Mens jeg ventet på tolv-slaget og taxien til flyplassen, gikk jeg ned til Campo de Fiori, det store utendørsmarkedet, for å handle med meg noe ost og frukt.
Handelen var i full gang og over det hele våket Giordano Bruno på sin sokkel skuende trassig mot Vatikanet. Pave Klemens VIII fikk brent ham på bålet 17. februar 1600 for kjetteri, statuen står på bålplassen. Hans ideer gikk lengre enn Copernicus, han foreslo at sola var en stjerne og at universet var uendelig. Bruno er blitt en martyr for den frie tanke og moderne vitenskapelige ideer. Etter han fikk dommen, repliserte Bruno til dommeren de berømte ord;
Maiori forsan cum timore sententiam in me fertis quam ego accipiam
som blir noe sånt som: Muligens forkynner du dommen med større redsel enn jeg mottar den.
Det var vanskelig å få noen oversiktsbilder av markedsplassen, det var tettpakket med markedsboder fylt til randen med varer. En salig glede å gå innover den trange labyrinten med blomster, grønnsaker, pasta, frukt og tørket frukt! Vanskelig å begrense seg, her var det meste til salgs, vin, tørket tomat, tørket fiken, all verdens kryddersorter, salat, ruccola, mandarin, appelsin, epler, clemetiner, paprika, banan, artisjokk, fennikel, rødløk, redikker, mange sorter pære, bønner, erter og mye, mye mer.
Jeg kjøpte med noen mandariner og litt tørket fiken og tomat. Så gikk jeg inn i ostebutikken og handlet litt brie og italiensk geiteost. En riktig storslagen liten butikk med et utvalg av oster man sjelden ser! Etterpå gikk jeg gågata østover, men jeg hadde ikke gått langt før det ble en ettertenksom stopp ved den lille kirka Santa Barbara dei Librai.
Den ble innviet i 1306 og er bygd oppå Pompeiteatret, Theatrum Pompeium, innviet i 55 f. Kr, engang verdens største teater. Denne kirka står oppå stedet der Diktator Perpetuos Julius Caesar ble myrdet 15. mars 44 f.Kr. Hendelsen som førte til den romerske republikks oppløsning og starten på keisertida. I østre portikus av teatret, noen meter øst for kirka, lød diktatorens berømte ord til senator Marcus Junius Brutus: καὶ σύ, τέκνον; (Kai sy, teknon?) – også du, min sønn?
Shakespeare´s moderne ord, Et tu, Brute? (også du, Brutus) har ingenting med den faktiske episoden å gjøre, de står i 1. scene, 3. akt av hans skuespill “Julius Cæsar”. Replikken lyder som følger; “Et tu, Brute?— Then fall, Caesar!” Brutus var sønn av Marcus Junius Brutus d.e., mora, Servilia, var som kjent Cæsar sin elskerinne, noen historikere tenker at Brutus var hans sønn.
Jeg spaserte videre østover i gågata preget av fancy butikker med dameklær fram til San Carlo ai Catinari. Der ble den siste croissant fortært på kirketrappa, sammen med en tørr fiken fra markedet. Kirka ble innviet i 1638, “ai Catinari” sikter til alle pottemakerne i strøket. Nå så jeg ingen slike, så jeg ruslet tilbake i retning Vatikanet. Ikke lenge etter sto jeg og måpte over et stort palass med de fleste berømte keisere i marmor oppi fasaden. Palazzo Spada, bygd 1540, rommer en grandiøs kunstsamling, Galleri Spada. Her er også Consiglio di Stato, “statsrådet”, et øverste forvaltningsråd for den Italienske regjeringen.
Like bortenfor er så den Franske ambassaden. Palazzo Farnese, det fantastiske renessansepalasset som sto ferdig rundt 1589 med sterke bidrag fra Michelangelo. Det er inspirasjonen for Kungliga Slottet i Stockholm. Videre nordover Via Monserrato gikk jeg og koste meg så grenseløst over livet som smilte bredt til meg!
Her er en utrolig fin middelalder-renessanse bebyggelse, skjeive, trange gater, gulbrune hus, små, fine restauranter og det bodde folk oppover etasjene. Pensjonistene var hjemme og puslet med sine georginer ute på verandakassene, og en eldre herre hadde tatt vannkanna i bruk for å vaske sin lille Fiat! En triveli dag med sol og sommervarme i februar!
Jeg krysset hovedveien mot Vatikanet, Corso Vittorio Emanuelle II bort til Santa Maria in Valicella, også kalt Chiesa Nuova. Den ble innviet i 1599, men det var Pave Gregor I som bygde den første kirka på slutten av 500-tallet. Rett bak kirka er en annen av mine absolutte favorittrestauranter i Roma, Da Mario Alla Chiesa Nuova. Jeg begynte jo her for ei uke sida, og jeg ble igjen mottatt med åpne armer av familien som bestyrte grytene. Jeg tok en lettere Spaghetti Pomodori, mor kom med maten, kjærlig pådrysset rikelig med pecorino. Den er laget av sauemelk, i motsetning til parmesanost som er laget av ku. Det var et gedigent måltid, som mettet lenge.
Ingrediensene er:
Jeg vandret tilbake til hotellet mett og ør av lykke i takknemlighet til denne byen som har gitt meg så mye på så kort tid. Nå vet jeg stedet å være vinters tid!