Tida var kommet til årets første lengre fjelltur. Pinsa bragte sommervarme, heggblomstring og snøen forsvann fra fjella. Vi ville prøve oss på Gråurda, noe lengre enn Ura i Folldalen. Turen kan bli svært dryg, hvis myrene er våte og vårsnøen på toppen er laus.
Uti Skorilla var det 23 varmegrader, stille og skyfritt da vi startet i ti-tida. Dette skulle blie en varm tur ja! Innover skogsveien var det riktig trivelig med fuglesang og sjoet fra den våryre bekken. Men snart var vi oppi heia, oppi myrene og gikk den gamle skogsveien oppover. Ganske tørt, men likevel tungt å gå bratt i våte myra oppover, det ble drygt.
Etterhvert kom vi opp til kraftlinja og rastet der den krysset bekken. Her er et stort svaberg jeg bruker å sitte på, like inntil bekken, fint for å hente vann, frittliggende med utsikt oppi heia. Vi ble liggende lenge og bare kose oss i sommervarmen, lot sola steke våre vinterbleke kropper. Jeg innså nå at noen topptur ala Gråurda ble det ikke, rett og slett fordi min fysiske form ikke er god nok.
Så etterhvert tusla vi bare oppover heia langs kraftlinja, det var kommet noen svarte skyer, en av de slapp femti små regndråper på meg. Vi fikk prøve litt oppover til Blåheia allikevel, det er toppen på kanten av Gråurda, her er Kjentmannspost i Snillfjord. Etter den tunge subbinga i myrene var det godt å komme oppi den tørre greplyng heia.
Motet steg selv om det verket i føttene, det ble en kraftig vind oppi her og flere skyer som dekket steksola. Riktig fint fjellturvær, så vi økte litt på og kom oss oppå Blåheia 699 moh i fire-tida. Akkurat på denne varden har jeg aldri vært, det var sannelig et nydelig frisyn herifra!
Utover mot nord så vi hele Snillfjord over til Hitra, de gode, gamle, kjente fjella Svarthamran, Remmafjellet, Blåfjellet og Terningsheia. Alle uten den minsste snøflekk og med sommergrønn skog omkring, vi må prøve oss på noen av disse igjen!
Trollheimsfjella glitret som hvite diamanter under sola i sør, Snota så vi var helt kvit, er nok fine skimuligheter der ennå. Ruten foran, litt tidlig for fottur kanskje, men vi så skogen er ganske grønn oppover.
Alt slitet for å komme hit opp var med ett glemt ved denne utsikten, vinden reiv og sleit i pels og anorakk, men vi trasset været og slo oss ned i le av varden. Det er på slike steder hjemmelavet brød med Jarlsbergost og søt te med Lady Grey, gir livet og motet en ny start. Ettersom klokka seg seg mot fem, var Gråurda uaktuell i dag, det ville tatt en dryg time dit bort. Men neste topp, Torfjellet ble bestemt, den ligger midt i mellom Gråurda og Snota.
Nedturen ble bare hyggelig, vi tok den bratt ned til bekken, fint det i den sommertørre heia. Etter en pust i bakken med gjøken som gol øverst i Blombakken gikk vi ned til traktorveien igjen og ut til Skorilla. En fantastisk stekvarm sommerkveld, den beste tida kom fort i år!
