Gårsdagens vandring stimulerte til tidlig frokost. Enkle, kontinentale baguetter med ost og skinke i en enkelt innredet hotellrestaurant, men på alle måter fransk!
Det å sitte i restauranten og se på Paris våkne, titte på kontorfolkene haste forbi, hotellets stuepiker i full fart med lintøyet og TVen med morgennyhetene presentert i raskt tempo på et ubegripelig nabospråk, gir en ubeskrivelig eksotisk lykkestemning hos meg. Det er her jeg får jeg nytt håp på livet etter tunge stunder hjemme i høstkulden og dermed ble det litt lengre kos med teen til croissantene som servitøren vartet opp med.
Idag gikk jeg hele veien. Først en kort etappe i tett tåke til Palace Justice med Sainte-Chapelle inni, utpå Ile Cite. Dette er øya i Seinen mellom Rive Gauche (venstre-sida/sørsida av Paris) og Rive Droit/høyre bredd som jeg nå gikk over til i en nydelig soloppgang i skodda. Rett over brua var jeg kommet over i Rive Droit og på vei til Les Halles.
Først en kort sving borttil det 52 meter høye Tour Saint Jacques med Blaise Pascal på sokkel inni. Dette er tårnet av ei nedrast gotisk kirke, Saint-Jacques-de-la-Boucherie, kirka til slakterne i Forum les Halles like ved. Kirka ble revet like etter Revolusjonen på slutten av 1700-tallet, men tårnet ble restaurert på slutten av 1800-tallet. Kirka var til minne om apostelen Jakob, og det gjenstående tårnet markerer begynnelsen på pilgrimsveien Chemin de St-Jacques, Jakobsleden, fra Paris til relikvieskrinet i Santiago de Compostela i Spania. Pilgrimsleden er merket med stiliserte gule jakobsmusling (Middelhavskamskjell, Pecten jacobaeus) på blå skilter.
Jeg fortsatte Avenue Victoria (til minne om den engelske dronningen som besøkte Paris i 1854) til Hôtel de Ville, rådhuset og ordførerens kontor. Rådhuset ble bygd i praktfull renessanse-stil i 1628, men ble ødelagt under Pariskommunen av 1871. I perioden 1873-92 ble Hôtel de Ville restaurert med nytt interiør, mens det utvendige er en kopi av det gamle renessansehuset. Arkitekten var den samme som restaurerte Tour Saint Jacques, der jeg nettopp hadde vært.
Nå ruslet jeg over den store, åpne plassen foran rådhuset via en koselig tivolikarusell fullt av glade barn i flere aldre og folk på søndagstur i solskinnet. Jeg tuslet videre oppover den travle rue Renard et stykke før jeg svingte inn i Rue de la Verriere. Jeg kom nå inni det store handlestrøket i Beauborg og Les Halles. Først en liten sving opp gågata Rue St. Martin hvor det sto tett i tett med salgsstativ for klær utpå gata. Bladde litt igjennom utvalget, gode, fine brukte klær, men det meste var fra en forgangen tid.
Her på hjørnet av Verriere og St. Martin ligger den vakre gotiske kirka Saint-Merri, bygd på 1500-tallet, prekestolen er fra 1753, orgelet er bygd 1781 av Cliqout. Denne Merri var abbed i Autun. Han reiste i pilgrim til Paris og ble gravlagt her år 700. Han ble kanonisert som Saint Medericus, etterhvert forenklet til Merri. Camille Saint-Saëns var organist her først på 1800-tallet, senere ble han organist i La Madeleine, dit skal jeg ikveld, jeg håper å rekke litt av orgelkonserten.
Like ved St.-Merri er det hypermoderne Centre Georges Pompidou, med store samlinger av samtidskunst. Bygget har innmaten utvendig (det tekniske som heis, rør, el), dermed er det uvanlig store arealer innvendig. Arkitekten Richard Rogers står også bak det nye Lloyds-bygget i London. Men jeg fortsatte litt “feil”, på bykartet oppdaget jeg senere et flott fotomotiv i nabogata, der ville jeg fått med både middelalderkirka St-Merri og Pompidousentret. Jeg fortsatte rett til Innocents-parken med Fontaine des Innocents-fontenen fra 1550, den eldste monument-fontenen i Paris, et prakteksempel på den nye franske renessansen.
