Idag skulle det skje! Været var perfekt, sol fra lettskya himmel, en vakker varm vårdag først i mai. Vi skulle på en gammeldags lang fjelltur, ville vi greie å komme atti fjellet igjen?
Vi parkerte nedmed Lomundsjøen i ellve tida, og trasket oppover til Frekslia. Fant fort den kjente traktorveien bratt oppover. Jeg syntes det var langt oppover veien i dag, da vi var ved nydyrkinga var jeg sliten. Men den vakre fuglesangen og den vakre hvitveisen overalt gjorde meg lett til sinns, etter enda en halvtime var vi oppe ved snuplassen øverst i lia. Det var snøfritt så langt, men nå var det litt laus vårsnø å vade i. Vi tok oss en tepause for å få igjen hvilepulsen, Borga var også sliten etter alle smågnagerne og en storfugl.
Det ble ikke så ille opp siste biten i skogen, det var myra som var værst, som jeg fryktet. Vi tok noen forsiktige steg utpå en stor snøflate, men nei, vi gikk igjennom. Det ble ingen snarvei til fjells idag, men jo lenger opp vi kom, jo større ble barflekkene og tilslutt fant vi en luggum en med ei par store furuer hvor vi strødde oss utover og tok en times lang lunsj i solsteiken. Jeg slet med en klump i halsen, og nå kunne jubeltårene bare flomme fritt, Vi VAR tilbake i fjellet, en årelang drøm var oppfylt, sykdom og sut var blåst vekk!
Videre til topps gikk lett som en drøm, og nå var snøen vennlig, nesten blåswix føre, Borga småjogget oppover bratteste snøfonna og jeg holdt god følge! Det er noe eget med slike vårturer, hvor man kan velge ei fonn å gå opp/ned på, lyngheia i fjellheia kan ofte være dryge å gå opp på.
Vel oppå framtoppen på ca 700 moh, slo vi oss til ro. Jeg hadde fått sjelefred, alt var bra, fjella sto rundt meg og hilste oss varmt velkommen tilbaka!
Her på toppen var det en ubegripelig stor høytidsstund, der vi satt og nesten tok i Trollheimstoppene på andre sida av Rindalen.
Der var de alle sammen, Blåhøa, Svarthetta, Rindhatten, Neådalssnota, Folldalssnota, Ura, Tindfjellet, Rognebba, Fruhøtta, Blånebba, Såtbakkollen. Trolla! Jeg ble helt matt av lykke og samtidig glad over at jeg fremdeles visste navn på de aller fleste hvite diamanter i horisonten. Bildet under er et panorama jeg knipset herfra i seks tida i den varme kveldssola:
Nedturen gikk så lett nedover snøfonnene helt ned til trimkassen. Her ble fort klar over at snøen utover myrene var bare løs grøt, vi fant oss veier rundt på de tørre myrrabbene. Nede ved Frekslia var klokka blitt åtte på kvelden, ved den siste tekoppen i bilen med vårsola i øynene var alt bare bra. Mør i knea, Borga sov så søtt, bekken bruste så vårvakkert, fuglene sang så melankolsk vakkert, trompetstøtene fra tranene gjallet utover Lomundsjøen, bønden drev og sådde, folk ruslet omkring i korterma skjorte, heggen var helt grønn, blomstret nesten, himmelen var knallblå uten skyer, livet var vendt meg tilbake, dette skal bli en artig og minneverdig sommer!
