Da vi kom uti Skorilla idag i elleve tida, var det fint skiføre og scooterspor innover Småbrudalen. Jeg hadde skia hjemme, vi måtte finne på noe annet. Ved Selnes nede ved sjøen var det bart, så da parkerte vi der ved den gamle lunneplassen og ruslet skogsveien oppover. Helt opp til Tiurleiken under et svare leven fra den vårstore Gråtarbekken.
Så fint! Her var det kommet opp et stort “selehus” med tilordna grillplass og benker å sitte på. Helt nytt for meg! Der satte vi oss, tok fram medbrakte vafler med brunost og studerte Vennaknubben som reiste seg majestetisk i vest. Jeg ble ikke helt klok på ruta over tekoppen, vi så heller ingen sti her fra Tiurleiken. Det så nesten ut som ei glenne ned fra utedoen, men den endte opp i et bjørkekratt.
Dermed tuslet vi videre, men nå var veien dekket av glasert is, glatt til oss. Oppe i første svingen stilnet bekken, kanskje var det en vademulighet? Vi gikk borttil, den gikk i en dyp bergskore, ville gått fint om sommeren. Vi gikk litt nordover, der fant vi stien ja, og et godt vad. Litt vanskelig for Borga med alt det iskalde vatnet, men vi tok rennfart og spratt over begge to.
Ble en subbe vårsnø tur i starten, helt til vi hadde passert Geitastihaugen. Rett oppom den, strødde vi utover sakene og hadde en bedre lunsj, Borga fikk litt godis og vafler, snart sovnet hun, sliten. Plutselig bråvåkna huskyen og reiv meg nesten overende. Hjort! Den sto bare noen meter unna, men var lynraskt borte da jeg fomlet med kameraet. Var nok mye hjort oppi her ja!
Egentlig tenkte vi å gå hjemover nå, men det var nå forsøket verdt å prøve toppen. Jeg burde vel ha sjekket kartet, vi var ikke halvveis ennå og klokka var tre. Så vi fortsatte, gikk på skrå ut til kanten over Vennastranda. Der kom vi innpå en mye brukt tursti, og det var ferske fotspor oppover snøen. Det så ikke ut til å bli så langt til topps, vi var ved godt mot ennå.
Det ble langt, for hver en kant vi kom til var det en ny topp oppå. Jeg har jo gått oppi her flere ganger, trodde jeg var kjent.
Vennaknubben 404 moh! Jeg seg ned på knærne, helt pust ferdig, tårene strømmet på, endelig, endelig en fristilt topp, med mektig utsikt over fjell og fjord! Jeg glodde med stort vemod på Gråurda, Hogsgåsa, Heimsfjellet og Migaren rundt meg, uti vest var de snøkvite tindene Storklakken og Fonna som glitret i sola, utmot havet så vi Hitra helt snøbar, bak meg Remmafjellet, Skottstøkammen og Vuttudalsmannen. Har vært oppå alle. Husker ikke om jeg sang en sang, gjorde vel det, men jeg fikk prøve å samle meg, klokka var nesten fem, en rask vaffel var ytterst kjærkommen nå med en bit Daim. Borga hadde sovnet forlengst, hun hadde gått nok idag. Vi var jo så heldige med været, ganske stille ennå, endel plussgrader, men det trakk inn mørke skyer fra sør.
Nedturen var bare kos, ihvertfall ned til rasteplassen vår, vi holdt litt uti myra, og cruiset med bra fart nedover snøen. Det var også et scooterspor, slik at vi slapp å gå nedi snøen så mye. Videre ned ble det drygt i snøsuppe, men fra Geitastihaugen var det helt bart.
Vi gikk ned bratte furuskogen på rette sida av bekken, så vi slapp å vade den. Kom dermed lett og greit ned på skogsveien igjen. Nede ved bilen var det på nytt allsang, Borga snorket av lykke baki bilen, jeg satt og skiftet sko og nynnet “ja vi elsker” over den aller siste vaffelbiten. Klokka var nesten sju, hadde beregnet tida helt perfekt idag.
Bilder fra idag;
Kart over ruta idag
