P1020284NYTTPETERSfoto

Etter hektiske dager ved Romas vugge og Romerrikets keisere, skulle det bli godt med en rolig helg i stor, moderne arktitektur og en lengre søndagstur.

I dag ville jeg gå lørdagstur fra hotellet til Vatikanet og ende opp i Piazza del Popolo. Jeg gikk Via dei Coronari vestover, selveste Pilgrimsleden i middelalderen. Coronari betyr rosenkransselgere, idag selger de antikviteter til pilegrimmene. I krysset med via de Panico fikk jeg sett Il Stregone i dagslys, her hadde jeg fått verdens beste pizza forleden! Til min forbauselse lå den altså like ved Ponte San Angelo, Hadrians bru eller Pons Aelius bygd år 134. De store mengdene av pilgrimmer måtte over denne for å komme til Peterskirken, derfor ble den kalt St. Petersbrua, Pons Sancti Peter.

Det var først i 1669 Ponte San Angelo fikk sin nåværende utsmykning med ti engler, enda et storslagent Bernini prosjekt. Dermed var jeg over i Vatikanstaten og vandret måpende oppover Via Di Conciliazione mot Petersplassen. Nesten framme, hadde jeg en hyrdestund i en fantastisk bokhandel med alt av geistlig litteratur på alle språk, især latin. I min naivitet søkte jeg Donaldus Anas, helst “atque nox Saraceni”, Sarasenerens natt. Men jeg måtte bare nøye meg med en enkel englekalender.

Like etter gikk jeg utpå Peterplassen. Den virket så liten, så liten! Men etter som jeg skred nedover i den enorme ellipsen med obelisken i midten, ble jeg så liten, dette var svært! Her nedi ved obelisken ble jeg klar over de store fontenene på hver side, mens en svær julekrybbe var bygd midt på plassen. Også denne obelisken kommer fra Egypt, fra det 13. århundre f.Kr. Den er 25,5 meter høy og kalles for “Vitnet”. Den ble hentet fra Egypt av keiser Caligula og reist midt i spinaen i Circus Nero i år 47. Her ble de kristne ofre for keiser Neros forfølgelser etter den store bybrannen. Fiskeren Simon fra Galilea, senere apostelen Peter, klippen, ble henrettet år 64 her i Circus Nero, naglet til korset med hodet ned. Korset sto like ved obelisken. Historien forteller at Peter selv valgte hodet ned, han mente seg uverdig til å stå oppreist som mesteren. Han ble gravlagt rett utom Circus, ved Via Cornelia. Peterskirka ble bygd i år 326 på St. Peters grav, obelisken ble da gravd opp og satt opp på østplassen av kirka. Dagens Via Di Conciliazione som jeg hadde fulgt fra Petersbrua, følger den gamle Via Cornelia.

sirkusNero

Rundt Petersplassen er to svære søylerekker av Toskansk orden. De når ikke sammen, men symboliserer den Romersk-katolske kirkes armer som ønsker alle tilreisende velkommen. Jeg var nå på vei inn i Peterskirken, men timeslang kø foran security-check fristet ikke, det var også en time kø foran kirkedøra! Det fikk briste eller bære, jeg lurte meg inn først i køen. Prompte ble jeg utvist, køståerne sendt meg stygge blikk. Det lyktes meg ikke å komme inn i år, jeg må finne ut når køene er overkommelige.

Jeg gikk nå tvers over Petersplassen til Postkontoret og sendte postkort hjem. Fine kort med stempler og merker fra Vatikanstaten. Ettersom jeg ikke kom inn i kirka, satt jeg meg ned ved “Petersporten” hvor sveitsergardistene sto og voktet inngangen. Det var uansett for langt på dag til å tenke på Vatikanmuseet.

Paveseglet_bxvi

Den eldre Peterskirka er altså bygd 326-333 på ordre av keiser Konstantin, en 105 meter lang romersk basilika med 5 skip. Midt i kirka sto St. Peters skrin. I kirka sto mange gravminner, bl.a. de fleste paver fram til det 14. århundre. Den forfalt og i 1505 ble den revet av Pave Julius II, en ny skulle bygges oppå. En tidligere pave hadde allerede kjørt hit 2522 steinlass fra ruinene av Colosseum. Grunnsteinen ble lagt 2. påskedag, 18. april 1506. Det skulle gå 120 år før den nye Peterskirka sto ferdig, 18. november 1626 ble Peterskirken viglset av Pave Urban VIII.

