I enger av hvitveis, med humler som suste forbi, tuslet vi i grønnsværet opp bratte Møssinglia. Ti kalde grader, klokka var ellve, fint turvær egentlig, men nokså skyet.
Etter en time var vi oppå vardene lengst i øst, pent flaggpyntet. Er nok litt utav formen ja, så vi satt ei stund med en varm tekopp. Jeg hadde fantasert å gå helt opp til Sørvarden som vanlig før vi tok lunsjen, men det gikk tregt med oss idag, så vi gikk opp til skaret ved Svarthamran og brettet ut maten oppå fjellduken.
Nå først gikk det opp for meg, fjellsommeren er i full gang! Det var jo i praksis bart hele veien til topps, fjellpryd sto i store hvite knopper, rypebæra blomstret så fint, greplyngen hadde også begynt å blomstre!
Jeg ble så godt humør av dette, at jeg enset ikke de vonde beina, heller ikke at skyene tetnet til, og vinden dreide iskaldt på nordvest. Turen til topps ble derfor en tiltagende glede, selv om jeg ikke fant reinrosa på opptur. Fjellheia er nå tørr, snøen er bare noen små flekker hist og pist.
Kom til toppen av Sør-Varden sånn i fire tida. Like ved varden måtte jeg ned på kne, plutselig innså jeg hva jeg hadde greidd! Jeg ble helt perpleks av gledesrusen, Sør-Varden er ikke så langt, den er jo for alle egentlig, men det må gås ei mil i tildels bratt terreng, du er oppå en fjelltopp med utsyn til sju kirkesogn, minst. Dette har jeg ikke opplevd på flere år, nå hadde også vinden snudd til nordvest med et betydelig temperaturfall, jeg fikk den der gode, deilige fjellfølelsen!
Så da satt vi der lenge i le av toppvarden og jublet over denne store seieren. Bra det var lite folk, det så litt rart ut der vi veivet med armene og ropte Hurra! Etterhvert fikk jeg samlet meg og kikket på de neste turmålene. Jo, jeg så jo Kopparen helt snøfri og litt av Snaufjellet rett nord, det var ikke dit vi tenkte oss. Det var de fine hvite diamanter rett sør. Ilfjellet, Resfjellet, Trollhetta, Snota, Ura, Gråfjellet. Alle skinnende blanke med mye snø. Raudfjellet så jeg på, kanskje litt mye snø der også ennå. Fosenfjella var jo snøfrie, likeens Storheia og Gråkallen. Litt mye hvitt på Vassfjellet. Men fjellsommeren er her, det er bare å ha seg ut på de lange fotturer! Her ser vi Lade og Trondheim:
Omnsfjellet og Ruten så nesten ut til å være luggume for fotturer nå, særlig Gråura. Må prøve en av de snart.
Satt og kjente på den økende nordvesten. Enten så ble det skifte til ullongsen, ellers så måtte vi bare tusle nedatt. Jeg hadde ikke gått langt nedover, før fjellstøvlene nesten tråkket på en god gammel venn. Der var den, reinrosa, en ørliten bestand på halv kvadratmeter, muligens en enslig busk. Og den sto så fint med grønne blad og noen få ørsmå knopper. Å så hyggelig, da blir det blomster på den i år også!
Verre var det med maten, jeg var styggsulten, men det å slå leir ville bety omfattende påkledning nå i den skikkelig iskalde vestavinden. Så vi hastet nedover fjellheia til vardene i øst, og nedi skogen. Det tok på, så vi hadde en lang aftensmat ved ei av furuene ved turstien. Klokka var over seks, kunne kanskje bare gått helt ned til bilen og dratt hjem til varm betasuppe.
Men det er nå noe eget med vår i skogen da, nå stilnet været og fuglene satte igang kveldskonserten. Vi hadde det bra vi, med lunken te og brunost på kald brødskive. Sannelig, så begynte en “fjellfugl” sangen sin, ko-ko, jeg har ikke hørt gauken før her uti Lensvikheia! Den forbinder jeg med seterregionen oppi Rennebu, dette var virkelig artig!
Etterhvert tuslet vi ned den siste biten av den bratte Møssinglia til veien. Klokka ble ni i kveld også, men nå er vi igang igjen for alvor!
