Etter en bedre frokost på senga, ruslet jeg Long Acre vestover. Fin handlegate dette, godt utvalg av motebutikker.
I vestenden er flere restauranter, som The Sussex, The Long Acre og Bella Italia. Ved holdeplassen i Leicester Sq. tok jeg buss 24 ned til Broadway ved Victoria street og vandret inn i Westminster. New Scotland Yard, en stor bygning av stål og glass, knipset jeg i forbifarten, litt artig å se det roterende skiltet en har sett så ofte i engelske krimserier.
Oppe ved Tothill street er Westminster City Hall, den er bygd til minne om John Wesley, grunnleggeren av Metodistkirken. City Hall er mest berømt for 10. januar 1946, da ble FNs aller første generalforsamling holdt her, den gangen var det 51 medlemsland, nå for tida er det 196. Så var det bare å snu seg litt til høyre (sørover). Hele den praktfulle vestfronten av Westminster Abbey strålte mot meg med de to store tårnene, fra toppen av nordtårnet vaiet flagget av Antigua og Barbadua. Landet har nasjonaldag 1. november. Til venstre er The Sanctuary, som fungerte som asyl i gamle dager.
Nå gikk jeg en runde oppe i Great Georges street og tittet på Finansdepartementet, det har sine aner fra 1126 da Henrik I regjerte. Her Majesty´s Treasury har adresse 1 Horse Guards Road, bygget er fra 1917. Parliament square var inngjerdet, ingeting å se, kun noen spredte telt og demonstrasjonsplakater foran. Nå krysset jeg gata og kom til dagens første store mål, Palace of Westminster med House of Lords og House of Commons.
Også kjent som Houses of Parliament, et praktbygg i gotisk stil som sto ferdig rundt 1870. I sør står det 98,5 meter høye Victoria Tower med Sovereign’s Entrance til bruk for monarken. Tårnet rommer Parliamentary Archives, inklusive alle Acts of Parliament siden 1497. Clock Tower, nordtårnet, på folkemunne Big Ben, er vel selve symbolet på London, det er bare 96,3 meter høyt. The Great Bell of Westminster, 13,8 tonn, slår en gang i timen, de fire mindre klokkene utgjør et klokkespill som spiller Westminster Quarters hvert kvarter. Jeg tenkte meg inn for å se på Westminster Hall, det eneste gjenværende fra palasset reist i 1097, og kanskje Commons Chamber. Men utlendinger var tydeligvis ikke velkomne her. Fotograferte meg fra St Stephen´s inngangen bort til Big Ben, utrolig til bygg og for en detaljrikdom!
Klokka var blitt ett og det smakte godt med fish and chips i St Stevens Tavern, på andre sida av gata. Etterpå var tanken båttur til Greenwich, men det fristet ikke i det kalde gråværet. Dermed gikk jeg nedi Westminster Underground og tok Tuben, Jubilee Line, til Canary Wharf. Dette er et nytt og viktig finanssentrum i London, med mange høyhus i glass og stål og Englands høyeste skyskraper, det 230 meter høye Canada Tower, innviet i 1991.
Da jeg kom opp fra undergrunnstasjonen Canary Wharf fikk jeg kjempebygget like ved på høyre hånd (i vest). Det var så digert at jeg ikke fikk det med meg, heller ikke noe godt foto. Jeg slet med å finne DLR-stasjonen Heron Quays, den var jo like ved til venstre (i øst), godt gjemt under de store høyhusene. Dette er et nytt tognett som går over jorda, men i tunell under Themsen, en fin reise over til Greenwich.
Rett utom DLR-stasjonen i Greenwich kikket jeg som snarest på restene av seilskipet Cutty Sark. En trist brannruin dekket av grå presenning. Allikevel såpass mye igjen at jeg fikk et noenlunde inntrykk av den 85 meter lange teklipperen fra 1870, hun fraktet te fra Kina til London. Brannen våren 2007 ødela mye av skroget, men en god del originalt treverk var fjernet tidligere og lagret et annet sted. Hun seilte under motto “Where there’s a Will is a way”, så restaureringsarbeiderne var i fullt arbeid da jeg gikk forbi.
Like ved er National Maritime Museum, her er utstilt den berømte unformsjakka til lord Nelson med det fatale kulehullet fra slaget ved Trafalgar i 1805. Jeg gikk ikke inn og tittet, men fortsatte videre opp i Greenwich Park. Det er en gammel jaktpark fra 1400-tallet og en av de største i London. Selve parken ble anlagt på 1700-tallet med fine, brede parkganger, jeg gikk mot høyden under observatoriet og satte meg på en benk med knekkebrød og solbærsaft. Allerede her er det nydelig rundskue utover London med dagens høyeste, Canada Tower rett fram, den er lett å kjenne med pyramiden på toppen.
Oppe ved Royal Observatory er det fantastisk rundskue, jeg satt lenge ved statuen av general James Wolfe og så på London, til venstre i vest St. Paul´s, mot midten City med bl.a the Gherkin og Canary Wharf rett fram. Jeg gikk nå inn i Royal Observatory, det er museum nå. Først Nullmeridianen, der sto turistene i fotokø. Slapp såvidt til og sto med en fot i hver halvkule og gpsn på linja, posisjon: N51.47804 W0.00154. Imponerende av en liten håndholdt gps, den er stilt inn etter den moderne nullmeridian 102,5 meter lengre øst. Greenwich meridianen ble etablert i 1851 og godkjent av en internasjonal kongress i 1884. UK var lenge den dominerende sjøfartsnasjonen, skipene stilte inn kronometrene på GMT for å kalkulere lengdegraden fra Greenwich Meridianen, nullmeridianen. Inni Museet fikk jeg god innsikt i dette og fikk se mange eksempler på kronometre skipene førte. Observatoriet ble innviet i 1675 og var i bruk til 1924.
Hjemturen gikk med buss nr 188. Den var interessant fordi den gikk vestover i de sørlige og noen fattigere bydeler. Tre holdeplasser før Waterloo stasjon stoppet den, bussen ble tømt og vi sto lenge på fortauet nokså forvirret, først etter en halvtime kom en ny 188. Jeg hadde nok gått opptil Waterloo en lys sommerdag, men i kveldsmørket hadde jeg ingen lyst på en slik lang gåtur. Etterpå fant jeg ut at bare enkelt kveldsavganger av 188 går helt opp til Russel square. Det var helt unødvendig å vente på neste 188, bare fem minutter etter vi ble satt av kom flere bybusser som skulle opp til Strand/ Trafalgar square.
Da bussen suste over Waterloo Bridge fikk vi et fantastisk møte med storbyen badet i flomlysene fra London Eye og Big Ben på vest sida og City of London fra St Paul´s via the Gerkin til Lloyds på andre. Jeg steg av som vanlig i Aldwych og gikk opp Bow Street. Litt dumt restaurantvalg ikveld, istedet for å velge en av min fire favoritter prøvde jeg en ny i kjelleren på Covent Garden. Det så ut som en trivelig London-pub med matservering, men viste å være en fasjonabel vinrestaurant med spesialitet Engelsk tradisjonsmat. Maten var bra den, jeg fikk servert en nydelig tallerken pork chops og tok alltid gode Apple Crumbles som dessert.
Flere bilder fra i dag: {phocagallery view=category|categoryid=154|bgcolor=black|detail=3|displaydownload=0|bordercolorhover=red|displaydetail=0|displaydescription=0|displayname=1}