Peterskirka er bygd som et latinsk kors og sammen med Petersplassen illuderes et nøkkelhull sett fra oven. Den er 220 m lang, 150 m bred, midtskipet er 46 m høyt og kuppelen er 132,5 meter høy. Innvendig lengde er 187 meter og det er plass til 60 000 besøkende. Oppi kuppelen kan man lese i to meter høye bokstaver: TV ES PETRVS ET SVPER HANC PETRAM AEDIFICABO ECCLESIAM MEAM TIBI DABO CLAVES REGNI CAELORVM – “du er Peter og på denne klippe vil jeg bygge min kirke og gi deg nøkkelen til himmelriket”. St. Peters atributt er en nøkkel, vokteren av himmelporten. Alle veier fører til Roma er den evige sannhet, her finnes og gis nøkkelen til alt og det endelige svar.

Nåtidens Pave, Joseph Ratzinger, har den hele og fulle benevnelse, på engelsk;

BENEDICTUS XVI BISHOP OF ROME
VICAR OF JESUS CHRIST
Successor of the Prince of the Apostles
Supreme Pontiff of the Universal Church
Primate of Italy
Metropolitan Archbishop of the Province of Rome
Sovereign of the State of Vatican City
Servant of the Servants of God

P1020357sanangelo

Ettersom jeg ikke kunne entra Petersporten, rettere sagt Porte Santa, var det bare å begi seg nedi ellipsen igjen. Stadig større folkemengde og køene for å komme inn var massive. Sulten og ganske mismodig tuslet jeg Via Di Conciliazione østover igjen langs Passetto di Borgo, eller Vatikankorridoren. Den ble bygd i 1277 og utgjorde en befestet fluktrute fra Vatikanet til Castel Sant`Angelo. Vel framme ved festningen gikk jeg inni parken ved Piazza Pia og satte meg på en grønn benk med min matpakke.

Det er erkeengelen Mikael som står på toppen av festningen. Begynnelsen til Engleborgen var keiser Hadrians (117-138) mausoleum, fullbyrdet år 139. Under en pestepidemi i 590, fikk paven syn av erkengelen over mausoleet. Mikael satte sverdet tilbake i sliren, epidemien var over! Dermed fikk borgen dagens navn og en stor statue av Mikael ble reist på toppen av borgen. Mange paver har benyttet borgen som festningsverk, pave Paulus III bygde en bolig oppi den, det har vært fengsel, 3. akt av operaen Tosca foregår her. I dag er det et museum.

Foran bilettluka var det ingen kø, snart var jeg på vei oppover den brede Alexander VI trapp til æresborggården, ammunisjonslageret. I rommene ved siden var flere fine utstillinger, bl.a Sala Paolina og Apollons hall. Ei trapp oppom, så var jeg oppå Paul IIIs loggia. Den er nå restaurant med et spektakulært utsyn over Vatikanet og Roma. Jeg skulle til topps, og kløv de siste bratte trappene opp til terassen. Her synger Tosca “O Scarpia, avanti a Dio!” før hun kaster seg i døden fra taket. Det er her oppå alle turer til den evige stad MÅ begynne! Utsikten utover Roma var rett og slett fantastisk, alle de kjente landemerkene var for mine føtter med Tiberen rett ned.

Nede ved utgangen dobbeltsjekket jeg gps´n. 40 høydemeter til topps, det gir utsikt i et såpass flatt bylandskap. Men videre langs Tiberen var et enormt marked av turistsouvenirer og overivrige tamiler solgte det hele. Jeg valgte min vei utom, først til Palazzo di Giustizia, en diger neo-renessanse bygning fra 1910 som rommer Italias domstoler. Videre Via Federico Cesi i skitnere deler av Roma, til Piazza Della Liberta med statuen av Pietro Cossa, den store dramatikeren på 1800-tallet. Han hevdet å stamme fra motpave Johannes XXIII (1410-1415). Jeg krysset nå Tiberen med Ponte Regina Margherita og gikk Via di sa Voia borttil Piazza del Popolo, dagens store sluttmål. Det smakte utrolig med de siste flatklemte croissanter og en skvett saft, der jeg satt på fortauet på vestsida og tok et grundig overblikk over plassen, tvillingskirkene og Villa Borghese i bakgrunnen.

