så i den lille parken foran St. Mary-le-Bow. Alle som er født innen hørevidde av disse kirkeklokkene (the Bow Bells) er en ekte Londoner, evt cockney, men de er strengt tatt Eastenders (området østom City/ nord for Themsen). Noe stort preget nordhimmelen ettersom jeg vandret ned Cheapside, en agurklignende og grønn! skyskraper, the London Gherkin (svensk gurka = agurk).
Først en kartpause ved Hertugen av Wellington på den lille plassen foran den monumentale Royal Exchange, med Bank of England og Mansion House (residensen til Lord Mayor) omkring. For all del, se på monumentet av Greathead på denne plassen, mannen oppfant byggingen av undergrunnsbanen i London (the Travelling Shield). Jeg vandret nå Cornhill videre mot øst og hjertet av City. Nå ble det et påfallende skifte i bekledningen, alle sammen var ulastelig antrukket i sorte dresser! Den mektige skyskraperen Lloyd’s ruvet foran meg ved siden av the Gherkin.
Først en snartur inni Leadenhall Market etter å ha fotografert den anglikanske kirka St. Michael. Et stort marked med fasjonable klæbutikker for damer og dyre restauranter. Jeg smatt innom HMV og shoppet Beatles CD på salg, jeg vimset også inni de lekre butikkene med klær bare for å smugkikke på prislappene. Sjal til mor ble litt vanskelig…
Lloyds, 88 meter høy, innsida ut! Ferdig 1986, tegnet av Richard Rogers som også skapte Pompidou-senteret i Paris. Som i Paris ligger det meste utenpå bygget, som luftekanaler og heiser. Snedig innblikk i travle businessfolk, de sto liksom på utstilling i glassheisene som for opp og ned! Jeg fant meg en benk ved St Mary Axe på plassen foran St Andrew Undershaft (kirka overlevde både bybrannen i 1666 og blitzen under krigen!) og studerte skyskraperne rundt meg. Særlig The Gherkin, 180 meter høy, 40 etasjer, sveitsisk assuranse-selskap, i grønt, bygd av Skanska. Det er en bar i toppetasjen med et utrolig rundskue, kanskje en pint der?
Jeg fikk bare nøye med meg at klokka var 16, kontorfolket skulle hjem! For et syn, en armada av penkledde i sort strømte utav skyskraperne med stø kurs til Tower Hill! Det var ingen Town Coke (Bowlerhatt) å se her heller, den må ha gått av moten. Jeg ga meg med, jeg skal ta Circle derfra i kveld hjem. På veien gikk vi forbi den lille St Olave’s kirka; “the Ward Church of the Tower Ward of the City of London”!
Uti parken foran Trinity Square fant jeg igjen en fin benk med nydelig utsikt ned til Themsen, nå småregnet det, dagens forlokkende sluttmål Tower med brua utom, var nær! Klokka var halv seks, jeg hadde sannelig gått nesten 7 km på Londons asfalt. En sjokolademuffin og en caffe latte var første delmål, men her var ingen koselige fortauskafeer, kun en steril Starbucks. Den lå i Portsoken street et stykke bak, rett overfor den fasjonable restauranten Jamies. Muffinsen fikk tilbake blodsukkeret og humøret, været var nå trøndersk, iskaldt regn og vind.
Det ble surt å gå utpå Tower Bridge i all trafikken, både på gata og fortauet, jeg kom jo “gale veien” fra nord og ut hovedgata Tower Bridge Approach. Vanligvis går man elvepromenaden foran Tower. Endelig kom jeg til mål i dag også! Under gangbruene mellom de store tårnene fant jeg litt le for regn og sur vind, men ingen benker, jeg krøllet meg ned på fortuaskanten. Hvilken brukonstruksjon! Dette er selve symbolet på London, fullført 1894. Brua er 244 m lang og 61 m mellom de 65 m høye tårnene. Over klaffbrua er gangbru (dvs 2 seperate) 44 meter over Themsen. De to klaffene åpnes, og bruåpningen blir 60 m bred og 40 m høy. Men det er et museum inni tårnet, det stengte halv seks. Da ville jeg fått sett de gamle dampmaskinen som løfter klaffen, og jeg ville kommet oppå gangbrua — hvilken utsikt det ville blitt!
Regnet økte på, lett og sommerkledt som jeg var, måtte jeg bare haste ivei fra underverket ned til Traitors’ Gate. Det berømte Tower of London fra 1078 var også stengt for dagen. Som jeg opplevde det nå i regnet, en svær, grå borg med White Tower innpakket i grå presenning, med grønne plener rundt det hele, ser anlegget ut som troskyldig “fornøyelsespark”. Jeg må tilbake! Men nå gikk turen i raske skritt i regnværet til Tower Hill og Circle tilbake til Victoria Station.
En glovarm Lasagne på Bella Italia ved stasjonen smakte fantastisk og fikk meg i varme og humør igjen, for jeg hadde jo ennå 10 minutter spasertur i regnværet til hotellet. Selv om siste kvelden i London avsluttet svært så hjemlig, ble London enda et nytt ankerfeste godt å dra til når livet hjemme går imot.
The Shard. Se bildet fra City Hall i bildeserien. Midt i bildet reiser det seg en betongsøyle – The Shard! Det skal blir EUs høyeste skyskraper på 310 meter/ 72 etasher, planlagt ferdig 2012 – se hjemmesida: The Shard