Gråvær idag, men opphold, godt turvær! Kjørte uti Rindal og tok opp traktorveien fra Frekslia, gjøken gol så vakkert rundt oss og pluteslig sprang en elg over veien!Jeg var veldig spent på snøen, og vi traff den i rikt monn der veien slutta. Djup, løs vårsnø i skogen oppover, vi måtte finne en trase rundt. Da gikk det greit å komme oppå myrene, de var ikke så våte ennå, snart var vi ved trimboksen. Siste mann var her på ski, for fjorten dager sida.
Vi tok en kort rast før vi labbet opp den svære snøfonna under varden. Da kom vi oppi Prestlifjellet, og kunne gått på bar mark videre. Jeg valgte en mer direkte rute, vi tenkte oss på Torfjellet, da er det kjekt å ha grei vei ned til kvelds.
Oppå Prestlifjellet i tre-tida var det blitt vesentlig penere vær, sola skinte og det var blitt dobbelt så varmt, nesten ti grader. Etter en styrkende tekopp fortsatte vi videre innover Gråurdfjellet, nedi skaret under Torfjellet. Nedi der har jeg fotografert rødsildre. Men jeg så ikke den nå, muligens var det forsent, den blomstrer jo i slutten av april.
Siste lange motbakken gikk greit, men jeg er utav form, kjente at jeg var sliten, så jeg tok det ekstra med ro oppover til topps.
Jeg felte mange gledestårer og gaulet Hurra oppå Gråurda her forleden. I det jeg svingte oppå varden ved Torfjellet 821 moh, ble jeg bare sittende lenge, matt og stille, så allmektig takknemlig at jeg enda engang fikk oppleve verdens vakreste utsikt. For her oppå er den nær, svært nær, og den var rundt omkring meg!
Torfjellet står nemlig så fint plassert midt i smørøyet mellom kystfjella i Snillfjord/ Agdenes og de fantastiske Trollheimsfjella. I tillegg har en så fint utsikt østover til Rensfjellet, Fongen og Sylan, og i nordvest de majestetiske Jørunhålet, den drivkvite Ruten, Klakken og Fonna!
Jeg kjempet en forgjeves kamp mot tårene, der jeg satt så godt inni fjellduken og glodde ydmyk borti Trollheimen på andre sida av dalen. Åh, der var Smotta mellom Trollhytta og Grythatten, med den reinroseheia! Der var Gråfjellet oppom Heldalen, så mangen gang har jeg gått den turen med så mye gleder i botanikken. Åååh der var Svarthetta så blank og kvit, knapt dobbelt så lang tur som Torfjellet, er den innen rekkevidde snart?
Bolmen, Gaddfjellet, Tindfjellet, Resfjellet, Ura, Raudfjellet, alle så nær at jeg kunne “ta” i de, den siste må jeg ta turen til snarest, det var i praksis bart oppfra Hølstoen.
Men det var mye, mer å titte på. Jeg savnt rypebær og greplyng blomstring, i år ville det ikke skje før om enda en uke. Så jeg fordypet meg enda mer i utsikten, Rindhatten, Trollhetta, Snota – jeg var jo der i unge dager, kan jeg komme meg dit enda engang? Bak glinset sola i snøen på Såtbakkollen, Trolla og Vinnufjellet. Lenger mot vest Blånebba, Sula og Honnstadknyken, de to siste må jeg prøve å få gått i sommer.
Klokka seg mot seks, jeg innså at nedturen måtte komme snart. Det ble en trivelig fjelltur utover til Prestlifjellet igjen, nå tok vi ibruk de generøse snøflatene, de bratteste nedover var så kjekke for rask nedstigning. Jeg ville ikke presse på, jeg kjente strekken i låret, og jeg var nokså sliten. Ulempen med all snøsurfingen var noe våte fjellsko, men det ble fort glemt ved kveldsrasten.
Det er ei furu rett oppom trimboksen, med så fin krekling å sitte på. Der satt vi lenge og koste oss godt. Herfra var det jo ikke mer enn halvtimen ned til Frekslia, også det en opplevelse i seinkvelden. Den ble uten vakker solnedgang, men luktene, lukten av vår er jo en unik opplevelse!