Inngangen til det store kjøpesenteret Forum Les Halles er like ved fontenen, jeg måtte ned for å se. Hele bygget som står oppå metroen og det meste er underjordisk. Jeg rullet ned 4 etasjer fulle av varierte butikker og havnet inni en klesbutikk. Tok med meg en lekker gammelrosa genser i kashmir før jeg tok heisen opp igjen på vestinngangen. Parken i Les Halles ved utgangen var nå et kjærkommet mål, jeg dro fram min gouda med druer dertil og nøt livet foran den nydelige gotiske kirka St. Eustache fra slutten av 1500-tallet. Jeg var også her i april i år, dette er en av mine favorittplasser i Paris. Jeg satte nå kursen for Palais Royal.
Først gikk jeg rundt Bourse du Commerce like ved, den gamle kornbørsen fra 1700-tallet, dette er nå setet for handelskammeret i Paris. Jeg krysset rue du Louvre og gikk rue Colonel du Driant forbi Banque du France, Frankrikes Sentralbank, den er en viktig del av Det europeiske systemet av sentralbanker. Men jeg var på baksida av den svære 1800-talls bygningen, det viste seg at den flotte inngangen var helt oppe ved Place Victoires i rue la Vrilliere. Jeg angrer nok litt på at jeg ikke gikk den lange omveien dit opp, kunne vært artig å titte på Galerie Dorèe i Hôtel de Toulouse fra 1600-tallet. Dette var starten på Sentralbanken. Fortsatte derfor videre vestover gjennom Passage Vérité og den lille Place de Valois før jeg krysset rue Valois og gikk inn i Jardin Palais Royal, sentralt i 1. arrondissement.
Idag er 1. november, Allehelgensdag, eller Toussaint her i Frankrike. Det var ganske folksomt i parken, noen ruslet bare rundt, andre satt ved fontenene med medbrakt lunsjkorg. Jeg satte meg ned på en benk og hvilte lenge. Dette er parken til Palais Royal som sto ferdig i 1642, residensen til kardinal Richelieu (1585- 1642) og barndomshjemmet til solkongen, Louis XIV. Palasset ligger vis-à-vis nordfløyen på Louvre.
Jeg gikk en lang runde i parken og tittet litt på den nydelige beplantingen og restaurantene i bygårdene som omkranset parken. Det foregikk restaureringsarbeider i borggården (i sør), men de omstridte steinsøylene av Daniel Buren fra 1985 var åpent for publikum. Comédie-Française, nasjonalteatret i Frankrike, henger sammen med Palais Royal i sørvest (Salle Richelieu), ble grunnlagt av Louis XIV i 1680. Røttene er fra Molièrs (1622-1673) teatertrupp. Molièr selv fikk ikke oppleve åpningen av teatret, men stolen han døde i på scenen under fremføring av Den Innbilt Syke, er utstilt i foajeen. Han var kledt i en grønn silkedrakt, derfor er grønt ulykkesfargen for skuespillere. Hans siste hvilested er på Cimetière du Père-Lachaise, like østom Place de la République. Utom teatret sto et strykerensemble og fremførte klassiske godbiter, dermed ble det en ny lang pause i stort velvære.
Jeg krysset gata og fant meg en skinkeomelett. Som allid meget velsmakende i sin franske enkelthet. Ved Place du Palais Royal rett utenfor beundret jeg Louvre på andre sida av gata. Det kan være vanskelig å fatte dimensjonene på store slott bare fra kartet. Men Musée Louvre er virkelig enormt og det strekker seg mange bykvartaler vestover. Herfra så jeg jo bare den nordre fløyen, nå skjønte jeg at Louvre bruker man flere dager på! Stakk som snarest innom en koselig bokhandel ved restauranten, hadde man bare bare behersket intelligensens språk, fransk, her var mange hyllemetre om verdenskunsten, spesielt de store, lekre kunstbildebøkene. Jeg sto lenge og bladde i en bok om Caravaggio, tydeligvis en behandling av de fleste av hans arbeider, den burde jeg tatt med bare på grunn av av fotografiene. Men en størrelse som Times Atlas og ditto tyngde, gjorde den litt stor for reisesekken.
På skrå utom restauranten med omeletten og hyggelige Parisere, er Place Andre Malraux med en vakker fontene. Herfra ser man den flotte Opera Garnier rett opp Avenue de l´Opera som starter herfra. Jeg fortsatte et par kvartaler vestover og tok en avstikker ned til Place des Pyramides som ligger midt i Rue Rivoli med Jardin des Tuileries rett over gata. Plassen er anlagt til minne om slaget ved Pyramidene i 1798 hvor Napoleon beseiret mamelukkene, men tii dager senere ble de franske styrker slått av Nelson som dermed endte Napoleons eventyr i Midtøsten. Midt på plassen står en forgylt statue av Jeanne d`Arc, fra 1874, signert Emmanuel Frémiet.
