Startet fra Kåsan i 11 tida. Jeg satt på med Morten og Anne, de skulle på Resfjelltoppen. Føret var så perfekt som det bare gikk an, et par minus, fast og fin nysnø, herlig for Borga å løpe i. Som vanlig var det perfekt preparert løype oppover. Mye folk og mye hunder!
Jeg var veldig spent på hvordan dette ville gå. Hadde jo helt nye ski og nye, stive skisko. I tillegg hadde jeg fryktelig vondt i venstre foten, det var så vidt jeg fikk til å handle Amfi igår.
Alle sorger rant bort ettersom jeg kom oppå Vidmyrene. Det gikk jo tregt med meg, hadde ikke gått på ski siden våren 2011. Men jeg hadde perfekt preppa ski og spikerfeste. Så da Borga og jeg kom oppå myrflatene var teknikken tilbake, vi fløt i rask skilek innover mot Fjelldalen!
Da vi kom oppått Høyløa like etter ett, grep en stor glede tak i meg. Dette var morro! Jeg hadde virkelig kommet meg oppi fjellet igjen, nå hadde jeg lyst å bare fortsette oppover til toppen i de fine skispora. Hmmm. Men det ville tatt sin tid, så vi satte oss glade og førnøyde inn høyløa med lunsjen vår. Etter kort tid kom Morten og Anne fykende ned igjen. Det blåste nokså bra på toppen kunne de fortelle. Så vi cruiset etterhvert nedover Vidmyrene igjen. I full fart foran Anne langet Borga ut i full gallopp, jeg har aldri sett Borga så glad!
Vel nede på Kåsan summerte vi opp denne gledens dag, etter fire år var jeg endelig på ski igjen!
Hjem igjen på Emmaheim sendte jeg rundt en pose Daim, vi ble enige om at Blåhø var litt mye for meg ennå, men kanskje en skitur oppi Stuggudalen ville være luggumt.
———–
Edit dagen etter:
Det er skiturer som skal til. Smertene jeg hadde i venstre fot var nesten borte. Jeg var mør i armene, men ellers helt fin og smertefri. Ikke til å tro.
