En tidlig tirsdag morgen i Claude Nicolas Ledoux parken, arbeidsdag, travle Parisere hastet til og fra og enset knapt en ensom turist i instense kartstudier. Rett over gata var døden, nedgangen til Catacombes de Paris. Jeg hadde tatt 38 bussen hit opp til Montparnasse, bydelen som har fått navn etter det greske fjellet Parnassos. Men det var ikke før i 1860 den ble en del av Paris by.
Ved denne bussholdeplassen foran metro Place Denfert-Rochereau, møtte jeg to pent antrukne. De snakket til meg, de skulle et sted. Jeg prøvde med “excuse me, english?”, men det endte som vanlig med usikre smil uten resultat.
Jeg var imidlertid sikker på min ferd og gikk rett uti gata med biler fra alle kanter. Midt i krysset sto Lion de Belfort, en redusert utgave i bronse. Den enorme originalen i rød sandstein er i Belfort. Den er til minne om den franske motstanden i Slaget ved Belfort 1871, slutten av den fransk-preussiske krig. Løven ble bygd slik at den vendte mot Tyskland, men dette ble ikke godtatt av tyskerne, nå snur hodet inn i Frankerike. Napoleon III hadde blitt tatt til fange tidligere på høsten, Paris hadde falt 28 januar 1871, og det ble nytt nederlag her i Belfort måneden etter og Frankerike kapitulerte. Allerede 18. januar ble kong Wilhelm I av Preussen utropt til tysk keiser i Speilsalen i Versailles.
Idag var jeg på vei til et gastronomisk paradis. Da jeg sto med nesa nedi ostedisken øverst i rue Daguerre nr 2, skjønte jeg at her kunne jeg blitt resten av dagen, dette var stort. Egentlig gikk jeg feil, jeg hadde tatt rue Froidevaux vestover mot Montparnasse før jeg gikk via rue Boulard tilbake inn i rue Daguerre. Det var bare fint, jeg kom helt i starten av gågatedelen av rue Daguerre og gikk tilbake mot metroen. Utvalget av spesialbutikker var rett og slett fantastisk, især det spiselige. Etter en eksklusiv start med spesialbutikker for foie gras (gåselever), vin, gullsmed og Swatch-urbutikk, hadde resten av kremmerne flyttet varene utpå fortauet i den kjølige novemberdagen. Først en italiener med et utrolig utvalg av slikt som ravioli, mozzarella, panna cotta og abruzzese-salami. Naboen på andre sida var gresk med et like imponerende utvalg av fersk gresk mat som moussaka, oliven, fetaoster og mange deilige salater!
Franske råvarer dominerte øverst i rue Daguerre og varene var ute på fortauet i store salsgboder. Først en frukt og grønsakhandler med jordbær, fersk fiken, blåbær, rips, bringebær, bjørnebær, steinsopp, kantareller. Neste kremmer hadde et respektabelt og bredt utvalg av fransk vin. Det interessante var vareksponeneringen, selvsagt ute på fortauet som eplene og potetene hos naboen, med lapper som fortalte litt om druen og bruksmåten. Like selvfølgelig var den tredje selgeren, en stor charc med alt mulig i oppskåret kjøtt, entrecote, biffer, escalope og kylling.
Dermed var jeg i ostedisken og slik bredde i ost må du hit for å se. Camembert, Cheddar, Stilton (engelsk), Cantal (minner om cheddar, 45%), Bethmale, Gouda, Munster, Brebis (saueost), Roquefort, Appenzeller (sveitser). Det var de faste, i en disk. Ostehandleren hadde flere disker, også for myke dessertoster. Jeg handlet en brie og litt camembert, nå skulle man hatt kjøleskap på hotellet! Naboen var strategisk nok frukthandler med høstens Clementiner. Disse kom nok fra Korsika, som står for det meste av den franske produksjonen.
Så var det fiskehandleren, med hele utvalget på is utpå fortauet! Moules (blåskjell), crevettes (reker), oursins (kråkeboller – norske!), kamskjell, en 30 kgs breiflabb (Baudroie) med en hai i kjeften (var alt til salgs tro?), makrell og selvfølgelig flere kasser østers.