Rue Saint Honore, parallelt med rue de Rivoli, den som går opptil Madeleine. Otto Haug i boka “Til Paris” anbefaler denne for å oppleve det beste i byens haute-couture. Her var ingen store, stygge varehus som murklossen under Les Halles. Et rent og pent bystrøk hvor jeg fant mange lekre små boutiques med et utsøkt vareutvalg og personlig betjening. I butikkene var det også en god del prêt-a-porter, et rimeligere utvalg sydd etter standardmål. I tillegg til moteklærne, sko og vesker, var det også flere gullsmeder og parfymerier oppover gata. Jeg nøyde meg med vindusshopping, prislappene var litt i overkant av min økonomi.
Helt i starten av gata like etter fontene stoppet jeg opp ved den fine barokk-kirka Saint-Roch, grunnstein ble satt i 1653 av Louis XIV, solkongen. Først i 1754 var kirka ferdig. Den sto midt i skuddlinja under den franske revolusjonen og sår etter skuddsalvene er fremdeles synlige. Denis Diderot er gravlagt her, filosofen og forfatteren som redigerte den første moderne encyklopedia, med bidrag fra bl.a. Voltaire og Rousseau. Den ble stoppet av Louis XV i 1758, jeg så en TV-film om denne kongen, en merkelig handling i en verden hvor alle dannede snakket fransk og i et Paris som da var det intellektuelle, kunstneriske, politiske og sosiale sentrum i verden. I TV-serien fikk jeg belyst dette, kongen måtte ganske raskt gi seg, især fordi Mdm de Pompadour ivret for fortsatt utgivelse av denne Encyclopédie ou Dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers. Jeg kikket senere på artikkelen om Norge – der står følgende å lese om Norge, formet som ribbeinet på en hval, om vårt kalde nord og handelen med bl.a. saltet fisk. Legg også merke til språket, dette er moderne fransk skrevet år 1765, uforandret til i dag og nøye holdt i hevd av det Franske Akademi. Franskmenn har derfor ingen problem med å lese de “gamle”, klassiske tekstene!
[231] NORWEGUE. (Géog.) Les François disent & écrivent Norwège ou Norvège, royaume d’Europe, dans la Scandinavie, entre la Suede & la mer, sur laquelle il est penché en forme d’une côte de baleine. Il s’étend du midi au nord, depuis le 59e degr. jusqu’au 72e. de latit. & depuis le 26e. degr. jusqu’au 52e. de longit. On lui donne environ 400 lieues de côtes, & 75 de largeur.
(———-)Le froid est extrème en Norwegue, & le terrein infertile, sablonneux, plein de cailloux ; outre que les rochers, les bois, & les montagnes en occupent la plus grande partie ; tout ce qu’on en peut tirer, & qui fait tout le commerce de la Norwegue, consiste en mâts de vaisseaux, en poix, en goudron, en fourrures, & en poisson salé.
Halvveis i rue Saint Honore stakk jeg oppom Place Vendome. Dette en en storslagen plass anlagt på slutten av 1600-tallet, opprinnelig ment for ambassader og akademier. Men det ble bankfolk og juvelerer som bygde seg storslagne hus og i nr 15 er det berømte Ritz Hotel. Det franske justisdepartementet er naboen til Ritz. Jeg gikk en runde forbi Ritz og tittet inn hos gullsmedene. Butikkene til Cartier og Bulgari var som eventyrlige skattekamre med en utrolig variasjon av gullsmykker. Jeg knipset et par bilder av utstillingene under nøye oppsyn av atletiske franskmenn i mørk dress.
Jeg vendte meg rundt og kikket på kopien av den 40 meter høye Trajansøylen i Roma (bygd i år 113, til minne om Trajans seier i Dacia, idag Romania-Moldavia) midt på plassen. I Roma er det en bronsestatue av St. Peter på toppen (fra 1587, opprinnelig keiser Trajan). Men på den 44 meter høye kopien her i Paris, bygd i 1805, troner keiser Napoleon, i skikkelse som den romerske guden Mars. Napoleon er barhodet og kronet med laurbærkrans, sverdet ved siden og i handa holder han en globus med seiersgudinnen Victoria svevende over. Vendome-søylen er laget i bronse fra de 133 kanonene i krigsbytte fra slaget ved Austerlitz i det nåværende Tsjekkia. Søylen ble rasert under Restaurasjonen i Frankrike. En ny kopi ble reist i 1874, med vindeltrapp inni til topps, men den er stengt nå.
