Noe av det første jeg besøker i en ny metropol er det arkeologiske museet for å gjøre meg kjent med folk og lands historie. Istanbul har et svært museum som ligger i parken til Topkapi palasset. Det ble grunnlagt i 1891 etter ide av Louvre i Paris, selve fasaden er inspirert av Alexander-sarkofagen.
Denne sarkofagen var et av mine hovedmål med museumsbesøket, det er en hellenistisk marmorsarkofag fra 4. århundre før Kristus. Det var den ottomanske arkeologen Osman Hamdi Bey som fant den i 1887, ved utgravingene av den store nekropolis ved Sidon, Libanon. Man trodde først at sarkofagen var til Abdalonymus, som ble slått til konge av Sidon av Alexander den store i 332 f.Kr. Utmskjæringene i marmorsarkofagen forestiller Slaget ved Issos, hvor Alexander den store nedkjempet perserkongen Dareios III. Slaget var 333 f.Kr i Alexandretta, av ottomanerne fikk byen dagens navn Iskenderun.
Bildet under viser en moderne rekonstruksjon i de farger man tror den hadde, det må ha vært litt av syn da den sto ferdig i all sin prakt. Etter sarkofagen ruslet jeg rundt i museet ganske mange timer, det var mye å se på, Ishtar porten i Babylon (flere museer har en bit av den), deler av Zeustemplet i Pergamon, ett av slangehodene fra slangestatuen i hippodromen, den manglende foten fra Tetrarkstatuen i Venezia, en av de tre kjente steintavlene med fredsavtalen fra Slaget ved Kadesj 1274 f.Kr, Troya utstillingen og en kjempesamling av romerske gudestatuer!
Etterpå ruslet jeg ganske ør av alle de fantastisk inntrykkene vestover til Hocapasa moskeen, en liten lokal moske med et lite torg foran. Der fant jeg en fredelig kebabsjappe, bestilte en Urfa Kebab, og koste meg lenge i denne rolige delen av Istanbul. Urfa er en mild, ukrydret variant av Adana Kebab, som ledsages av rød og grønn chili. Greit å holde styr på tørsten på lange byvandringer!
Veien videre gikk vestover til toppen av den 3dje åsen med Süleymaniye moskeen. I hagen er Mimar Sinan Türbe, sultanens gravsted, arktitekt Sinan er gravlagt like inntil. Det ble en lang vandring, jeg gikk de trange gatene på høyden ovom Eminönü. Strøket var fullt av skreddere og etterhvert butikker med kjøkkenutstyr, alt for byfolket, ingen basarer med billig turistskrot her.
I alle byene jeg besøker, er gudshusene sentrale under mine vandringer. Det er her man treffer byfolket, får de i tale, deltar i deres bespiselse og oppleveler deres religiøse utfoldelse. Men jeg har aldri vært i nærkontakt med muslimer før, jeg var veldig spent på det. Især fordi den moskeen jeg var på vei til er den største i Istanbul, den preger bybildet uansett hvor du står. Den sto ferdig i 1558, den har fire minareter og er litt mindre enn Hagia Sofia, inspirasjonen for moskeen.
Moskeen ble bygd av Sinan etter ordre av Sultan Süleyman, sultanen som så seg selv som den andre kong Salomon. Av andre byggverk sultanen har vært borti kan nevnes Klippedomen i Jerusalem, den ble utsmykket med fantastiske blå fliser etter hans ordre! Klippedomen er bygd oppå berghammeren der Moses skulle ofre sin sønn Isak. Det var jo Kong Davids sønn, Kong Salomon som bygde det Første Templet på Tempelhøyden for å huse Paktens ark med steintavlene, hele og de knuste, hvor de ti bud er risset inn av Guds hånd. Etter at Nebukadnesar II ødela dette templet i 586 f. Kr, starten byggingen av det Andre Templet i 538 f.Kr. Det sto fram til det ble rasert i AD 70 av romerne. I 691 bygde så muslimene Klippedomen oppå toppen av Tempelhøyden der de gamle templene sto. Jødenes klippetro er gjenbyggingen av Ezekiels tempel skal skje. Det Tredje Tempel skal markere Guds endelig mål, Jesu gjenkomst, og det skal bygges på tuftene av Kong Salomons tempel. Et tempel som aldri kan bli bygd ettersom Islams 3dje største helligdom, Al-Aqsa moskeen (innviet år 705) står oppå selveste Tempelfundamentet, med denne Klippedomen like ved. Derfor kan det aldri bli fred mellom jøder og muslimer, som kjent fremføres i Amida, den mest sentrale bønnen i Jødisk liturgi, dette ønsket om det Tredje Tempel. Min tur til Jerusalem neste vinter, ble bestemt i dag!
