Jødemassakrene under andre verdenskrig er markert på ulike måter. Holocaust-Mahnmal midt i Berlin er noe av det mest gripende jeg har sett. Dagens byvandring til Marais øst for Louvre skulle bli et interessant innblikk i jødisk historie og kultur.
Etter den vante frokosthøytid med croissanter og te i hotellets restaurant, gikk turen over til Notre Dame og favorittbenken min i Square Jean XXIII bak katedralen. I fred og ro koste jeg meg i den nydelige soloppgangen, idag var det ekstra fint og skyfritt. Raskt inn fra venstre kom tre høye, mørke menn fra Gendarmerie nationale (militærpoliti). Ikke i marsj, men hastig slentrende forbi meg. Med maskinpistoler i ferdigstilling, jeg skvatt til alvorlig!
Jeg rasket sammen kart og bøker og hastet videre i motsatt retning, over til Île Saint-Loius og Pont Loius-Philippe inn i Marais på høyre bredd. I bykvartalene ned mot Seinen er det stort innslag av jøder. Først Mémorial de la Shoah nesten ved elva, straks østom kirka Saint Gervais et Saint Protais. Kirka sto ferdig først på 1600-tallet, men det har vært kirke her siden det 4. århundre. Gervais og Protais var kristne som led martyrdøden under Keiser Nero i det andre århundre. Deres far, St. Vitalis av Milano led også samme skjebne. Det helt spesielle med denne kirka er fronten med tre søylehøyder. Doriske søyler i 1. etasje (kapitelet er en rund pute, ekinus), joniske i 2. etasje (kapitelet ser ut som en halvt utrullet pergamentrull) og korintiske i 3. etasje (rikt dekorert av akantusblad i kapitelet).
Mémorial de la Shoah ble åpnet januar 2005. Det er til minne om den ukjente jødiske martyr, med den evige flamme i krypten. På den store steinveggen er innrisset navnene på de 76 000 franske jødene som ble deportert under andre verdenskrig. Jeg skulle nok tatt en tur inn og sett nærmere på museet og biblioteket.
Jeg ruslet videre nordover og krysset den travle rue Rivoli. I den smale rue Ferdinand Duval nr 11 stoppet jeg som snarest utom Boutique Lotta & Djossou, med delvis svensk eier og et utsøkt vareutvalg av brukskunst, særlig smykker. Like etter, i den 303 meter lange gågata rue des Rosiers (“rosebuskgata”), var jeg i hjertet av jødekvarteret i Paris. En virkelig eksotisk opplevelse, især mennene med svart hatt og frakk, langt skjegg og peyos, sidelokkene nedover kinnet. Det var flere boulangerier med stort utvalg av fremmed bakverk, særlig store flettebrød. Bakeriene var som oftest en kombinasjon med et patisserie (konditori).
Det var også flere gullsmeder med uvant stort utvalg av store gullsmykker med Davidstjernen som sentralt element. Sannelig fant jeg et norsk flagg midt i det jødiske! I en vinbutikk var utstilt et par flasker rødvin fra Jerusalem Hills, en cabernet sauvignon og en cab. shiraz, imellom disse sto tre flagg, det norske, det franske og det engelske.
Lenger borti rue des Rosiers fant jeg Charcuterie Panzer, delikatessebutikk med stort utvalg av kjøttpålegg. Naboen var Falafel Palace, som kjent er falafel opprinnelig Egyptisk. Arabere liker ikke at jødene har “stjålet” falafel og brukt den som “sin” nasjonalhurtigmat. Men jeg var sulten og tittet på menyen; couscos, paella, boulette chabbath, boul. marocaine, her kunne en få smaker fra Middelhavet rundt! Neste var Florence Kahn sin Gastronomie Yiddish. Her var et stort vareutvalge, alt fra vin til brød. Jiddisch er språket til askenasiske jøder, de som stammer fra eldre jødiske samfunn i langs Rhinen fra Tyskland og østover. Etter Holocaust, særlig rundt 1990, innvandret mange av slik herkomst fra den gamle Sovjetunionen og Østeuropa. “Europe Centrale & Russie” leste jeg lenger ned, muligens er jødene i dette strøket kommet fra den kanten.
