Idag skjedde det noe — stort. Det var et snedig møte med marka, vi labbet ivei som vanlig fra Reitan, stien nedi snøen. Klokka var blitt elleve allerede, selv om jeg var innstilt på tur idag, var det tungt å dra seg igang. Men så steg sola opp og skinte så vakkert borti Annølkammen, ut på tur!
En stor fordel med snøsti dypt nedi snøen, er at Borga holder stødig kurs, idag var det såpass dypt at øreflippan hennes skurra borti snøkanten på begge sider! Det ble problem for meg, jeg har for dårlig balanse til så smale stier.
Det gikk jo greit opp den gamle skogsveien til utsiktspunktet oppå nye skogsveien. Nå var det godt med en varm tekopp, sola var jo fin ennå. Men det dro inn gråvær fra sørvest. Heldigvis bestemte jeg meg for å bare gå på. Tenkte jo på en matpause under en av granene, jeg fikk heller ta den på toppen.
Da vi passerte bekken begynte en usigelig glede å overmanne meg. Ikke bare var det blikkstille, sola varmet godt, så langt oppi Rokollen har jeg ikke vært på over ett år! Formen er likevel på sterk framgang, dagdrømmene mine blir altså realitet!
Kom til topps ved trimkassen i ett tida. Endelig! Nå fikk jeg sett Ilfjellet og Resfjellet for første gang på over ett år! Ja no var det endelig pause Borga! Hu datt som en sekk nedi snøen, helt utslitt stakker! Verre var det nok med meg, venstre foten var helt ferdig, følte det som ti store kniver skar i den. Huff. Men etter fire kopper te, to salami, en brunostskive og en solid neve frolic godis til voffen, var vi klar for ny dyst. Nedturen 🙁
Joda det gikk bra, men Borga ville hjem og satte opp farten som vanlig. Så hu ble forvist og måtte dilte etter bak meg. Det likte Borga dårlig, hu kunne lett sprunget ned til Reitan på et drygt kvarter på den faste snøstien. Jeg trøsten voffen så godt jeg kunne, hu gikk jo helt oppi hælene mine.
I fire tia var vi endelig nede ved veien igjen. Sola hadde vært bak skyene det meste av ettermiddagen, men nå lysnet det igjen i sør. Blir godvær imorra! Borga slet seg opp i baksetet, helt ferdig, jeg måtte tøye og bøye for i det hele tatt å komme meg inni bilen. Det var heldigvis bare et lite ti minutt å kjøre hjem.
Etter en bedre Dr Oetker Pizza Speciale til sen middag, satt jeg og Borga helt utslitte borti sofaen lenge og vel. Satt og duppet, tittet på Mad Men på HBO, kjente at ene foten låste seg totalt av senestrekk! Hurra! En smertefull men fantastisk følelse, dette har jeg ikke kjent siden siste store topptur! Muligens så lenge tilbake som turen til Ruten sommeren 2010.