Obelisken midt i plassen er virkelig iøynefallende, også på grunn av sin historie. Den ble reist av Seti I (rundt 1280 f.Kr.) i Heliopolis. De har svært interessante innskripsjoner fra både Seti og Ramses II (sønnen). Den ble brakt til Roma i 10 f.Kr. av keiser Augustus og satt opp i Circus Maximus. I 1589 ble den gjenreist her på Piazza Popolo av pave Sixtus V. Med sin alder og høyde på ca 25 m er den neste eldste og en av de høyeste i byen.

P1020368Festn

Jeg ruslet nedi i folkemengden rundet obelisken, her var også noen lokale utkledt som Ole Brumm og Minni Mus, de tjente godt på oss tilreisende. Sannelig kom det ennå en, utkledt som Mikke Mus! Jeg hastet forbi, gikk under Porta del Popolo i Aureliansmuren for å få noen pene bilder av tvillingkirken innrammet av den. Etterpå begikk jeg min største tabbe i Roma. Jeg dro opp sitteunderlaget og knasket dagens siste eple på kirketrappa til Santa Maria del Popolo. En fantastisk kirke fra 1472 men jeg gikk ikke inn! Den står øverst på min liste, inni her, i Cerasi-kapellet henger Caravaggios Peters korsfestelse og like ved er det fantastisk Chigi-kapellet fra 1513 designet og dekorert av Rapfael! Det blir noe av det første på neste tur til Rom. Så jeg vandret i folkehopen rett over Piazzaen og gikk inni den østligste av tvillingkirkene, Santa Maria di Montesanto.

Navnet betyr det hellige fjellet og sikter til Karmelberget i Israel, hvor profeten Elai ofret. Kirka sto ferdig i 1675, dens interiør er elliptisk og kuppelen er dodekagonal, tolvsidig. Jeg vandret storøyd med en tåre i øyekroken forbi de ytterst nydelige Mariakapellene, og gikk en runde ved høyalteret. Mye folk inni denne og det sto en liten utstilling av malerier ved inngangen. Den andre søsterkirka er Santa Maria dei Miracoli. Den sto ferdig i 1681, den har sirkulært interiør og oktagonal kuppel. Inni her var det tynt med folk, men også nydelig Mariakapell å fryde seg ved!

P1020444popop

Jeg spekulerte en del på om jeg skulle fortsette mellom kirkene og gå ned Via Corso i kveld også. Et yrende liv av folk ute på shopping. Det ble Via Ripetta, parallellgata i vest, den gikk nesten ned til Franskekirka, San Luigi dei Francesi. Her var det mye mindre liv, ved San Giacomo sykehuset holdt jeg på å gikk tilbake til Via Corso. Det var her jeg fikk syn på et lysende, moderne glasshus med Ara pacis inni.

For en bygning! For en historie! Ara Pacis Augustae, er et fredsalter, reist av det romerske senatet den 4. juli år 13 f. Kr. Det hyller triumftoget hjem fra Spania av keiser Augustus som skaffet fred i hele Middelhavsregionen. Jeg planlegger å gå inn for å se nøye på alteret om mandagen. Nå var det for sent, mørket var falt på, så jeg satt meg ned ved fontenene og studerte bygget. Fredsalteret ble gjennoppdaget i 1568, disse skulpturfragmentene ble spredd utover i Europa, bl.a. til Louvre. Det var først i 1938 at alteret var ferdig utgravd og rekonstruert, da ble en beskyttende bygning over funnstedet bygd av Benito Mussolini. Denne moderne museumsbygningen er fra 2006 og erstattet det gamle bygget. Nå stundet jeg til middagsbordet, her ved Via Corso hadde jeg mange gode spiseplasser like ved. Jeg valgte likevel favorittresturanten min et par bakgater nord for Pantheon, kun med lokale gjester. Det smakte riktig deilig med Spaghetti Amatriciana, med salat og en skummende italiensk øl. I kveld følte jeg meg riktig som hjemme, damene som serverte snakket ikke engelsk til meg ikveld. Det gikk underlig greit å bestille seg bruschetta og pasta på hjemmespråket, noen eleverte samtale blir det likevel ikke i en travel restaurant i ni-tida. Da spiser Romerne middag!

Ute på Romas gater igjen god og mett, fortsatte den underlige følelsen av tilhørighet. Dette var hjemme! Jeg tuslet rolig i skyggene og så undrende på rare mennesker som oiet seg ved Pantheon og fontenene på Piazza Navona, var det så merkverdig da? Nattevakta i hotellet hilste meg søvnig buona notte, før jeg endelig låste opp døra hjemme og bare strødde meg utover divanen. Med sekk og sko på, så godt å vile såre føtter. Hvilken dag!