Så kom varmen, til gangs! Da jeg startet fra Storslåtta, viste termometret 16,5 grader i skyggen! Dessuten var det vindstille og helt skyfritt, skulle bli varmt oppover til Fjelldalen idag.
Det var greit nok å gå oppover, men det var ennå mye og store snøflater, snøen var våt og løs. Vi kom fram til Ogjerdhøyløa i elleve tida, som vanlig brukte jeg en time. Her var et par gjøk i heftig kurtisering, snedig å se denne fuglen i full sang på bare noen meters avstand. Ko-ko ko-ko, det var hele greia, merkelig utrykksmåte!
Fra høyløa til topps, var det rett og slett skiføre, det ble slitsomt oppover! Vi så ferske skispor, han hadde vært tidlig ute, nå var snøen mer sånn løs fromasj.
Det var derfor godt å slenge seg nedi lyngen og innta en lengre og bedre lunsj. Vi var nå like under Eltjønna, jeg funderte mye på traseen rundt den. Sommerstien var under ti meter snø, for å få litt følelse av fjelltur, måtte vi gå litt bak og så ryggen rundt tjønna. Men først mat, jeg har ikke opplevd en slik deilig tropevarme opp Resfjellet så tidlig på sommeren. Det var sååå deilig å bare strekke ut oppå fjellduken, og ei humle suste sannelig forbi! Hva nå den bedrev med var uforståelig, det var ingen blomstring, selv ikke de små blomstene til rypebæra var utsprunget.
Gikk veldig fint å gå ryggen rundt, her er lite snø om vinteren også, tørt og fint å gå nå. Oppe ved det bratte Elhenget var turstien delvis framsmeltet, så jeg valgte den opptil første flata. Der bortover var snøen såpass fast at vi gikk der istedet fram til fossen. Men flata under toppen, også dekt av flere meter snø, ungikk vi. Her tok vi bratt oppå framtoppen og spaserte til Resfjelltoppen på ganske snøfri hei.
Vi kom fram til 1161 moh i fire-tida, litt stri vind oppå her, så vi gikk ned i le og studerte Trollheimen.
Bildet over viser fjella fra Trollhetta til og med Snota, Rindhatten og Neådalssnota i midten. Som siste tur, til Torfjellet, en ekstatisk begivenhet, især fordi erkjennelsen av at nå er de fleste tilgjengelige for meg også! Jeg hadde gått til Fjelldalshøyløa på vanlig tid, og jeg hadde sannelig ikke brukt mer en knapt to timer til topps, og det på våt vårsnø!
Snøen var vår venn på nedturen, vi brukte knapt en time ned til høyløa, det gikk i raske sprang med våryr trekkhund nedover de hvite viddene. Utigjen til Storslåtta, gikk Borga nedi bekken stakkars, hun bommet på et forbipasserende isflak. Men jeg trakk henne raskt oppigjen, vi fikk passe på myrtjønnene de siste metrene.
Selv ikke nede ved Storslåtta var det noe blomstring, alt vi fikk var sangen av en kjøttmeis. Det var en riktig artig opplevelse å høre denne enkle og monotone framføringen. Vi tuslet oss inn i bilen, våt hund og våte fjellsko, og dro nedover Resdalen ned til Å. Her var det blomstring, kvitveisen var på sitt fineste, veikantene var helt dekket av grønne, kvitblomstrende tepper. Innimellom sto fine, blå fioler, jo våren er kommet for fullt oppi Resdalen!
