Det var 15 varmegrader uti Lensvika da kom uti der idag. Vi tok oppover ved Åremmen og kjørte grusveien så langt det gikk mot Åremsvatnet.
Fra parkeringa gikk det to stier, en rett fram og en til høyre over bekken og utpå myra ned til vatnet. Jeg tok den rett fram og gikk meg nesten fast. Etter to vanskelige krysninger av gjerder og noe krattskog, skjønte jeg at det var stien til høyre som gjaldt.
Men da var jeg allerede høgt oppi heia på vei mot Stakkengåsen, her var tørr og fin kysthei. Oppi flata under toppen tok jeg vestover myra istedet og gikk bratt opp mot Snaufjellet. Vi tok oss en lengre lunsj før vi begynte oppstigninga til høgste toppen.
Oppå fjellet mellom de to toppene, funderte jeg litt på om vi skulle forsøke den høyeste i vest. Jeg la den tanken fra meg. Selv om kystheia er sommertørre og myrene er sommervåte, så lå det en liten snørest oppi bratthenget vi måtte klyve opp.
Så da satte vi oss istedet på østtoppen, på ca 420 moh og koste oss i sommervarmen og steksola. For første gang siden i fjorsommer, ble ullongsen for varm! En heilo pep så sårt bak oss i myra, og rypebæra var på vei til å blomstre. Jo, det er ei anna sommertid, det er levelig i de hjemlige kystfjell!
På nedturen fikk vi selskap av en av grunneierne nedpå Åremmen. Han hadde vært på søndagstur oppi Snaufjellet, det er trimkasse og bok bortpå toppen.
Da ble det en trivelig heimtur, nå fikk jeg se stien som blir brukt. Nesten nede ved vatnet, kom jeg på stien tilbake over myra. Jo, det ble noe annet og mye lettere, etter en våt stikryssing over myra, kom tilbake til bilen på stien som gikk ned til høyre.
