Da var tiden kommet. Til å prøve den hardeste kneika. Der jeg begynte i 2003 etter år med feilmedisinering.
Parkerte ved Reitan, gikk over enga og opp seterveien. Kjente nedi enga, dette skulle bli drygt ja!
Ingen snø, men gjørmete etter alt regnet siste tida. Oppe ved skogsveien fra Rovs kaia, måtte vi sette oss lenge for å hente oss igjen. Skjønte ikke helt hvorfor jeg var så sliten, det verket i knærne.
Det ble mer snø nå videre. Med alle markatrimmerne var den stort sett nedtrampet, greit å gå.
Siste kneika opp til bekken var snøfri igjen. Men ned mot bekken var ei stor snøflate som stien gikk som en svart orm over. Der satte vi oss ned for en lang matpause. Jeg ville være mest mulig forfrisket før jeg tok siste biten til topps. Borga var også temmelig sliten, og sovnet raskt i lyngen.
Bekken ble et herk. Ikke for min del, men den var vårstor og iskald, Borga ville ikke ha isvann på labbene og prøvde å hoppe over. Vanskelig å holde styr på trekkhunden da.
Det var nesten som i snaufjellet siste biten, det var en iskald vind gjennom granskogen til topps. For en utsikt! Alle sorger og slit ble glemt da vidsynet bredde seg utover dalen:
Jeg var svært spemt på Trollheimen og alle de andre kjente fjell. Joda, de la som hvite diamanter på rekke og rad, der var Ilfjellet, Resfjellet, hele Blåhøveggen, Trollhetta, Neådalssnota og Snota som de mest markante mot horisonten:
Foran disse var jo de kjente Grefstadfjellet, Raufjellet, Ura og Gjemshøgda, for å nevne noen få markante.
Bedturen ble brutal. Jeg fikk vondt i høyre fot. Jeg var ikke vant til bratt terreng nei. Økte farten litt, det gikk mye bedre. Så vi kom oss da etterhvert ned til enga og en etterlenget varm tekopp.
Nede ved bilen sto kvitveisen i den skjønneste flor. Det ble sterkt, jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, nå var vinteren over, jeg skulle få oppleve en ny vår! Og det var bare en ting å si:
No livnar det i lundar, no lauvast det i lid,
den heile skapning stundar no fram til sumars tid.
Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord,
og atter som eit under nytt liv av daude gror.