Godværet fortsetter, det er sommertemperaturer midt i november! Uti Steinbruddet, like før en kjører ned i Herdalen, var det gode 5 plussgrader nå i elleve-tida, sola skinte fram fra skyfri himmel.
Vi ruslet rolig opp kjerreveien til det gamle steinbruddet, hvor infotavla fortalte om Isak og Anton Landrø som tok ut skiferheller her noen år fra 1915. Like ved står skiltet “gammelstien”. En styggbratt sti rett opp langs kraftlinja, Borga med kløv og meg bak passet nok bedre opp den mer moderate kjerreveien. Den ble tung og bratt nok, noen vei var det snart ikke, heller en bløt myrsti. Den er godt merket med store påler påsatt refleksbrikker.
Etter en svett halvtime sto vi oppå første bergvarden hvor vi tok fram tekoppen og ble helt overveldet over vidsynet over Lensvikgrenda og fjorden inn til Trondheim. Sola sto lavt over Omnsfjellet, vi salte på og gikk videre forbi den smale tjønna inneklemt bak varden. Merkinga går på utsida av tjønna, men et rettere og bedre alternativ er stien på innsida, den begynner å bli sterk og god.
All denne gåinga i det siste har gjort meg godt, pussig nok er det lemenfritt her i Nordheien. Toppturformen er i syne, så vi økte tempoet noen hakk, klokka var over ett også, tid for mat. Med så lite smågnagere gikk Borga hardt rett fram etter den gode stien, det var bare å følge på!
Snart var vi like ved hytta oppe ved tjønna. Stien svinger bortom den, før den går til topps. Terrenget her under toppen er såpass enkelt at vi tok ikke den “omveien”, men gikk bratt og rett på den vestre installasjonen. Et greit landemerke, det er den som “ser på” Ruten i sørvest.
Med pulsen på topp ved den grønne metallradaren, så vi toppvarden bare hundre meter lenger nord. Nå blir det snart mat og hvile Borga!
Det tok bare noen minutters rusling bort dit, før vi fant oss en stille flekk i sola på sørsida av Vestre Varden 656 moh nå i halv to-tida. Tømte sekken, av med kløven og fram med brødskiver og varm te. Vi hadde ikke brukt mer enn drøyt to timer på disse 3 km bratt opp hit, stolt av det, vi er snart i gammeldags turform. Nede ved veien er ca 290 moh, vi hadde altså besteget nesten 400 høydemeter.
Her kunne jeg blitt lenge, det er lenge sida sist jeg satt her og kikket rundtomkring Midt- Norge. Om en ser Åreskuten er jeg ikke sikker på, men Storsnasen øst av Storlien er grei å se på klarværsdager, i nord er Kopparen et nært og kjært landemerke. Vestover strakte Åstfjorden seg, og under sola så jeg Fonna og Tustnastabbene. Bak Stabblandet gjemmer Smøla seg. Trollheimepanoramaet er helt fantastisk her fra Vestre Varde, med de sentrale Blåhø, Trollhetta og Snota. Litt usikker på Snøhetta, den skjuler seg nok bak Gjevillvasskamman.
Det var bare å rive seg løs, sola seg ned til en utrolig flammende rød solnedgang. Vi samlet alle effekter og gikk i godt tempo utover topplatået og ned. Ved bergvarden nede ved tjønna var det overveldende fristende å ta dagens siste tekopp overstrødd av solnedgangens siste gullstråler, men jeg valgte å fortsette i håp om noen rester nede ved veien. Som vanlig på denne senhøsttida, ble det tekopp i baksetet i Golfen, med en absolutt fantastisk rødflammende vesthimmel. Godt fornøyd med dagen idag, bratt og dryg fjelltur, gjennomført på min normale tid!
For tankene mine svevde over den varme teen, våren 2007 gikk jeg denne turen, den 29. mai på “dagen” en måned etter jeg ble nyretransplantert. Ingen trodde vel jeg skulle greie en såpass dryg fjelltur så fort, men Nordmarka på kryss og tvers ga meg formen tilbake, med tur oppi Vestre var jeg hjemme og til fjells igjen. Etter et år med tre alvorlige sykdomstilfelle og ingen trimming, var jeg over stupkanten i høstens lungebetennelse. Livet smiler endelig igjen til meg, jeg tok nok for lett på betydningen av fysisk fostring. Vestre Varde og Nordheian har igjen gitt meg livet tilbake!
Bilder fra idag:
