Endelig! Nordheian Palmesøndag!

Idag så jeg ned på kirkespiret på Lensvik kirka. Det var en helt fantastisk følelse, endelig var jeg oppi snaufjellet!
Jeg hadde vel tenkt å starte fra null med tur i skogen igjen, men slapp alle hemninger og dro til fjells, det måtte da gå?
Satte fjellskoa stødig ved grinda nederst i Møssinglia i ellve tida den vakre men grå Palmesøndagen 2015. Og gikk opp den styggbratte lia med Borga noenlunde trekkende i front, hu var vel ut av form hu også, våre pauser ble stadig hyppigere som pulsen steg og jeg kjente at musklene ikke helt ville dette.
Men vi greide det og etter en dryg time sto vi jublende ved ØstreVarde i snøfri fjellhei og skuet utover Lensvika og Korsfjorden. Åååh hvilken vederkvegelse! En slik jublende lykkerus har jeg ikke kjent på årevis, slitet oppover var fort glemt! Vi gikk videre stien til vi var helt under Svarthamran, nå funderte jeg seriøst på å bestige Sør Varden, normalt ville jeg greid det på et par timer herfra.
Vi fikk roe oss ned isteden, og fant oss en lun plass like under vardene. Brettet ut fjellduken, la pent på sitteplata og strødde utover meg selv, hund, alt utstyret, matpakka med salami og brunost. Og den fantastisk teen jeg hadde kjøpt fra Oxford, My Lady, en svart te blanding med tørkede appelsiner og bergamott.

Været var stadig mindre på vår side, det var bare dumt av meg å prøve noe større topptur idag. Istedet drygde vi lunsjen lenge og vel, te og brunost på brødskiva, det var turmat som brakte fram glade minner fra et yngre liv dypt inni fjell- og Trollheim, en usigelig glede rant over meg, tårene rant, var jeg virkelig tilbake igjen, skulle jeg få oppleve en ny vår og sjanse etter de siste trasige år??
Etterhvert, sånn i to tida, samlet vi oss med fornyet styrke og vandret videre, langs stien oppover mot Søndre. Jeg hadde forsonet meg med at dit måtte jeg ikke ennå, så jeg svingte av nordover og gikk mot toppen av Svarthamren, ca 400 moh.
Vinden hadde sakte svingt seg opp mot bris, men vi satt nå der og glodde utover sju kirkesogn, minst. En slik fantastisk opplevelse hadde jeg ikke sett på tre år! Hele Ørlandet, Agdenes fyr, Kopparn, hele Fosen innover, Byneset, Vassfjellet, Rabbora. Ååå så storslagent!
Vi var vendt mot turen hjem da det skjedde, bråfort som det gjerne gjør her i fjellet. Et kvitt teppe sveipte inn fra vest og plutselig var fjell og bygd innhyllet i tett haggelsskur med stadig hissigere vind.

Nå var det man savnet en bedre fysisk form slik at man kunne komme seg raskere i le nedi skogen, å sette seg ned og ri av været under fjellduken var jeg ikke lysten på.
Det ble en stri tur nedover forbi Østre Varden, jeg så såvidt stien under hetta, den var nå som en kvit stripe bortover heia.
Skulle nok ha tatt en hvil her ja, men med slikt frådende snøvær måtte vi bare ned. Vel nede etter en sleip og glatt tur ned brattlia, sluttet været like brått som det kom, sannelig kikket sola fram!
Vi var nokså våte begge to, og helt ødelagt sliten etter den harde nedturen. Men vi hadde bare så godt av det, nå har vi fått prøvd oss i fjellet, vi er i gang igjen!