Jeg fortsatte videre i Marais og gikk inn i en koselig og svært så fransk bokhandel i rue Payenne. En liten smal butikk å se til fysisk, men det var en lang hall innover med et svært utvalg, også av papirvarer. Jeg handlet meg en fotokalender av Robert Doisneau med bilder tatt i Paris like etter krigen. Musée Carnavalet, bymuseet, er nå rett over gata, dvs inngangen er i rue Sévigné nr 23. I borggården står en stor bronsestatue av Louis XIV, solkongen, kledt som en romersk keiser! Museet har store samlinger viet byens historie, især fra renessansen fram til 1800-tallet. Sakset fra Leri – direktøren for Musée Carnavalet:
…. about 2,600 paintings, 20,000 drawings, 300,000 engravings and 150,000 photographs, 2,000 modern sculptures and 800 pieces of furniture, thousands of ceramics, many decorations, models and reliefs, signs, thousands of coins, countless items, many of them souvenirs of famous characters, and thousands of archeological fragments(…) The period called Modern Time, which spans from the Renaissance until today, is known essentially by the vast amount of images of the city (…) There are many views of the streets and monuments of Paris from the sixteenth to the twentieth century, but there are also many portraits of characters who played a role in the history of the capital and works showing events which took place in Paris, especially the many revolutions which stirred the capital, as well as many scenes of the daily life in all the social classes..
Igjen fikk jeg problem i sikkerhetskontrollen. Vaktene ville ikke slippe inn folk med vesker/sekker, alt skulle bæres i handa. Jeg kan ikke gå ifra mine livsviktige medisiner og måtte bare gå ut igjen. Musée Picasso i det nydelige Hôtel Salé fra 1659 like ved oppe i rue de Thorigny 5, var stengt grunnet oppussing, synd. Her er en samling kunst fra alle hans livsfaser. Da Picasso døde i 1973, ble hans personlige malerisamling krevd inn som arveskatt av den franske stat. Totalt over 3000 av hans egne arbeider, desutten enkelte av Cézanne, Degas, Rousseau, Seurat, de Chirico og Matisse.
Like oppom de to store museene går rue Bretagne i øst-vest retning, nå vi er midt i Marais, i det 3dje arrondissement. I nr 13 fant jeg en liten og typisk fransk fortausrestaurant, Le Bar´Bouille. Det småregnet, så alle var trengt sammen ved små bord innendørs. Varme smørbrød med ost og skinke med engelsk te dertil ble mitt valg, enkelt og godt.
Været bedret seg så smått, jeg kjøpte noen druer hos frukthandleren like ved og fortsatte østover til Place Pasdeloup og slappet av. Nå er vi nederst i rue Oberkampf oppe i 11. arrondissiment. Rett ved plassen er en klassisk sirkusbygning, Cirque d’hiver (“vintersirkuset”), bygd 1852. Kveldens forestilling var “Prestige”. Reklamen sa: “En fantastisk forestilling i et magisk sted! Løver, hester, trapesartister, klovner, sjonglører, linedansere, tigre, hunder og katter”. Det hadde vært noe!
Strøket oppover her opplevde jeg som det folkelige Paris. Trange, skeive gater og fine, eldre bygårder med mange ulike butikker for folk flest, bakerier, slakter, blomsterbutikker og apoteker. Fortauskafeene var fulle av folk og sannelig var her en liten kino også. Her var også en liten bensinstasjon hvor mannfolka sto og diskuterte bil.
