Ruslet i søndagsstille Roma over Piazza Navona til bussholdeplassen nederst i Via Rinasciamento. Buss 85 kom ganske snart, jeg slapp en euromynt i bilettautomaten bakerst og satte meg ved et ledig vindussete. Jeg synes det er så trivelig med slike lokale bybusser, en salig blanding av Romere på tur, stort sett i stillhet, av og til en livlig italiensk disputt. I stort tempo kjørte bussen forbi Piazza Venezia og Colosseum, det vakte stor begeistring hos bare en på bussen, jeg skilte meg ut idag også! Øverst i Via Merulana steg jeg uti eventyret.
Det regnet fremdeles lett, en fortauskafe´ med deilig cappucino fristet veldig. I hissig trafikk krysset jeg gata over til Laterankirka og skred inn nordinngangen i sol fra skyfri himmel. Men først, obelisken midt i Piazza S. G. in Laterano. Den er verdens høyeste frittstående obelisk med sine 455 tonn. Vi må tilbake 1400 f.Kr. og farao Thutmos IV som reiste obelisken foran det store templet i Karnak. Konstantin den store stjal med seg obelisken og sendte den til Konstantinopel, men sønnen Konstantius II ville det annerledes og sendte den til Roma. Obelisken ble så reist i Circus Maximus i år 357. Sirkuset forfalt, men Sixtius V gravde den opp igjen og den 3. august 1588 ble obelisken reist for 3dje gang. Nå fikk den hedersplassen foran Lateranpalasset.
Det var ganske folksomt i kirka. Jeg tuslet nedi sideskipet og fant meg plass. Messa var på latin og lektoren foresto lange tekstlesinger, hvor alle lyttet andektig og stående. Etterhvert kom det til nattverd og mer uro. Det er høyt under taket i Romas katedral, hvor paven er biskopen. Ved inngangen kan vi lese; SACROSANCTA LATERANENSIS ECCLESIA OMNIUM URBIS ET ORBIS ECCLESIARUM MATER ET CAPUT, den allerhelligste Laterankirken, mor og hode for alle kirker i byen og verden. Rett og slett Alle Kirkers Mor. Den har en hellig port, pilgrimmer som går gjennom denne får fullt avlat. Hodene til apostlene Peter og Paulus skal være bevart i relikvarier i baldakinen over høyalteret.
Det var keiser Konstantin som bygde den første katedralen i år 324. Den ble erklært som Domus Dei, og her ble Pavekronen plassert, dermed ble dette katedralen til Romas biskop. Pavens residens var i Lateranpalasset fram til flyttingen til Avignon i 1309, men kroningen av Paven foregikk i Laterankirken fram til 1870. Den første ble ødelagt av vandaler, i 460 ble en ny bygd av pave Gregor den store, men den brant to ganger, i 1307 og 1361. Borromini foretok den siste store ombyggingen av interiøret i 1646 i grandiøs barokk. Hovedfasaden er en tilføyelse fra 1735.
Jeg skred ut sideinngangen, inni Porticusen er en stor marmorstatue av keiser Konstantin. Legg også merke til den store bronsedøra i hovedporten, den kommer fra Curia i Forum Romanum! Det er på plena utom hovedfasaden jeg fikk de store, fine oversiktsbildene av Laterankirka. Mens jeg sto der og fiklet med kameraet, kom en av tamilene borttil meg. Jeg hadde sett ham lenge, en ivrig selger av skjerf til turistene. Han ville bare snakke, om hvor han bodde og hvor jeg kom fra. Igjen fikk jeg en følelse av tilhørighet, vanligvis blir jeg overøst av skrammel fra slike selgere.
Jeg knipset noen bilder av eselporten før jeg gikk borttil bussholdeplassen. Litt vanskelig å finne utav bussrutene, men etter et kvarters tid var jeg på vei sørover til Via Appia. Bussen snirklet seg gjennom varierte boligområder, før den kjørte sørover ved Aurelians mur og svingte nedi Via Appia ved Porta San Sebastiano. Muren ble bygd rundt 275 f.Kr. og omsluttet alle syv høyder i Roma til forsvar mot germanske stammer. Denne porten, også kalt Porta Appia, var den største i muren, gjennom denne kom de siste triumftogene fra Via Appia.
Bussen kjørte nå i høy hastighet sørover Via Appia Antica, før den svingte ned Via Ardentina. Det ble litt krise, nå skjønte jeg ikke helt hvor ferden gikk, selv med gps på fanget. Jeg hoppet av på første stopp, ved Vicolo delle Sette Chiese. Den gikk jeg opp til Via Appia, nå ble det Søndagstur! Aller først litt lunsj i graseng ved Cecilia Metellas sylindriske mausoleum fra ca 100 f.Kr. Plutselig kom en diger turistbuss fra byen, jeg var nok på rett plass! Rett bak meg hadde jeg ruinene av den gotiske San Nicola kirka.