Da var jeg godt og vel inni konditoriet. Det som dro meg inn, var de ekte franske macaroner i mange lekre farger! Jeg ble ekspedert og ba om 2 av hver i rosa, beige, grønn og knallrød, en euro for hver. Dessuten tok jeg med en nydelig boks kostbar sjokolade fra Thevenin. I kakedisken var mange typer “bløtkake”; Le Rocher, La Foret Noire, Le Nuance (sjokolade), Le Dome, Le Fondant, Le Trio (tre sjokoladetyper). Det å finne opp norske navn på disse vil være fåfengt, alt dette var en himmelsk fransk nytelse i ulike sjokoladevarianter!
Etterpå gikk jeg inn i Cimetière du Montparnasse. Denne store kirkegården ble åpnet i 1824, en av de fire store i Paris. Jeg skulle jo til den største og mest berømte, Père Lachaise i øst. Denne ble vel så gripende og stort, særlig fordi metropolen Paris “forsvant” bak trær og gravmonumenter da jeg sto midt i gravlunden. Det var ikke enkelt å finne fram til enkeltgraver i dette vakre havet av minner, jeg fikk heldigvis god hjelp av portvakten. Jeg besøkte gravene til André Citroën, Alfred Dreyfus, Charles Pigeons, Jean-Paul Sartre, Frédéric A. Bartholdi, Camille Saint-Saëns og Jean Seberg (1938-1979). Særlig den siste fikk fram tårene hos meg, det sto bilder av henne og friske blomster på graven.
Det ble lunsj i baren på Théâtre Montparnasse etterpå, en trang og liten teaterkafé med enkel matservering. En stor omelett med salat og fransk øl, billig, mye og godt. Like ved er den lille parken Square Gaston-Baty, gikk dit etterpå for å hvile og samle tankene etter den gripende stunden på kirkegården. På slutten av 1800-tallet og først på 1900-tallet var Montparnasse en magnet for kunstnere og intellektuelle fra hele verden. Av kjente norske som virket her: Jonas Lie (fra 1882–1906), Ole Bull (1831-1833) og Edvard Munch.
Etter en trivelig stund i parken, hadde jeg intet valg. Jeg måtte se nærmere på det store stygge tårnet som hadde dominert utsikten de siste dagene, Tour Montparnasse. Det er 210 meter høyt, sto ferdig i 1972 og er den høyeste skyskraperen i Frankrike. Med håp om grandios utsikt fra restauranten i 56. etasje, gikk jeg rett inn i lobbyen. Byens beste plass er på toppen av denne skyskraperen. Du ser hele det vakre bylandskapet i Paris med Eifeltårnet, Bois de Boulogne, Triumfbuen, Grand Palais, Invalidedomen, La Madeleine, Place Concorde, Orsaymuseet, Operaen, Louvre, Palais Royal, Sacré Coeur, St. Sulipice, Jardin Luxembourg, Gare du Nord, Panthéon, Palais Justice, Sainte-Chapelle, Pompidoumuseet, Hôtel de Ville, Jardin des Plantes, Bastille og Pere-Lachaise. For å nevne noen perler sett fra vest til øst, i tillegg ser du flyet hjem ta av fra Orly i sør. Ikke en eneste moderne skyskraper å se!
Klikk her for Utsiktspanorama fra Tour Montparnasse
I lobbyen var det folksomt, kommersielt, mas, stress. Det var i tillegg feil lobby, du skal inn turistinngangen, neste til høyre! Da ble det for vanskelig, dermed havnet jeg inn i Centre Commercial, det gigantiske kjøpesentret. Her var alt av det siste, til folkelige priser og tusener av parisere på shopping. Som vanlig mange trivelige klesbutikker, det ble da litt glede og en grønn genser. Jeg tuslet ut igjen på nordsida og place du 18. juin 1940 midt i boulevard du Montparnasse. I den klare novemberdagen seg sola ned bak bygården og strødde gullstråler utover boulevarden.
Tårnet var nesten vakkert i solnedgangen, det glitret som et digert juletre oppover alle vinduene. Det ble en gripende opplevelse denne siste kvelden i Paris mens jeg ruslet via Le Théâtre Rive Gauche til folkelivet ved metro Edgar Quintet. En lekker frue fra Paris rullet forbi med babyvogna. Hun stoppet og begynte å prate med meg og ville se bildene av “juletreet”. Hun var svensk, det bekrefter det jeg opplevde i morges, hjertevarmen i Paris, folk snakker med hverandre i denne millionbyen!
