Etter siste helgs “snøtur” atti Remmafjellet, var jeg virkelig spent på når vår og sommer ville komme iår. Dagen idag opprant med fantastisk, gammeldags toppturvær, 10 grader og skyfritt i åtte-tida. Ut på tur! Parkerte ved krysset i Skorilla, og vandret innover skogsveien i retning Gråurda. Ganske snart ble det full stopp, vintertøyet måtte av! Det skjer hvert år, men aldri så sent i mai, snart var den varme ullstillongsen og vintergenseren pakket ned i sekken.
Nå endelig rant det meg i hu, våren er her, sommeren er ikke langt unna, livet er levelig igjen! Denne turen til Gråurda er en klassiker jeg går tidlig i mai, for å se på føret utover kysten og innover Trollheimen. Turlengda er knapt 7 km hver vei, altså en luggum og real fjelltur, litt lengre enn Gråfjellet i Trollheimen, ganske lik lengde som Ura fra Follsjøen. Oppom Granslettet ovom skogen hadde vi en kort tepause ved bekken, sannelig det er snøfritt nedi skogen!
Vi fortsatte oppover heia nesten opp til knekken i kraftlinja, her tok vi stien bratt opp mot Blåheia. Noen få snøflekker, men stort sett bart. Oppå Blåheia ble det mye mer snø, jeg hadde håpet den var hard, men nå i steksola og sommervarmen var den løs som sitronfromasj. Vi måtte prøve å legge ruta vår mest mulig på barflekkene.
Rett bak Blåheia, satte vi oss ned for lunsjpause. Nå kjente jeg det i føttene, jeg var virkelig sliten, jeg var skikkelig ut av form. Det var bare å ta det med ro ei god stund, det var ingen problem i de 15 sommervarme gradene og sola skinte så vakkert fra lettskya blå himmel.
Etterhvert tuslet vi videre mot toppen, det ble mer og mer sammenhengende snø jo høyere vi kom. Riktig drygt å vade over alle de våte snøflatene, pausene ble hyppige oppover.
Først i 18-tida kom vi toppen av Gråurda 791 moh Jeg måtte bare klemme i noen gledeshyl og et langtrukkent Hurra! Slik en glede for en skikkelig fjellopp har jeg ikke følt på flere år. De siste to årene har vært vanskelige for meg, det holdt på å gå helt galt sist høst. Ikke rart gledestårene rant nedover kinnene, jeg fant en god sitteplass ved varden og ble sittende lenge!
Utsikten herfra er jo bare nydelig. Utover mot Hitra så vi alle de kjente fjella i Snillfjord, Tenorli, Blåfjellet, Terningsheia og Remmafjellet, omtrent sommerbare med utlauva bjørk ved foten. Og sørover alle de fine fjella i Trollheiemen, se bildet over – det viser utsikten fra Trollhetta til Snota. Nok preget av skiføre, dog Raudfjellet og Torfjellet nærmest er fint på fottur nå.
Etter en halvtimes total avslapping, med te og jarlsberg på brødskiva, ruslet vi utover mot Snillfjorden igjen. Jeg kjente på en strekk i høyre lår, den var vond nedover de vasne snøflatene. Det ble bedre nedom Blåheia og snøen, på den tørre, fine stien hadde jeg ingen problem.
I åtte tida var vi tilbake ved bekken der vi rasta tidligere idag. Nokså sliten nå, men jeg følte en intens lykke, en himmelsk godfølelse jeg ikke har hatt på flere år. Jeg måtte tenke tilbake til sommeren 2009, siste gang jeg var på Svarthetta, da også en euforisk, lang topptur til fjells! Tre år altså, jeg må se til å “carpe diem” og begynne med slike toppturer igjen, få rettet opp min ødelagte psyke. Jeg kjenner jo resepten på lykke!
Tilbake til Skorilla var en dryg times markatur, siste biten på god skogsvei forsterket lykken ytterligere. Ikke minst nærveret av et par hjort som plutselig freste over veien, å så fint i solnedgangen. Nede ved lunneplassen i Skorilla i 21 tida seg sola så intenst vakker ned i Snillfjorden, jeg satt helt perpleks av lykke med den siste tekoppen, dette ER livet!