Jeg kom fram til Süleymanie moskeen ved mørkets frambrudd, Isha, kveldsmessen var akkurat ropt inn over minaretene. Folket var akkurat ferdig med sin wudu ved moskeens sadirvan, rituell kroppsvask i kaldt vann. Ved inngangen dro jeg av meg skoene og tuslet inn på det enorme vegg til vegg teppet sammen de andre. Kvinnfolka, lekre bydamer i høyhælte støvletter, knyttet pent sine stilige pastellfargete sjal på hodet, gikk inn i dameavdelingen bakerst i moskeen, bak et høyt gitter, ute av syne.
Min første muslimske messe, ble en skjellsettende opplevelse. Dette ble en elyseisk opplevelse som rørte en aldrende ateist i hjerterota! Ingen fjas og pynt som altertavle, krusifiks, malerier, ingen sang og musikk, ingen benker. Kun et rent stort gudshus, blanke rene vegger, fantastiske gullgule iznik-fliser i takvelvinger og kupler, lave, enorme lysekroner ned fra den svære kuplen 53 meter over oss, og vi satt i lotus på et fantastisk vakkert teppe som dekket hele bønnehallen. Alle var helt stille, kun imamen som messet framme i mihraben, alt på arabisk som er det liturgiske språk i islam.
Nå fikk jeg overvære de fire rakah denne femte Salah (tidebønn) består av. Fire bønneenheter, vendt mot qibla (Mekka). Hver og en utføres på følgende vis, det startes stående, før men bøyer seg og tar imot Allahs ord, deretter underkastelse for Allah med nesa i marka og hendene framover, så sittende på låste knær reiser man seg. Avslutningsvis, fremdeles sittende på kne, se til hver side, dette for å vise sitt hensyn til verden rundt. Det er mihraben som viser qibla i en moske, der satt jo imamen så det var greit. Verdt å merke seg, i tidligste tider viste qibla retningen ti Tempelhøyden i Jerusalem, hvor står Al-Aqsa moskeen. Men etter at Profeten Muhammed ankom Medina i 622 fra Mekka, den første Hijra (Hegira), vendte han over natten sine bønner til Kaba etter en befaling fra Allah. Dette skjedde i AH 1 (anno hegirae en), starten på muslimsk tidsregning.
Avslutningsvis sa imamen noen ord på tyrkisk, og dermed var Isha over, moskeen ble fylt av småprat før alle gikk hjem.
En slik ren, uforstyrret og inderlig tibedelese av det aller helligste, det er noe annet en dansen rundt Gullkalven vi driver med hjemme!
Jeg skred ut i en kveldsmørk storby som hadde inntatt en glitrende feststemning, vandret rundt Istanbul Univeristet og tilbake via det travle utemarkedet ved Beyazit moskeen. Litt sliten etter all gåinga idag, tok jeg trikken de to holdeplassene tilbake til hotellet.
Etter en kort hvil dro jeg på byen for å innta en bedre middag. Jeg gikk noen trange bakgater bort fra hotellet, i retning Gülhane og fant ganske snart en trivelig restaurant. Bestilte meg en Karniyarik og et lite glass rødvin, ikke pent blant muslimer, noen synder fra hjemlandet måtte jeg bare ha denne kvelden. Det ble en fantastisk gastronomisk aften! Noen vil vel kjenne moussaka, en gresk-middelhavs rett basert på aubergin. Karniyarik er aubergin fyllt med kjøttdeig, løk, hvitløk, tomat, pepper, etc. Jeg fikk den servert med brød, ris, kokte grønnsaker og syltete oliven. Fantastisk! Jeg funderte litt på skallet på auberginen, å skrelle den ble bare surr og søl, etterhvert gikk alt ned med det største velbehag!