Endelig igang med fysiske utskeielser, det var det som skulle til, både for humøret og for å riste av seg siste rest av sykdom! Idag kjørte vi uti Hoston og parkerte uti Stuggudalen ved setrene. Borga skulle få prøve kløven igjen, men bare lettest mulig idag. Det var jo nesten 5 varmegrader nå i ellve tida, og sola varmet godt.
Gikk opp grusveien til setrene, før vi ruslet bratt opp seterenga og inni granskogen. Tørt og fint å gå oppover her, snart kom vi oppå myrene, da ble det vesentlig tyngre, bløtt i myra nå. Ved begynnelsen av Båtkvelvet måtte vi ha en lengre kvil, jeg var sliten og Borga slapp seg rett ned. Skulle vi bare kose oss her med utsikten over Stuggudalstjønnin?
Vi fortsatte, først endel bratte myrer før vi kom oppå Båtkvelvet, da ble det tørt og fint fjellterreng. Humøret steg, nå skulle jeg til topps! Siste strekket herfra ble en prøvelse, enda mer myr med mange små myrtjern, drygt å liste seg rundt for å finne beste traseen.
Først i to-tida var vi på toppen av Jolifjellet 766 moh. Det var langt nok idag, Borga ramlet sammen som en sekk da jeg lettet henne for kløven, jeg måtte ha en lengre hvil for vonde muskler og endel mat. Men vidsynet til hele Trøndelag var så fantastisk at smertene ble fort glemt. Hele landskapet var så vakkert i det lave skinnet fra sola, og i dalene lå det florlett tåke som glitret i sola. Trollheimsfjella under sola med noen snøflekker på toppen, å så fint! I øst stakk opp Sylane, mye mer snø på de.
Jeg innså at nedturen måtte skje snart, sola gikk ned før fire, og deretter hadde vi knapt en times skumring. Som på opptur, så gikk det greit og raskt nedover Båtkvelvet. Under ventet bløtmyrene, jeg valgte de bratteste partiene med fastere grasbakke, nesten bedre på nedtur. Nedi granskogen i halv fem tida, begynte det å bli mørkt, det var like før jeg plukket fram gps og lys for å sikre nedfarten.
Når en er kjent i terrenget, så ville jeg prøve uten teknikken, og sannelig så var jeg plutselig ute på toppen av seterenga. Lurte på en tekopp i seterveggen, det hadde vært godt nå. Da ville det blitt bruk for kunstig lys etterpå for å finne bilen, dermed ble det en tradisjonell turavslutning med tekopp i baksetet.
Dette gjorde godt for kropp og sjel, nå dagen etter, innser jeg at slik tung fysisk fostring er avgjørende for min rehabilitering, det må bli flere toppturer, snart.
