Etter ei god natts søvn midt i Paris gikk jeg nedi restauranten og fikk en deilig fransk frokost, te, baguetter med ost og pølse, tilsist croissant med jordbærsyltetøy.
Like utom hotelldøra, foran St. Michels fontenen gikk jeg trappa nedi metroen og tok klokka ni-avgangen RER C vestover (linja til Versailles). Det tok knappe fem minutter til Invalides stasjonen. Da jeg kom opp fra metroen hadde jeg Seinen like ved til høyre, Invalidedomen i all sin prakt til venstre og gullbrua Pont Alexandre III rett fram!
Den sto ferdig i 1900 og har navn etter Tsar Alexander III (far til Nikolaj II, den siste Tsar). Jeg vandret bortpå midten og studerte “Nymfene av Seinen” og “Nymfene av Neva”, to store bronsestatuer på brokanten på hver side. I hvert landfeste er forgylte statuer på 17 meter høye marmorsokler, disse tjener som motvekter for brukonstruksjonen.
Fortsatte Quai D´Orsay til Palais Bourbon, et praktbygg fra 1728. Dette er setet for Assemblée nationale française, underhuset i det franske parlamentet. Gikk over Pont de la Concorde, og fikk nydelig oversikt mot Nasjonalforsamlinga og Place Concorde rett over Seinen. Nå så jeg at Sacre Coeur også stakk opp over hotellet like til høyre for Madelene.
Invalidedomen ble en skuffelse, her var tettpakket av turister. Etter en rolig vandring i stille gater bak Nasjonalforsamlingen forbi St. Clotilde basilikaen, kom jeg inn fra øst i parken foran Domen. Lang kø for å komme inn, jeg gikk inni borggården (Cour d´Honneur) inni Hôtel des Invalides for å studere kanoner og 1. verdenskrig tanksen. Jeg tittet inn i billettkontoret, men her også lang kø for å betale de 9 euro.
Skulle kanskje fått med meg den svære, røde porfyrsarkofagen til Napoleon Bonaparte, men satte meg heller i parken foran domen med nistematen, druer og solbærsaft. Her var fint å fotografere domen, spesielt fra Place Vauban hvor jeg hadde Montparnasse-tårnet i horisonten over Blvd des Invalides.
Etter en sving forbi Saint-François Xavier og metroen av samme navn, gikk nå ferden østover i rue de Babylone. Endelig stille og fredelig søndag med Parisere ut på spasertur! Jeg gikk inn Babylons Hage, Jardin Catherine-Labouré og slappet av lenge. Dette var en riktig nydelig liten park, hvor lokalbefolkningen hadde noen felter med grønsak og blomsterdyrking og vindruer borti en husvegg. Opprinnelig er dette en klosterhage (daughters of Charity of Saint Vincent de Paul) fra 1633, vært offentlig park siden 1977.
Fremdeles var det fin blomstring her.
Ruslet videre i søndagstille Paris via Place le Corbousier og rue du Cherce-Midi til Cafe de Mairie. Kaffetørst nå, her på fortauet foran St Sulpice tok jeg også fantastisk mousse chocolat til kafeen. Kirka er den nest største i Paris, bare litt mindre enn Notre-Dame med sin 113 meters lengde, 58 m bredde og 34 m høyde. Den kjennes lett igjen på de to ulike tårnene. Den nåværende kirka er fra ca 1730, den er bygd på en romansk kirke fra 1200-tallet. Sulpice eller Sulpitius var biskop i Bourges år 642-644. Orglet fra 1862 er en verdensberømthet med over 6500 piper.
Munken Silas i filmen Da-Vinci koden var på jakt etter den hellige gral ledet av Roselinjen i Paris. Det foregikk bl.a. her i St. Sulpice. I kirkegulvet er en messinglinje/ meridian, anlagt i 1727 for å bestemme påska (solhøyda bortover denne Sulpicemeridianen på den 11 meter høye marmorobelisken i enden). Den gamle Paris meridianen, nullmeridianen før Greenwich, er fra 1666, men den er hundre meter lenger øst. Parismeridianen er nylig oppmerket med de såkalte Arago medaljonger i bronse, i filmen Da-Vinci koden var disse “erstattet” med gullglinsende rosemedaljonger og behendig svingt innom St-Sulpice! Denne nøkkelsteinen som munken Silas jaktet på skulle finnes i gulvet under obelisken, dermed fikk kirka et oppsving av turister, på kne foran obelisken. Interessant er også at interiøret i St. Sulpice i filmen er en heller dårlig studiokulisse, Pariserne ville ikke ha amerikansk action inni kirka…
Rusleturen fortsatte nå gjennom gamle bykvartaler i Mabillon via Place Quebec ned til St. Germain des Pres. Jeg kikket som snarest innom kirka og ble ei god stund, det var katolsk messe på spansk med en utrolig vakker sopran! Etterhvert fortsatte jeg Blvd Saint Germain hjem til hotellet. Ikveld hadde jeg lyst til å prøve de franske Kina-resturantene.
Også ikveld gikk jeg opp til det hyggelige strøket ved Cluny og ned rue Dante hvor jeg fant en koselig liten Kina-restaurant. Den var drevet av et yngre ektepar. Det var litt vanskelig med engelsk, her var alle bare snille og bodde like ved. Jeg tok fritert ribbe med sursøt saus, det var riktig deilig og veldig mettende. Som hors d’œuvre ble jeg servert krupuk, det var helt nytt. Jeg smakte forsiktig på de kvite isporflakene, rekechips heter de hjemme, de var jo riktig gode, litt salt rekesmak!
På hjemtur oppsøkte jeg bokhandelen Shakespeare and Company nedi rue Bucherie, lett kaotisk med bøker fra vegg til tak i 2 etasjer. Opphavet til denne var i Rue Odeon (ved Jardin Luxemb.), den startet i 1919 og var sentret for engelsk-amerikansk litteratur, kultur og modernisme i Paris. Bla. Hemingway var mye der. Den ble stengt i 1941, den nye åpnet her ved bredden av Seinen, rett overfor Notre Dame. Det er også sengeplasser her, dette er også arbeidsplass og tilholdssted for yngre forfattere. Jeg plukket bare med meg en Reiseguide til London i år 1600 og fikk den stemplet med “Shakespeare & Co, kilometer zero Paris”. Artig!