Jeg var nå på tur sørover på gammel romersk brostein, store heller av hard vulkansk basalt. De var vonde å gå på, så jeg valgte som de fleste andre turstien på kanten av veien. Den første halve kilometeren var det lite gravminner, her var en utrolig fin landsbygd med furutrær, grønne enger og sau på beite nå i januar! Etter å ha passert den militære sonen ved Forto Appio, ble det mange mausoleer å se på. Marcus Servillus grav, det heroiske relieffet, Seneccas grav, Sixtus Pompeius grav, pave St. Urbans minne, Caius Licinus grav og flere. De var fine og godt bevarte, mens andre er bare formløse hauger av erodert murverk. Det er utgravinger på 1800-tallet som har avdekket og restaurert de fleste.
Ved Via di Tor Carbone tok jeg den siste pausen. Det begynte å skumre, og turfolket ellers hadde begynt å trekke hjem. Jeg valgte også hjemtur, lite lysten på å gå Via Appia uten gatelys. Først i 17-tida var jeg tilbake til bussen, det begynte å mørkne. Vel tilbake til bussholdeplassen foran Laterankirken, ruslet jeg videre østover til et nytt fantastisk kirkebygg, Santa Croce in Gerusalemme, en av de syv pilgrimskirkene i Roma. Den ble innviet i år 325 for å romme relikviene fra Korsfestelsen som St. Helena av Konstantinopel, mor til keiser Konstantin den store, brakte med seg fra det Hellige Land. På den tida var gulvet i basilikaen dekt av jord hentet fra Jerusalem. Det er derfor den heter “in Gerusalemme”, den er en bit av Jerusalem bragt til Roma. Kirka ble først restaurert til romansk stil rundt 1145, dagens barokk utseende fikk den under Benedict XIV rundt 1740, med den typiske Romerske barokkstilen i fronten. Noen av relikviene som finnes her er to torner fra tornekransen, en ufullstendig spiker og tre små biter av korset.
Jeg tuslet inn i Jerusalem, i våre dager er det marmorgolv, og lyttet andektig på den latinske kveldsmessen. Ved sideskipet var relikviene, jeg tittet innom Cappella delle Reliquie og kunne se blant annet selve likkledet, en kopi gitt som gave. Fra Jerusalem gikk jeg Via Santa Croce in Gerusalemme nordover og over til Manzoni T-banestasjon. Jeg måtte bare prøve metroen i Roma. Den er ikke rare greiene i forhold til spindelveven i Paris, to linjer tvers igjennom byen fra hver sin kant som krysser hverandre i Termini. Jeg ble med helt opp til Barberini. Rene og pene vogner, nytt og trivelig å reise med.
Her på Piazza Barberini er den fantastiske Fontana del Tritone laget 1642-43 av mesteren selv, Bernini. Fire delfiner bærer en stor musling med halene, oppå skjellet kneler en triton og blåser en vannstråle gjennom en konkylie. Den greske guden Triton var halvt menneske og halvt fisk og sønn av Poseidon. Han bar et gaffelforma spyd og et sneglehus som han blåste i for å kontrollere bølgene. Det en må merke seg her er delfinhalene, i de ser en pavens tiara (“pavekronen”) med St. Peters nøkler og våpenskjoldet til Barberini med de tre biene.
Nå gikk jeg Via del Tritone nedi byen for å finne meg en god restaurant. Ved Via del Corso ble det likevel en kunstpause, jeg måtte se litt på Markus Aurelis søylen. En helt tydelig imitasjon av Trajansøylen, reist i år 180, til minne om Markus Aurelius sine seire over barbarene langs Donau. Som igår hadde jeg for hånden mange gode spiseplasser her ved Via del Corso, men det ble favoritten ved Pantheon ikveld også. Det er ikke mer en ti minutter spasertur, snart var jeg godt og vel servert av damene i Le Copelle.
Godt fornøyd, god og mett etter et større pasta-måltid, ruslet jeg en runde via Pantheon og handlet litt på supern før jeg som vanlig strødde meg og mitt utover senga hjemme på hotellet. Slike dager som dette med latinske messer og lang søndagstur i grønne enger, gir meg en utrolig mental og fysisk oppløfting. For i morgen blir det lang vandring på middelalderbrustein i hjertet av Caput Mundi!