Siste stopp på Montparnasse ble vandring i rue Delambre like ved. Til forskjell fra rue Daguerre var her et stort utvalg i mer enn matbutikker. Stor skomaker, årgangsvinhandlere med dyre og gode viner, fiskebutikk, konditorier, ostebutikk med det meste innen franske oster og hyggelige antikvitetsbutikker. I alle var personlig og hyggelig betjening, her får du tak i alt som trengs! Jeg endte opp på boulevard Montparnasse igjen ved metro Vavin.
Det var nå mørkt og flomlysene skapte en magisk stemning i byen, jeg var midt på place Pablo Picasso med de berømte kunstnerkafeene i Paris rundt omkring meg. Mer presist sto jeg ved forfatteren Honoré de Balzac, bronsemonumentet laget av A. Rodin. Jeg hadde truffet tida perfekt, det var fullt av folk på vei til middagsbordene. Le Dôme Café, “the Anglo-American café”, fiskerestauranten rett over gata med 1 Michelin stjerne. Den var rundt år 1900 møtested for byens intellektuelle, på den tida kunne en fattig kunstner få seg billig middag for en franc. Folk som har spist her: Max Ernst, Gaugin, Hemingway, Picasso, Lenin, disse blir kalt Dômiers. Det kunne jo smakt med en storslått fiskesuppe, en Bouillabaisse Marseillaise. 49 euro, krevde nok vesentlig penere tøy, idet minste nykjemmet hår.
Naboen er den berømte La Coupole, med disse i gjesteboka: Jean Cocteau, Joséphine Baker, Picasso, Jean-Paul Sartre, Sonia Delaunay, André Malraux, Jacques Prévert, Marc Chagall, Édith Piaf, Ernest Hemingway, Marlène Dietrich og Ava Gardner. På menyen i kveld fant jeg endelig en smak av trøffel; “Sweetbreads with truffle juice and macaroni gratin”, kalvebrissel med trøffeljuice.
Like ved Balzacs statue er La Rotonde. En av stamgjestene var Pablo Picasso, han hadde studio like ved. Den har beholdt bohemstilen fra de gode, gamle dager og var derfor svært fristende å besøke. På menyen fant jeg: “Foie gras de canard «maison», pain grillé”, hovedrett “Tronçon de Turbot, sauce hollandaise” og dessert “Saint-Marcellin de la Mère Richard”, med litt deilig kvitvin, ville det kommet på 100 euro. Jeg kikket altså på gåselever med toast som forrett, etterfulgt av piggvar-skiver i hollandaisesaus, det hele avrundet med en fantastisk kremostopplevelse fra Lyon. Det hadde mer enn sikkert blitt en frydefull opplevelse jeg sent ville ha glemt!
Chez Clement er en bedre restaurant midt i mellom luksusrestaurantene Le Dôme og La Coupole. Jeg krysset gata og var egentlig på vei inn til en middag på hvite duker. Poulet rôti au thym, pièce de rumsteck, travers de porc, saucisse de Toulouse à l’ancienne aux fines herbes, purée “Maison” au beurre. Her inngikk både timiangrillet fugl, stykker av gris og okse, samt Toulosepølse. Urtene er grunnbasisen i fransk cousine; persille, purreløk, estragon og kjørvel. 20 euro. Veldig spennende! Hadde det ikke vært at ethvert bord var satt av glade gjester og køen til inngangsdøra. Det måtte bli noe enklere i kveld også.
Metro Vavin må være en av de mest strategiske i Paris, nedgangen var like ved inngangen til La Rotonde. Linje 4 brakte meg raskt hjem til Cafe Cluny og et mettende spaghettimåltid. Festvandringen i dag ble markert med 2 stykker Tira Misú, den utrolig gode italienske sjokoladekaken. Det ble ingen sen kveldsvandring i kveld. Kofferten måtte pakkes, de siste timene i Paris neste dag ville jeg bruke i Notre Dame.