Det ble en vemodig frokosten på senga imorges. Jeg skulle reise fra London, jeg skulle opp til St. Pancras og ta toget til Paris.
Eurostar, det var jeg spent på, lyntoget under kanalen som går i 300 km/t bortover den europeiske flatbygda. Det gikk stille som et fly i bra tempo på engelsk side og etter en dryg halvtime dukket lyntoget nedi tunellen like før Folkstone (rett sør for Dover).
Da tuslet jeg bortil restaurantvogna og kjøpte meg sandwich til lunsj. Lunsjen var knapt halvspist da toget suste utav tunellen ved Peuplingues, rett sørvest for Calais (2 km fra stranda). Nå satte Eurostar 3220 opp farten for alvor, gpsen vist 220 km/t like etter vi kom over kanalen, snart var vi oppe i 290.
Landskapet var blitt annerledes, flatt og med store åker”lapper”, dette er Frankrike! Toget gikk i rett linje øst til Lille, før det svingte sørover. Farten lå på stødig 300 km/t fra Lille, en merkelig togopplevelse, i denne hastigheten “forsvant” landskapet like utom vinduet som en grå dis, det flate landskapet fløt raskt forbi, bilene på motorveien sto stille! Toglinja og motorveien gikk parallelt, alt var nybygd og skar seg gjennom den franske landsbygda.
Etter knapt 2 og en halv time totaltid rullet vi presis inn på Gare du Nord i Paris 1330. En stor og uoversiktlig stasjon tettpakket av reisende. Jeg skulle ha biletter til lokaltrafikken i Paris, da måtte jeg nedi kjelleren til metrostasjonen. Der var også fullt av påtrengende ungdom som pushet biletter til metroen fra bukselomma, det så jo greit ut, men jeg holdt meg til bilettautomaten. Det hadde nå vært fristende å ta M4, jeg sto bare ti meter unna toget og knapt ti minutts trygg reise til St. Michel og hotellet. I stedet ruslet jeg utpå gata og studerte Gare du Nord sitt praktbygg fra 1864, med de 8 store statuer som representer byer som du kan reise til, London, Brüssel, Amsterdam, Warzava, Frankfurt, Berlin, Wien og Køln, en større 9. statue i midten er Paris. Under de 9 store er 12 mindre som representerer de franske reisemålene.
Jeg vandret videre over Place Napoléon og gikk ned i Bvd de Denain og hoppet på buss 38. Det ble en riktig trivelig sightseeing, først en sving borttil Place Republique, videre forbi Pompidou sentret og Hotell Ville. Bussen suste forbi Chatelet og Tour St. Jaques før den tok Pont du Change over Seinen med Notre Dame ruvende like ved i øst, forbi Cité og Palais du Justice. Nå reiste jeg meg, bussen passerte raskt Pont St Michel (over Seinens søndre løp) og var fremme ved St-Michel fontenen hvor jeg sto av.
Bussen fortsatte opp Blvd Saint Michel og videre til Montparnasse. Linje 48 ble favorittbussen min i Paris, fra holdeplassen var det bare 2 minutters gange til hotellet, Hotel Montblanc (etter fjellet). Etter innsjekk og rask fjesvask sto jeg med en cola og pølse i baguett i hendene fra nærmeste gatekjøkken, klar for min første byvandring i Paris. Uvant med lokale forhold tok jeg bare en kjapp og billig munnfull, men det skulle bli mye bedre.
Vestover folkehavet i rue St Andre des Arts sanset jeg raskt at dette var en storby med adskillig høyere puls enn den jeg kom fra. Noen bruker ordene “stinn brakke og full fest”, selv om det ennå var tidlig ettermiddag, var lørdagen igang! Fullt på utekafeene, fullt i alle de fine småbutikkene med allverdens varer, masse folk summet rundt suvenirhandlerne på fortauet og en del biler presset seg fram også, dette var jo en bygate. Jeg så etter nistemat for de neste dager, en svær Pariser veivet rundt med kniv og vips var en vellagra, hjemmelaga gouda i handleposen. Fortauet rett over ostebutikken var et kjempesvært fruktmarked, jeg tok en klase druer og i supermarkedet bak fant jeg en enkel fransk hvitvin.
Etterhvert kom jeg utpå Bvd Saint-Germain og gikk inni roen og freden i den lille parken foran den praktfulle St-Germain-des-Pres, et vakkert kirkebygg. Flere unge ektepar var også kommet hit med sine små håpefulle og koste seg ved lekeapparatene. Jeg fortsatte forbi Metrostasjonen som ligger vegg i vegg med kirka, til vestfronten og inn i abbeyen. Église de Saint-German-des-Prés ble innviet 23. desember 588 av biskop Germain, og således Paris´ eldste kirke.
Dette er en kirka til det ødelagte benediktinerklosteret St-Germain-des-pres, hvor Merovingerne ble gravlagt, kongeætta som samlet Frankerriket i tidlig middelalder. Ute på vestplassen, Place Saint-Germain des Prés, var det blitt kveld og mørkt, tett i tett med Parisere på vei ut på byen. Den berømte Les Deux Magots er rett over plassen, her satt Hemingway i mellomkrigstida og forfattet “Og solen går sin gang”, på flere måter en reiseguide for byens kafeer. Kafeen var møteplass for byens litterære, også J. P. Sartre hadde fast bord her.
Nå så jeg ingen Hemingway-spirer, kun en fin kafé med alle bord opptatt, så jeg krysset Boulevarden og som snarest på Brasserie Lipp rett over gata. Også den er innredet i klassisk 1926 art deco, dette er selve prototypen på en Parisisk bistro, her skal man bestille Choucroute Lipp (pølse og surkål). Her har også Hemingway spist sin middag, i ny tid har Gregory Peck og Sylvester Stallone prøvd menyen på Brasserie Lipp.
Mørket falt nå på for alvor, dette ble nok for flott for meg så jeg vandret i folketrengsel hjemover bulevarden via Musée Cluny og ned Bvd St Michel inni Rue Huchette hvor hotellet mitt er. Smaleste gata i byen og tverrgata ut til Seinen, Rue Chat quie Pêche, var en merkelig opplevelse! Det går fint å kjøre scooter i gata, men det blir problem hvis du møter en sykkel! En fin klebutikk lå på hjørnet, jeg kikket som snarest inni, før jeg la turen opp til St-Severin, en nydelig middeladerkirke fra 1400-tallet i overdådig gotisk stil.
Nå var det middag! Tilbudene var overveldende helt fra Brasserie Lipp, jeg måtte bestemme meg nå. Det ble italiensk, jeg blir alltid fornøyd og godt mett med slik mat. Nærmere bestemt Ristorante Gallo-Romano rett over gata for St-Severin, koselig restaurant passe unna turistgettoen ved St-Michel fontenen. Vel over dørstokken stemte mine antakelser, klientellet var trivelige Parisere og kelneren ønsket meg diskret velkommen og plasserte meg ved vinduet. En enkel spaghettirett, ruccola-salat og iskrem. Peroni-øl. Det ble så inderlig godt og i en svært så hjemmekoselig atmosfære!
På alle måter fornøyd og stappmett vandret jeg hjemover mot hotellet med en sving bortom Notre Dame. Under brua holdt noen ungdommer på med forskjellig varianter flammesluking og understreket fyrrigheten i Lysets By, et godt sted å være!
Flere bilder fra i dag: {phocagallery view=category|categoryid=155|bgcolor=black|detail=3|displaydownload=0|bordercolorhover=red|displaydetail=0|displaydescription=0|displayname=1}