Tilbake til rue St. Honore bivånet jeg som snarest starten av en polsk messe i Église Notre-Dame-de-l’Assomption (bygd 1670-1676, fra 1884 den polske kirka i Paris). Men det mørknet, jeg hastet jeg videre i skumringen og tok korteste veien opp rue Duphot til La Madeleine eller fullt ut L’église Sainte-Marie-Madeleine.
Kirka ble innviet som sådan i 1845, men bygget ble påbegynt allerede i 1764. Det var Napoleon i 1806 som befalte å bygge opp et tempel her til ære for “Gloire de la Grande Armée”. Det romerske templet Maison Carrée i Nîmes var forbildet, den ble bygd år 16 før Kristus av Agrippa, mannen bak alle guders tempel, Pantheon i Roma. Camille Saint-Saëns var organist i Madeleine fra 1857-1877. Jeg måtte inn for å lytte hvordan de fantastiske konsertene kunne ha fortonet seg. Konserten var allerede godt i gang så jeg fant meg i all stillhet en plass midt i kirka, stengte alt ute og lot opplevelsene fra kveldens komponist Charles-Marie Widor strømme på.
Nå var klokka over åtte om kvelden, middagstid i Paris, jeg fortsatte videre til Operaen. Oppover Boulevard Capucines var det tett i tett med folk, særlig utenfor den berømte konserthallen Olympia. Det var her Édith Piaf ble for all tid berømt, her opptrådte hun fra januar 1955 til sitt siste levår, oktober 1962. Jeg så filmen La Vie en rose (originaltittel: La Môme) i reprise rett før jeg dro. Filmen gir en gripende biografi av la môme Piaf, den lille spurven, hennes klengenavn. I sær sluttscenene syns jeg er sterkt gripende, vi er på den franske Rivieraen 10. oktober 1963 og på dødsleiet ser Piaf tilbake. Filmen tones ut med premierien av «Non, je ne regrette rien» akkurat her på Olympia i november 1960. Jeg bestemte meg nå for oppsøke hennes gravsted i morra, det er også på Père-Lachaise.
Litt lenger oppi bvd Capucines er Opera Garnier, eller helst Palais Garnier, innviet i 1875, den har 2200 sitteplasser. Etter at Opéra Bastille ble innviet 13. juli 1989, hundreårsdagen for stormingen av Bastillen (denne operaen er mer eller mindre bygd oppå ruinene), ble den hovedsetet for Opéra National de Paris. Her i Palais Garnier er balletten. Ikveld strømmet det på med pent kledte mennesker for å se Paquita, nytolket av Pierre Lacotte fra original-libretto av Joseph Mazilier og original-koreografi Marius Petipa.
Jeg krysset gata og gikk inn hos min favoritt på disse kanter av Paris, restaurant Chez Clement. Jeg bestilte “Cocotte de lapin français en Gibelotte, purée “Maison” au beurre”. Rett og slett fransk kaninragu servert i keramikkgryte. Cocotte er gryta den er laget og servert i, mens Gibelotte er selve retten – kaninstuing i hvitvin. At potetpureen er husets (maison), skal bety at kokken har piska den selv, intet ferdigfabrikat. Avsluttet med en like enkel Créme Brûlée som smakte like så himmelsk!
Kvelden var ennå ung, etter espressoen vandret jeg litt rundt Operaen før jeg gikk nedi metroen. For variasjonens skyld, tok jeg linje 7 over til Jussieu like før Place Monge på venstre bredd. Der byttet jeg til linje 10 hjem til Cluny og fikk et uventet høydepunkt! Denne metrostasjonen ble reåpnet som Cluny – La Sorbonne i 1988 etter å ha vært stengt siden 1939. Under oppussingen i 1988 ble det installert mosaikkutsmykking av Jean René Bazaine. Han er kjent for sine glassmalerier, bl.a. i middelalderkirka Saint-Severin rett bak hotellet mitt. Baziane står bak sju moderne glassmaleri i St. Severin, de representerer de sju sakramentene i den katolske kirka (dåp, nattverd, vigsel, ordinasjon, konfirmasjon, skriftemål og salving).
Hjemme på hotellet yr av glede funderte jeg lenge på dagens gleder, en serie av høydepunkter, min beste dag i Paris sålangt. Jeg var bare halvveis og det var like tettpakket byvandring de neste dager, mye artig å se fram til!