I dag skulle det gås. Jeg ville prøve meg litt, se om kropp og føtter maktet litt langtur. Så vi kjørte oppi Espa og gikk oppover veien. Ved Nedre Raudåsen måtte jeg justere ned tempoet, men klarte likevel å holde opp et visst tempo opp bratta til Hulluflata. Der følte vi oss såpass vel, at vi bare fortsatte turstien.
Etter en liten halvtimes tempo gåing, satt jeg nå der på hvilebenken i Rauhåmmåren med bananen min og skuet utover det vakre Orkanger. Det fine skiltet med bildet mitt av alle fjella var et godt gjensyn, og alle var lett å se nå som de var snøkledde.
Vi skrev oss inn i boka, og fortsatte opp skogen for å finne oss en lunsjplass. De var det egentlig mange av, nå som snøen var borte og hvitveisen blomstra overalt. Nå kjente jeg at ting fungerte, jeg syntes det var greit å gå ned litt fart. Ettersom myra var helt plankelagt, varte det ikke lenge før vi var borte på skitraseen innunder Rognlia. Der satt vi en halvtime og koste oss med lunsjen.
Jeg satt og følte på at jeg burde gått ned til Ulvåshytta en sving, men utfra kart og terreng kunne det ta inntil to timer. Så vi fortsatte ned til Raudåsen og gikk i et strekk uten pause, ikke lange biten det. Så stien innover til Årlia. Den var bløt og snøete første biten i granskogen, lenger inn var stien knusktørr.
Oppe ved bekken/kommunegrensa, følte jeg meg virkelig frisk og rask. Men høyre foten verket i skinnleggen. Det ville ikke bli noe Årlia i dag nei, selv om jeg nå bare var et kvarter derfra. Jeg gikk ned til Evjenslettet istedet og tok et femminutt der. Borga var også sliten, slapp seg rett ned i graset.
Vi fortsatte ned til Oksbåsen og tok en lang pause der. Klokka var nesten fem, vi hadde gått siden klokka ellve imorges. Selv om det var snæfritt, fuglesang og hefting hvitveis blonstring, så var det en kald trekk. Det å sitte noe lenge ble kaldt, vi tok veien fatt utover mot Espa igjen.
Ville ha med Aunet på denne langrunden, så vi tok av skogsveien og gikk dit. Over kveldsteen og siste brødskiva, kjente jeg at jeg var alvorlig sliten, denne turen er det meste jeg klarer på en dag. Men det gir perspektiver, jeg er nok klar for større utfordringer, vinterens sorger er definitivt er tilbakelagt kapittel.
Marka