Jeg var nå på vei til Cimetière du Père-Lachaise for besøke gravstedene til bla. Molière og Piaff. Etter kartet ville det ta et snaut kvarter til fots. Men klokka var over 5, jeg ville nok ikke komme oppi den store parken før mørket falt på. Dermed snudde jeg og gikk ned til Boulevard Richard-Lenoir igjen, her hadde kommunen såvidt ryddet ferdig. Annen hver uke er det frukt og grønsakmarked her, et av de største i byen. Litt synd at jeg ikke kom hit i tide og fikk oppleve stemningen omkring salgsbodene.
Jeg krysset Boulevard Voltaire og gikk tilbake vestover til Square Temple. Det er en trivelig, liten park like sør for stresset i folkehavet på Place de la République. Godt å kvile på benkene her, i selskap med pensjonistene. Midt i parken krydde det av småbarnsforeldre med skrålende unger i alle lekeapparatene.
Etterpå gikk jeg som snarest innom Sainte-Elisabeth-Notre-Dame de Pitié. Denne katolske kirka, som ble innviet i 1646, har dorisk søylerad i 1. etasje og jonisk i 2. I kirkedøra opplevde jeg et hjertelig velkommen, det er er sjelden i turistattraksjonene som f.eks. Invalidedomen.
Omkring kirka og videre oppover var tett i tett med smykkebutikker. Etterhvert kom jeg opp til Metro Temple hvor jeg fikk se det gedigne monumentet på Republikk-plassen like ved. Det er Marianne, selve Statue de la République som er den sentrale bronsestatuen, reist i 1883. Rundt og under seg har hun Statue de la Fraternité, Statue de la Liberté og Statue de l’Égalité. Marianne er selve symbolet på Frankrike som stat og brukes som logo av regjeringen. Mottoet til Frankrike er liberté, égalité, fraternité – frihet, likhet, brorskap. Jeg har jo sett mottoet mange steder i Paris, sist igår på Hôtel de Ville, rådhuset. Hvis du ser på franske euro-mynter så ser du mottoet på 1 og 2 euro myntene. Marianne er preget inn på alle mynter med lavere verdi.
Klokka var nærmere sju, nå tente Paris alle lys! Det er en spesiell opplevelse å gå rundt i slike travle bysentre i Paris på denne tida, gater, monumenter og bygninger bades i flomlys. I sannhet “Lysets by”! Jeg henfalt i shopping omkring Republikk-plassen, bla gikk jeg inn i en stor sportsbutikk, så på franske Iphone4 og kikket innom en klesbutikk med lekkert og ekslusivt utvalg. Jeg tenkte å avslutte dagen hos Chez Jenny på østsida av plassen. Men den var nok et hakk for fasjonabel, her satt stivpyntete folk som fiklet pent med sine østers. Ikke helt min stil, så jeg vendte nesa heimover.
Istedet for å gå ned i den overfylte metroen ved Republique, gikk jeg de 300 metrene tilbake til den lille metro Temple og linje 3. Verdt å merke seg er at både London og Paris har en metro/ underground som heter Temple. I London er Temple først i Fleet Street, rett ved Templar Church, kirka hvor jeg forgjeves har prøvd å komme inn i for å se effigiene av Tempelriddere. Metro Temple er bygd på stedet hvor det sto en Templar befestning (Maison du Temple).
Det var nok flere som hadde tenkt slik, det ble virkelig sild i tønne inni det trange toget. Ved Metro Réaumur Sébastopol skiftet jeg til linje 4 og steg av på Odéon. Der gikk jeg inn hos Cafe Cluny, og bestilte meg en enkel og grei pizza. Til dessert hadde jeg Dame Blanch, vanilje-iskrem med varm sjokoladesaus under og vispet Chantilly krem på toppen. Nå hadde jeg ikke mer enn 5 minutter tilbake til hotellet, jeg kunne nyte min espresso ekstra lenge før jeg tuslet nedover Blvd Saint-Michel til Seinen. Et yrende folkeliv ikveld også. Hjemme i rue Huchette som vanlig stappfult av feststemte mennesker. Særlig utenfor de mange crêperiene, de måtte ha Nutella på, men også de mange greske restaurantene var godt besøkt.